May 2009 – SKRIBLERIER FRA GRETES HODE

Sol eller regn

Værmeldingen lovte nydelig sol og varme denne helgen. Hittil har vi hatt omtrent 12° og silregn, tilsynelatende evigvarende. Men nå er vi installert på Vikan for hyttejobbing, og været spiller egentlig ingen rolle. Vi har masse å gjøre innendørs, og skulle værmeldingen likevel slå til har vi arbeid ute også.

Uken har vært hektisk og litt rar. Jeg føler at jeg har endret humør og modus hver dag, har jobbet med et vidt spekter av ulike ting, reist hit og dit omtrent daglig. Jeg har tatt noen avgjørelser, noe som impliserer å skru ned tempoet en del. Nøyaktig hvordan veien videre vil se ut er ikke klart, ikke en gang for meg selv. Jeg vet bare at jeg må endre ting før jeg klapper sammen. Dette er noe jeg har fundert på en stund, og den siste uken beviste behovet for å starte prioritering umiddelbart. Jeg gleder meg til å konsentrere meg om å holde hode, hjerte og innsats på én og samme plass snart.

Akkurat nå er jeg veldig nær den plassen, og om det blir sol eller regn – jeg skal nyte de neste tre dagene!

Takk

Det enkle ordet takk burde være noe av det letteste å ytre. Jeg tror vi alle har et hav av små ting å takke for i løpet av en dag. Vi ser antagelig de store tingene og det virker som vi vet når vi virkelig må uttrykke taknemlighet. Men hadde det ikke vært fint å takke din likemann i blant bare for å gjøre det åpenbare, for å gjøre akkurat det som er forventet en gang i blant? Eller få et klapp på skulderen for å gjøre vanlige oppgaver, selv om det er dine daglige plikter?

I dag fikk jeg noen fine tilbakemeldinger, trass i at jeg ikke følte at jeg gjorde noe ekstra. Det var bare en av disse gode flyt-dagene. Jeg ble ikke ferdig med det jeg hadde tenkt; tvert i mot – jeg gjorde nesten alt annet enn det som var på todo-listen. Et høydepunkt var å få en flaske vin fra en kollega. Helt uventet, men en fin anerkjennelse for å hjelpe ham med noen ting på en privat PC. En annen kollega hadde med seg en utrolig god kake på jobb, jeg håper han hørte mine komplimenter for den. Tusen takk for at du delte den med oss! I tillegg til disse, enda andre kollegaer slengte ut et takk, godt jobba, bra gjort for bare de vanlige tingene. Og det føltes godt. Disse dagene fyller tanken min. Disse dagene gjør at jeg liker jobben min og setter pris på kollegaer!

Jeg må jobbe med min egen takk-frekvens. Jeg skylder en del av dere mye. Noen av dere vet at jeg mener å takke, hver dag. Dere gjør det verdt innsatsen!

Ulykkesdagen (unnskyld, lille mus!)

I dag tråkket jeg på en mus. Det var en ulykke, selvsagt. Jeg ville aldri gjøre noe sånt med vilje. Jeg hørte en poppe-lyd og da jeg så ned på bakken så jeg en bitteliten død mus, den hadde sprukket. Æsj! Jeg håper egentlig bare hun var død før jeg satte foten ned på henne. Uansett så hun vel aldri hva som kom. (Jeg tror det var en hun, søt som hun var). Likevel, jeg er veldig lei for det. Jeg lover å se meg bedre for fra nå av.

Jeg malte nok en vegg på hytta i dag også. Og dagens andre ulykke var en solid splæsj med rød maling i øyet mitt. Dette er absolutt ikke anbefalt bruk av dekkbeis, det kan jeg forsikre om. Heldigvis hadde jeg en flaske vann stående i nærheten og kunne skylle øyet ganske umiddelbart. Ingen spor av rød maling og ikke vondt lenger nå.

Som om dette ikke var nok greide Olav å smelle hodet i en døråpning. Og Sondre brente seg på hånden på et bål der jeg brente noe rask. Han var ganske stille en stund, ettersom han tydelig hadde fått beskjed om å ikke leke med bålet da jeg forlot det i fjæra. Jeg er glad det gikk bra med ham.

