Tag: patrick

Arbeidshelg

Det overrasker vel ingen at helgen brukes til flytting her hos oss. I dag har ungdommene gjort en innsats på loftet og dratt ut esker og kasser fra kottene. Tilhengeren går omtrent i skytteltrafikk og masse maling er unnagjort på haugen. Vi finner igjen mye rart da, Margrete har lagt sin elsk på de aller første lesebrillene mine som jeg fikk da jeg var omtrent 17. Jaja, de er kanskje moderne igjen?

Arbeidshelg er ikke så dumt når det vises så godt etterpå, men jeg må innrømme at det er slitsomt. I morgen skal jeg begynne å male den gamle kjøpmannsdisken og nattbordene våre. Gleder meg! Nedtellingen fortsetter – 41 dager igjen.

Det er servert

Hva er dagens på en lørdag? Her ble det lammestek i dag. Fylt sådan, med gratinerte poteter, gulrot, asparges og rødvinsaus attåt. Det ble egentlig ganske godt, og for en gangs skyld var det også årleit med vanlig middag på en lørdag i stedet for å styre med noe som egner seg til kombinasjonen godt og passende til TV-kvelden. Ungdommene var her og spiste de også, før de strøk på dør for å gjøre ungdomsting på lørdagskvelden. Og så kan vi synke sammen i sofaen – gode og mette – frem til minstemann ønsker seg kveldstur i snøværet.

Lørdagen ble brukt til litt shopping også. Lukas har fått seg navneskilt til halsbåndet sitt. Det ble ganske fint,  i tillegg til å være en aldri så liten ekstra sikkerhet hvis han skulle finne på å ta seg en tur på egen hånd (som vi selvsagt håper han ikke finner på).

Hjertedag

I dag er det fastelavnssøndag. Jeg har til og med fastelavnsris, ettersom svigermor lager slike og selger dem. Det har stått her noen dager og løvet spretter på kvistene nå. Koselig. Ellers har jeg ikke det ringeste forhold til denne dagen. Jeg har heller ikke noe spesielt forhold til morsdag som vi feirer i dag. Jeg tror familien min har forstått at det ikke er det helt store for meg, det har ikke vanket verken frokost på senga eller gaver i den anledning. Men Olav bakte boller i dag, det får telle som godt i massevis. Og så er det Valentinsdagen – alle hjerters dag. Etter mitt syn en hype for handelsstanden, selv om det som for de andre dagene nok kunne være gode tradisjoner for feiringer på ulike vis.

I tillegg er det faktisk kinesisk nyttårsaften i dag, vi går nå inn i Tigerens år. Jeg skulle gjerne vært født et halvt år tidligere, da hadde jeg også vært en tiger. Men jeg ble en hare jeg. Jaja, litt mykere og sånn kanskje.

Med alle disse mulighetene for feiring var det trivelig å samle mange til middag – kjekt at Margrete og Patrick var her – med saltkjøtt, klubb og kålrotstappe. Nam-nam! Så ble det en slags hjertedag likevel 🙂

En ny start

I dag fikk jeg denne tekstmeldingen: Går nå ut av St. Olavs, forhåpentligvis for siste gang 🙂

Patrick er nå kvitt både slanger og stålkonstruksjoner i kroppen etter to og en halv måned, lange uker med venting, trening, operasjoner og frustrasjoner. Vi har både lidd med ham og gledet oss over hvert eneste skritt i riktig retning. I tillegg til å trene opp kroppen og ubrukte muskler trenger han å legge på seg ganske mye – han har tatt av 14 kilo etter ulykken og er tynn som en bønnestengel.

Go Patrick! Vi er så glade for at du er i skikkelig omløp igjen.

Året som gikk

2009 er snart slutt. De fleste år inneholder vel litt av hvert, men jeg syns vel det har vært i meste laget av en del ting denne gangen. Summa summarum ble det likevel ikke så aller verst.

gulvJanuar kom med den skremmende nyheten om at mamma hadde fått kreft, og dette kom selvsagt til å prege mye av året.

I februar var det vinterferie og vi reiste til Vikan for å begynne å legge gulv i hytta. Det var fryktelig kaldt og vi måtte være godt kledd for å kunne være der. Mamma og pappa var på Utsikten noen dager før de reiste til Trondheim og mammas operasjon. Vi fullførte gulvet.

Mars ble en ventemåned. Mamma startet omsider med cellegiftbehandling. Tvillingene begynte for alvor å spille gitar og bass, og vi investerte i instrumenter til dem.Våren var i anmarsj.hytte-mai

Påskeferien kom i april og vi reiste tilbake til hytta for å fortsette innredning og bygging. Isolasjon var stikkordet. Mamma var nokså dårlig en ganske lang stund og påskeferie uten henne og pappa på hytta var rart.

