Om familie, jobb, fritid og livet generelt

På tidlighøsten fikk vi overraskende og veldig hyggelig middagsbesøk en kveld. Dermed fikk vi prøvekjørt det nye spisebordet med fullt belegg også!

Innkjøring av spisebord, middag til åtte!

Og så er det litt morsomt med gutter – de finner alltid noe å leke med. Martin fikk kontakt med kameraet som vi har fått av ham, kanskje vi får montert det opp snart?

Kolla og Martin med sofaen full av gadgets

Takk for besøket og velkommen igjen! Neste gang får vi kanskje et hint på forhånd, sånn at vi rekker å lage nok mat til alle også

I dag fikk jeg et nytt par sokker. Snille Kolla har vært i New York, på min favorittbutikk Bubba Gump Shrimp Company og shoppet bygaver. Og litt bestillingsvarer, da. Men det er ganske utrolig hvor glad man kan bli for et par sokker. Jeg er sykmeldt noen dager mens jeg venter på å bli bra i halebeinet mitt. Og de myke, tøffe – og ikke minst bereiste! – sokkene varmer føttene mine. Jeg kan ikke noe for det; jeg bare må trekke på smilebåndet av dem, som jeg også gjør hver gang jeg ser eller tenker på Forrest Gump.

Fiiine go'sokker

Så havnet jeg på skolebenken igjen, gitt. Jeg har omsider kommet frem til at jeg ikke har vondt av å lære mer, og jeg har fått lov å følge forelesninger i arbeidstiden. Dermed skal jeg nå lære om Planlegging og drift av IT-systemer – som i grunnen er det jeg jobber med til daglig. Heldigvis for meg er ikke dette det jeg skal lære:

Hjelp, dette er nok ikke noe for meg...

.. men dette:

Læreboka – det er bare å lære det som står i den

Det hjelper å ha kjennskap til stoffet i praksis, og det hjelper veldig at Kolla også tar dette faget sammen med meg.

En trøst å ikke være alene

Jeg tror det skal bli både morsomt og greit å følge med fremover. Skoledager er hver tirsdag og fredag frem til påske. Om jeg tar eksamen i mai gjenstår å se…!

Sånn egentlig? Når vi spør noen om dette – vil vi egentlig vite svaret? Svarer vi ikke som regel “bra” og går videre? Eller forventer dette svaret fra andre?

Jeg tror de fleste har en medaljebakside, ett og annet som ikke er så bra som en skinnende fasade eller et glitrende ytre viser. Kanskje det er disse egentlighetene som gjør at vi trenger venner. Og en fantastisk familie. Venner og familie gir mening og støtte gjennom alle store og små slag. Det er et kjempeprivilegium å få støtte når det butter i mot. Jeg er kjempeheldig som har denne tryggheten. Jeg opplever både riper i lakken, skjeletter i skap og skjær i sjøen. Men jeg er ikke flink til å ta frem disse tingene når noen spør hvordan jeg har det. Så er det kanskje heller ikke så mange som spør hvordan jeg har det sånn egentlig. Da er det jammen godt å vite at de som betyr noe både vet, forstår og er der. Dette er årets takk til dere som betyr mest.

Vi e' værdns bæste bæste bæstevænna

Vennskap er som en kopp sjokolade, den gjør deg varm tvers igjennom.

Ukjent

En familie som holder sammen, er uovervinnelig.

Bjørnstjerne Bjørnson

Vi har kommet trygt hjem igjen alle mann. Før avreise fra Namsos dro alle gutta i Oasen for å bade, mens Lukas og jeg gikk en dikketur på besøk til Ida Sofie.

Her er det Tobias som stuper fra 1-meteren.

Sondre stuper også. Kolla er mentor og følger med.

Ida har mange smil på lur – alltid!

Da vi var nesten hjemme ble det bråstopp i trafikken på motorveien. En hund hadde forvillet seg ut i trafikken, stakkars! Vi greide å svinge til side og fikk den med oss inn i bilen. Heldigvis hadde han halsbånd med navn og telefonnummer, og det var en lykkelig eier som kom og hentet Aron en halvtimes tid etter. Han var en skjønn hund, og jeg er så glad for at vi fant ham i tide. Å miste hunden ute blant biler er et av mine verste mareritt.