Dette er nok en langhelg med kristi himmelfartsdag i dag og en avspaseringsdag i morgen. Vi er selvsagt på Vikan og gjør fremskritt på hytta. Vi har gjort noe produktivt til tross for alle ulykkene. Jeg velger å tro at vi har hatt vår dose uflaks i dag og jeg vedder på at det ikke skjer noe dumt i morgen.

Vi unngikk store skader, med unntak av den lille musen da. Som kompensasjon kan jeg vise frem gresset vårt – det er omtrent det eneste grønne vi har på tomta ennå…

Prinsesse Fiona

Kroppen inn i verdens mykeste genser, ingen sko, beina på bordet, pute bak nakken. Og laaaaangsom pusting.

Feiring av 17. mai kan være slitsomt, i alle fall når man skal følge ungene rundt og ta del i enhver aktivitet. Vi bestemte oss på forhånd for å ta ting litt rolig i år. Ikke noe tivoli og karuseller, ingen bytur, ingen lange tog. Vi så på det lokale skoletoget og deltok på nabolagets arrangement på skolen etterpå. Tvillingene deltok i ulike aktiviteter, de tradisjonelle potetløpene og sekkeløpene. De spiste pølser og is, løp rundt med vennene sine og så ut til å ha uendelig med energi. Olav og jeg bare satt der, med en kaffekopp og en vannflaske. Best å slappe av når man kan på en slik dag.

Vi kunne ikke hatt bedre vær på nasjonaldagen. Helt blå himmel, sol og varmt. Det ble ganske varmt inni bunaden som naturligvis er laget av ull. For mange år siden passet den til og med. Dette er den årlige overraskelsen; hvorfor har bunaden min krympet siden sist?

Å få på vesten er mest utfordrende. En av hektene er vanskelig å se, og omtrent håpløs for meg å feste alene. Dagens seanse ble bortimot hysterisk, etter som jeg strevde en stund mens ungene stod der og så meg snurre rundt som en hund som løper etter halen sin. Da jeg omsider greide å hekte ting på plass fikk jeg følgende kommentar: “Du ser ut som Fiona“. Hrmf. Jeg var faktisk ganske fornøyd med årets krympenivå før denne kommentaren. Nå skifter riktignok Fiona mellom troll- og menneskekropp. Jeg kan kanskje lure meg selv og innbille meg at kommentaren egentlig var noe sånt som “Wow, mamma, du er virkelig lang og slank og ser fantastisk ut i bunaden din”.

bunad-hel — Her venter jeg på slutten av barnetoget

I tillegg til å nyte gnagingen på de nederste ribbeina og følelsen av at lungene var flatklemte er bunadskoene et tema. De brukes naturlig nok ikke oftere enn bunaden, og er dermed ikke akkurat de mykeste og mest inngåtte skoene i skapet. Etter omtrent ti minutter lengtet jeg etter slutten av dagen. Den varte selvsagt litt lenger. 17. mai er en av de lengste dagene i året, faktisk. I alle fall virker det sånn.

Vi avsluttet med stil likevel. Vi besøkte mamma og pappa, en koselig avslutning på årets feiring. Tvillingene hadde fortsatt energioverskudd og tilbragte omtrent hele besøket på trampolinen. Jeg telte stille i hodet mitt til ni – antall timer med tortur av ribbein og føtter. Mine hint om å avslutte dagen var ikke lenger subtile, og til slutt så alle ut til å være enige om at nok var nok. Ungene var tomme og vi hadde alle fått mer enn vår andel av mat og søtsaker. Nasjonaldag er morsomt, slitsomt og heldigvis bare én gang i året.

Shop ’til you drop

Som nevnt har vi hatt familieråd her om dagen. Noen av oss hadde veldig lyst til å reise til Vikan denne helgen og hoppe over alt som har med feiring av frigjøringsdagen å gjøre. Men vårt yngste familiemedlem la ned veto og krevde å få være sammen med klassen sin denne dagen. Så med to imot og en som avsto fra å stemme fikk han viljen sin denne gangen. Og jeg tapte.

Dette fikk noen følger; vi ble nødt å dra på klesshopping. Shopping generelt er (heller ikke) en favorittsport hos meg, og kanskje spesielt shopping med barn. Shopping med barn tre dager før en anledning som får alle andre til å også dra på shopping er reneste state of the art. Men som den martyren jeg er kom jeg meg gjennom det og endte opp med to kjekke gutter i smalstripete dresser, fine skjorter og fancy slips som prikken over i’en. Med en diger softis hver trampet de fornøyd ut av kjøpesenteret, og jeg kunne begynne å puste igjen.