Allerede i mai fikk vi en smak av sommer. Hyttebyggingen skred fremover, nå var det panel på veggene som sto for tur. En vond arm skapte trøbbel for meg.

olav-50

Juni ble travel på alle fronter; hjemme, på hytta, andre fritidssysler. Olav og tvillingene fyller henholdsvis 50 og 2×10 år. Margrete kolliderte med en bil med scooteren sin, det gikk heldigvis bra! Men det satte en støkk i meg. Margrete fikk sin eksamen fra videregående skole. Mamma ble innlagt på sykehus nok en gang. Og jeg hadde hjertet i halsen. Siste innspurt for planlegging av Utopia. Jeg fant igjen Trine etter mer enn 30 år. Et herlig gjensyn og noe jeg ikke vil gi slipp på.

En lang og deilig sommerferie tok til i juli. Etter en uke på speiderleir kom vi til Vikan og ble måneden ut. Mye besøk, men ufredrikten mamma og pappa. Margrete reiste i militæret. Hytta fikk inndelt rom.

Første helg i august kom det storfint besøk; både svigermor, mamma og pappa tok en tur til Vikan. Mamma var veldig mye bedre form og omsider ferdig med cellegift. Den aller første vikanfestivalen gikk av stabelen. Ferien var over. Vi fikk besøk fra Tyskland. Armen min ble dårligere og jeg ble sykmeldt. Olav hadde trøbbel med en skulder, det ble vanskeligere å gjøre arbeid over brysthøyde. Vi feirer 10-års bryllupsdag.

kjokkenSeptember ble kald og våt. Olav fikk så store problemer med skulderen sin at han måtte sykmeldes en stund. Hytta var så ferdig at vi kunne overnatte der. Mamma kom i gang med strålebehandling. Fredrik og Nathalie forteller nyheten om at de venter barn og jeg skal bli bestemor.

Oktober fulgte med fortsatt mye vått og kaldt vær. En fryktelig ulykke skjedde med Patrick; han ble påkjørt og overkjørt i en rundkjøring. Han ble operert og sendt til rehabilitering. Etter to måneder fikk han ta bort stålrammen i bekkenet, men fortsatt (nå i desember) gjenstårhytte-nov mye trening. Margrete kom hjem på velferdspermisjon for å være hos Patrick. Hytta fikk installert peis og rørleggerarbeidet ble ferdig. Vi malte og jobbet med innredning. Jeg bestemte meg for å ta endelig farvel med speideren.

I begynnelsen av november døde mormor. Et langt liv og den siste tilknytningen til den delen av barndommen ble borte. Olav får resultat av MR; han må opereres i skuldrene. Armen min er etter hvert blitt brukbar. En nabojente døde i en trafikkulykke. Elektrikerarbeidet i hytta blir ferdig. Utstyr og inventar, senger, kjøkken, bad og alskens babyblir kjøpt inn.

Desember kom med snø og forventninger til juleferien. Margrete kom hjem på nok en velferdspermisjon for å delta i begravelse. Etter enda en retur til militærleiren fullfører hun beretløpet og kommer hjem på juleferie med den røde bereten, utrolig vakker og myndig! På jobb kom meldingen om omorganisering, en endring jeg ser veldig frem til. En kollega mister sin nyfødte, vakre baby. Det gjør et veldig inntrykk på meg. Samtidig får vi et første glimt av neste års nye verdensborger; Fredrik og Nathalies baby.

Takk til alle kjente og kjære, venner og familie for 2009. Det er ikke så rent få forventninger jeg har til 2010. Man kan jo ønske seg så mangt, men som regel skjer det uventede ting og vi kan ikke forutse noe som helst. Det er like greit å ta én dag av gangen. Mest av alt ønsker jeg alle et godt år!

Klar for det normale

Jeg er faktisk klar for uken som kommer. Jeg vet ikke om noe som skal hindre vanlige arbeidsdager, volleyballtreninger, ærend og småinnkjøp til hytta, eller muligheten til å avspasere noen timer på fredag for å sette kursen mot Solfang igjen. Denne helgen fikk vi faktisk en del oppløftende små og store nyheter, og jeg kjenner en anelse optimisme snike seg innpå. Olav startet helgen med en vond rygg, og jeg tenkte at det var bare det som manglet… Jeg så for meg ham liggende i sengen hele helgen. Men heldigvis gikk det over! Og nå ser han bra ut igjen. Og jeg er mer enn klar for alt som er normalt og vanlig.

  • Patrick tok sine første skritt alene på krykker, nå er han på rehabilitering og intens trening
  • Elin er ute av respiratoren og puster fint, litt trøbbel med å snakke men kommer seg raskt
  • Mamma er i strålende humør (og cupfinalen gjorde det enda bedre) og det er herlig å se henne sånn
  • Pappa har fylt båten med diesel og forbereder en tur på havet i morgen (noe som virkelig topper hans humør)
  • Vi har tisset på egen do
  • Jeg fikk brent masse emballasje på et kjempebål i fjæra – ren terapi
  • Ingen av oss har det fjerneste symptom på svineinfluensa

Vi gjorde en teit feil med kjøleskapdøra i dag, men jeg bestemte at tabbekvoten er bortimot ubrukt og derfor tillater vi oss å ikke bry oss om det. Jeg antar vi begge gikk på autopilot og monterte dørhåndtaket nøyaktig likt den forrige døra. Men en kjøleskapdør og en oppvaskmaskindør åpnes ikke akkurat på samme måte… Jaja, vi kjøper en ny dør og har en i reserve til oppvaskmaskinen.