En liten luftetur før Aron ble hentet – fin hund ja!

Lukas var ikke videre begeistret for konkurransen i oppmerksomhet, og hundene fikk heller ikke noe tid til å bli kjent. Men i skrivende stund ser Lukas ut til å være ganske så lykkelig over å være hjemme igjen. Og jammen dukket det opp en flaske vin på døra som takk for hjelpen. Det kaller jeg kjapt levert på en søndag!

Det er ikke bare-bare å være gjest på Solfang. Her settes man i arbeid, for arbeid har vi nok av. Kolla kom i går kveld for å være her sammen oss i helga. Mens Olav fortsatte snekring på boden tok Kolla og jeg en omgang og hentet grus.

Her er det bare å jobbe!

Vi trenger nok enda et par lass før gårdsplassen er fylt opp tilstrekkelig, men det hjalp for å få bort litt dam og gjørme før vinteren kommer for fullt. Håpet er i alle fall at det gjør vårløsningen litt bedre.

Siste hele dag på hytta ble brukt både ute og inne – boden er tett, så nå kan vi pakke og rydde på plass masse saker og ting før vinteren.

Boden er ferdig panelt!

Kveldskosen ble steingrill med godt tilbehør (for de som trodde det var bare jobbing her). Lukas fikk tørrfisk av bestefar som deilig lørdagsgodt etter middagen. Vi var selvsagt en tur jordet rundt i dag også, det har blitt en favoritt. Jeg tror alle fikk lønn for sitt strev i dag, trist at ferien er slutt…

Ikke prøv å ta fisken min!

I morgen pakker vi sammen i rolig tempo – det er best å prøve å unngå sjokket med ferieslutt, liksom.

Det er kjempelenge siden vi har spilt biljard. I kveld møttes vi hos Vegard for noen runder igjen. Og pizza – namnam!

Spredning for nierball

Vi spilte nier hele kvelden (i alle fall til jeg dro hjem). Det er min favoritt – kanskje mest fordi man der kan spille litt på flaksen, og med mine (manglende) ferdigheter er det verdifullt. Jeg merket at det er lenge siden sist, men jeg greide å vinne et par ganger – bra for selvtilliten.

Vinnerstøtet – her går nierballen i midten

Vegard kan en del flere triks enn oss andre

Resten av gjengen – Kolla og Tor

Ikke hørt ordet før? Det er en av UNINETTs verdier, og ordet er “oppfunnet” hos oss. Det beskriver kanskje mye av det vi holder på med i hverdagen. I dag opplevde jeg det på nært hold igjen, som så mange ganger før.

Vi hadde workshop i dag for å få unna en større mengde installasjoner, maskiner som vi skal sende ut til høgskoler. Mye av poenget med å jobbe sammen er også å få spredt kompetansen på flere og å få dokumentert det vi gjør. Dette er en av mine favorittarbeidsmåter. Det blir uhyre effektivt og fører som regel med seg litt ekstra kunnskap fordi alle tenker høyt og fordi alle deler.

Måling av fiber, installering av operativsystem, konfigurering for å tilpasse funksjoner, sammensetting av deler (dingser, liksom) for å få alt til å kommunisere riktig – det er morsomt det!

Noen av dingsene som ble brukt i dag

Vi hadde litt flaks med dagen også, i dag hadde firmaet invitert nye studenter på besøk og disse ble traktert med pizza. Det kom oss også til gode. Masse herlig og effektivt gruppearbeid kombinert med lunsjservering gjorde dagen superduper!

Kolla, Arne, Frode og Hanne – og ei linselus utenfor rommet

Det er alltids litt å holde på med om dagene. Noen ganger ser det så tilforlatelig ut å sjekke todo-lista, men hver enkelt oppgave drar gjerne med seg litt ekstra.