Kan jeg nå få slippe å kjøpe noe annet en mat de neste seks månedene?

Livet er godt

Jeg er fornøyd, tilfreds, lykkelig. Dagene går, alt for fort selvsagt, men de triller ganske greit avgårde.

På jobb har jeg mer enn nok å gjøre, det er bra. Jeg liker å ha mye å gjøre, og jeg liker å løpe rundt for å fikse små og store ting, lete etter feil og rette dem, små hjernetrim-oppgaver og de ordinære oppgavene som går nesten automagisk. Selvsagt er det mest moro når ting ramler på plass, og for tiden ser det ut til å gå mest den veien. Jeg har det nesten mer travelt enn noensinne, men å jobbe sammen en gjeng fine kollegaer er virkelig inspirerende. Jeg får mye positiv feedback fra de som er nærmest. Det er uten tvil avgjørende for å ville fortsette innsatsen.

Landsleiren er nå bare 52 dager unna og planleggingen er intensiv på alle nivåer. Det er mange møter, både på IM, telefon og turer til Oslo for ordentlige møter. Jeg er ekstremt glad for at min stab nå jobber boritmot autonomt. Det er veldig flinke folk med en genuin interesse for sine ulike områderog de levere når de skal og når de må, og også på egne initiativ. Nå håper jeg bare at jeg ikke har glemt ett eller annet viktig område ettersom tiden er i ferd med å renne ut for ting som skal produseres. Det er noen blandede tilbakemeldinger her, men jeg er ikke bekymret – ennå.

Volleyball er fortsatt min favoritt-fritidsaktivitet. Det er morsomt å spille, det gir en del trening og mine beste venner er på samme lag. Jeg håper all treningen viser noen fremskritt hos med etter hvert, også for de andre. Innendørssesongen er over for denne terminen, men vi har to eller tre dager i uka en stund fremover som vi kan bruke til å spille for gøy. Og med sommeren kommer utendørsspill. Det gleder jeg meg til, til sol og varme og forhåpentligvis muligheten til å kombinere dette med noe sosialt og kanskje en grillkveld i nesten-midnattssolen.

Mamma er nok en gang litt bedre etter cellegift. Hun er nå halvveis i behandlingen, jeg tror den siste runden var tøff for henne. Men nå er hun tilbake og jeg håper hun snart er på vei til Vikan for litt hyttekos igjen!

Sist, men ikke minst er jeg kjempefornøyd med hyttebyggingen vår. Jeg har forresten regnet ut vekten av alt panelet vi bar forrige helg og det ble 2800 kg, altså 2,8 tonn! Ikke rart skuldrene mine er blå. Vi er nødt å hoppe over bygging kommende helg, ettersom 17. mai er her og ungene vil gå i tog og delta på aktiviteter på skolen etterpå. Jeg må innrømme at jeg heller ville hoppet over denne feiringen, men det er ungene som har bestemt i år. Så får jeg heller glede meg til to langhelger etter det. Nå skal vi starte på interiørjobben, jippi!

Noen ganger kan jeg være ganske svartsynt, og når alt ser så lyst ut som nå er jeg redd jeg skal falle ned i depressive hverdager og stress igjen. Jeg savner fortsatt positive tilbakemeldinger fra der hvor det teller. Men jeg sikter mot fred, prøver å være positiv og ignorerer det som kan ignoreres. Og livet er godt!

Trøste og bære

Enda en helg har gått. Dette var trolig den største transporthelgen til Solfang, i alle fall på dette stadiet. Den neste store mengden som skal transporteres blir vel møbler. Men nå hadde vi bestilt alt vegg- og takpanelet og vi måtte selvsagt bære alt inn i hytta fra den digre tihengeren vi lånte. Det var tidvis kraftig regn, selvsagt mest mens bæringen pågikk. Denne typen materialer må akklimatiseres en stund før vi bruker det. På grunn av all ekstra fuktighet etter regnet trenger panelet litt ekstra tørketid før vi begynner å slå det opp.

Det var mest j