Flere oppdateringer komme nå som vi holder på å flytte inn. Den eneste gjenstående hodepinen er strømmen, som jeg håper er på plass i slutten av måneden.

Halvgått uke

Patrick gjør fremskritt, han er ute av sengen minst en gang om dagen og har til og med på seg klær igjen. Han har selvfølgelig fortsatt en lang vei igjen. Men han blir bedre dag for dag. Hodet er også mye bedre, så han kan se på TV og sånn. Jeg er vettskremt hver dag for at han skal ende opp med en eller annen permanent skade på kroppen sin, men jeg er også optimist og tror han vil bli helt perfekt igjen. Humøret stiger jevnt og jeg er imponert over motet og evnen til å glede seg over små ting, som å få vasket håret!

Mamma mistet mamman sin denne uka, selvsagt et følelsesmessig tilbakelag som gjør enda en endring i rutinene. Men mamma er forbausende sterk. Hun er sitt gode gamle jeg igjen, hun har til og med farget håret – skikkelig kult! Herceptinbehandlingen går sin gang, jeg tror det nærmer seg halvveis snart. Nedtellingen til giftfri har begynt.

Elin med infeksjonen er fortsatt veldig syk. Hun ble flyttet til intensiven og koblet til respirator for noen dager siden. Det har vært noe fremgang ettersom infeksjonen er identifisert til å være vannkopper. Men hun har dem innvendig; hele lufveissystemet og svelget er fullt av vannkopper. Jeg har aldri hørt om dette tidligere, men har fått høre om andre tilfeller etter at jeg fortalte om Elin. Olav og jeg er faddere til hennes yngre søster. Siste nytt var at temperaturen hennes var gått litt ned, vi krysser fingrene!

Jeg trenger gode nyheter

De siste dagene har ikke vært så gode. Patricks ulykke var den verste og det mest skremmende så langt. Han har vært en del våken i dag, men har store smerter. Han sover selvfølgelig mye, og jeg regner med han får passe doser med smertestillende medisiner så han slipper å plages mer enn nødvendig. Ikke så mye nytt i dag, vi må vel venne oss til å få dem i små porsjoner en stund. Krysser fortsatt fingre for deg, Patrick!

Patrick ble hardt skadet i ulykken

Mormor er veldig syk. Hun fylte 93 for en måned siden. Nå har hun en trasig lungebetennelse, og kan ikke kommunisere noe særlig. Det er ikke noen tvil om at hun er veldig ukomfortabel. Jeg håper hun får den hjelpen hun trenger. Det er trist at hun bor så langt unna, det er ikke noen enkel måte å stikke innom for å treffe henne. Og kanskje hun ikke ville vite at jeg ar der. Eller om hun gjorde det; kanskje hun ikke kunne huske hvem jeg er. I det hele tatt veldig trist, men jeg skulle ønske at hun ble frisk igjen.

Olav var på MR med skuldrene sine for et par uker siden. Han har vært sykmeldt i mer enn to måneder, men er ikke blitt bedre. MR’en fortalte tydelig hvorfor. I tillegg til alvorlig slitasje har han avrivinger i senefester på begge sider, noe forkalkning og en drøss med latin jeg egentlig ikke forstår. Bortsett fra det åpenbare; han har vondt og det er en grunn til det. Han er nå satt i kø for operasjon, men vi vet jo ikke hvor lang tid det vil ta før han får den. Jeg vet at han ønsker å være sterk og fungerende, og det er hjerteskjærende å se på at han ikke kan gjøre det han vil.

Mamma fortsetter behandlingen for kreft. Det er en viss trøst i langtidsplanene for behandlingen, men jeg venter fortsatt på at de skal komme og si at hun er bra. Ikke noe mer kreft, ikke mer gift, ikke flere sykehusturer. Det er herlig å se henne i vigør igjen, hun gjør tingene sine nesten helt som før. Jeg ser virkelig frem til at den underbevisste tanken på at hun har kreft forsvinner.

En annen slektning i Olavs familie er også på sykehus med en uidentifisert infeksjon. Hun er bare en ung jente og nå på isolat på infeksjonsavdelingen. Det ser i det minste ut til at det ikke er svineinfluensa.

Så armen min blir bare en detalj. Ikke verdt å nevne en gang. Den er bedre og jeg er tilbake i full jobb. Det begynte nesten å bli pinlig å bestille nye legetimer. Jeg skal greie meg, i alle fall til Olav, mormor, mamma, Elin og Patrick er bedre!

Jeg lengter etter gode nyheter. Hvis du har noen, så ikke nøl med å si fra.