Jeg er fornøyd, tilfreds, lykkelig. Dagene går, alt for fort selvsagt, men de triller ganske greit avgårde.
På jobb har jeg mer enn nok å gjøre, det er bra. Jeg liker å ha mye å gjøre, og jeg liker å løpe rundt for å fikse små og store ting, lete etter feil og rette dem, små hjernetrim-oppgaver og de ordinære oppgavene som går nesten automagisk. Selvsagt er det mest moro når ting ramler på plass, og for tiden ser det ut til å gå mest den veien. Jeg har det nesten mer travelt enn noensinne, men å jobbe sammen en gjeng fine kollegaer er virkelig inspirerende. Jeg får mye positiv feedback fra de som er nærmest. Det er uten tvil avgjørende for å ville fortsette innsatsen.
Landsleiren er nå bare 52 dager unna og planleggingen er intensiv på alle nivåer. Det er mange møter, både på IM, telefon og turer til Oslo for ordentlige møter. Jeg er ekstremt glad for at min stab nå jobber boritmot autonomt. Det er veldig flinke folk med en genuin interesse for sine ulike områderog de levere når de skal og når de må, og også på egne initiativ. Nå håper jeg bare at jeg ikke har glemt ett eller annet viktig område ettersom tiden er i ferd med å renne ut for ting som skal produseres. Det er noen blandede tilbakemeldinger her, men jeg er ikke bekymret – ennå.
Volleyball er fortsatt min favoritt-fritidsaktivitet. Det er morsomt å spille, det gir en del trening og mine beste venner er på samme lag. Jeg håper all treningen viser noen fremskritt hos med etter hvert, også for de andre. Innendørssesongen er over for denne terminen, men vi har to eller tre dager i uka en stund fremover som vi kan bruke til å spille for gøy. Og med sommeren kommer utendørsspill. Det gleder jeg meg til, til sol og varme og forhåpentligvis muligheten til å kombinere dette med noe sosialt og kanskje en grillkveld i nesten-midnattssolen.
Mamma er nok en gang litt bedre etter cellegift. Hun er nå halvveis i behandlingen, jeg tror den siste runden var tøff for henne. Men nå er hun tilbake og jeg håper hun snart er på vei til Vikan for litt hyttekos igjen!
Sist, men ikke minst er jeg kjempefornøyd med hyttebyggingen vår. Jeg har forresten regnet ut vekten av alt panelet vi bar forrige helg og det ble 2800 kg, altså 2,8 tonn! Ikke rart skuldrene mine er blå. Vi er nødt å hoppe over bygging kommende helg, ettersom 17. mai er her og ungene vil gå i tog og delta på aktiviteter på skolen etterpå. Jeg må innrømme at jeg heller ville hoppet over denne feiringen, men det er ungene som har bestemt i år. Så får jeg heller glede meg til to langhelger etter det. Nå skal vi starte på interiørjobben, jippi!
Noen ganger kan jeg være ganske svartsynt, og når alt ser så lyst ut som nå er jeg redd jeg skal falle ned i depressive hverdager og stress igjen. Jeg savner fortsatt positive tilbakemeldinger fra der hvor det teller. Men jeg sikter mot fred, prøver å være positiv og ignorerer det som kan ignoreres. Og livet er godt!