Som i går, for eksempel. Jeg skulle bare installere et par maskiner. Og jeg skulle bare sette ip-adresse på dem. Og ikke f*** om jeg var i stand til å finne ut hvor eller hvordan. Etter hvert ble dette til en mini-workshop (der målet i tillegg til å fullføre oppgaven også var å få i stand god dokumentasjon) der Kolla og jeg satt i flere timer og klødde oss i hodet. Arbeidsdagen gikk, uten at vi kom i mål. Da jeg skulle pakke sammen for å dra hjem tok jeg en kjapp titt i menyene igjen. Og der var sannelig det åpenbare og ekstremt enkle valget for å sette adressen. Hvor hadde det vært hele tiden, tro?

2009 er snart slutt. De fleste år inneholder vel litt av hvert, men jeg syns vel det har vært i meste laget av en del ting denne gangen. Summa summarum ble det likevel ikke så aller verst.

Januar kom med den skremmende nyheten om at mamma hadde fått kreft, og dette kom selvsagt til å prege mye av året.

I februar var det vinterferie og vi reiste til Vikan for å begynne å legge gulv i hytta. Det var fryktelig kaldt og vi måtte være godt kledd for å kunne være der. Mamma og pappa var på Utsikten noen dager før der reiste til Trondheim og mammas operasjon. Vi fullførte gulvet.

Mars ble en ventemåned. Mamma startet omsider med cellegiftbehandling. Tvillingene begynte for alvor å spille gitar og bass, og vi investerte i instrumenter til dem.Våren var i anmarsj.

Påskeferien kom i april og vi reiste tilbake til hytta for å fortsette innredning og bygging. Isolasjon var stikkordet. Mamma var nokså dårlig en ganske lang stund og påskeferie uten henne og pappa på hytta var rart.

Allerede i mai fikk vi en smak av sommer. Hyttebyggingen skred fremover, nå var det panel på veggene som sto for tur. En vond arm skapte trøbbel for meg.

Juni ble travel på alle fronter; hjemme, på hytta, andre fritidssysler. Olav og tvillingene fyller henholdsvis 50 og 2×10 år. Margrete kolliderte med en bil med scooteren sin, det gikk heldigvis bra! Men det satte en støkk i meg. Margrete fikk sin eksamen fra videregående skole. Mamma ble innlagt på sykehus nok en gang. Og jeg hadde hjertet i halsen. Siste innspurt for planlegging av Utopia. Jeg fant igjen Trine etter mer enn 30 år. Et herlig gjensyn og noe jeg ikke vil gi slipp på.

En lang og deilig sommerferie tok til i juli. Etter en uke på speiderleir kom vi til Vikan og ble måneden ut. Mye besøk, men uten mamma og pappa. Margrete reiste i militæret. Hytta fikk inndelt rom.

Første helg i august kom det storfint besøk; både svigermor, mamma og pappa tok en tur til Vikan. Mamma var veldig mye bedre form og omsider ferdig med cellegift. Den aller første vikanfestivalen gikk av stabelen. Ferien var over. Vi fikk besøk fra Tyskland. Armen min ble dårligere og jeg ble sykmeldt. Olav hadde trøbbel med en skulder, det ble vanskeligere å gjøre arbeid over brysthøyde. Vi feirer 10-års bryllupsdag.

September ble kald og våt. Olav fikk så store problemer med skulderen sin at han måtte sykmeldes en stund. Hytta var så ferdig at vi kunne overnatte der. Mamma kom i gang med strålebehandling. Fredrik og Nathalie forteller nyheten om at de venter barn og jeg skal bli bestemor.

Oktober fulgte med fortsatt mye vått og kaldt vær. En fryktelig ulykke skjedde med Patrick; han ble påkjørt og overkjørt i en rundkjøring. Han ble operert og sendt til rehabilitering. Etter to måneder fikk han ta bort stålrammen i bekkenet, men fortsatt (nå i desember) gjenstår mye trening. Margrete kom hjem på velferdspermisjon for å være hos Patrick. Hytta fikk installert peis og rørleggerarbeidet ble ferdig. Vi malte og jobbet med innredning. Jeg bestemte meg for å ta endelig farvel med speideren.

I begynnelsen av november døde mormor. Et langt liv og den siste tilknytningen til den delen av barndommen ble borte. Olav får resultat av MR; han må opereres i skuldrene. Armen min er etter hvert blitt brukbar. En nabojente døde i en trafikkulykke. Elektrikerarbeidet i hytta blir ferdig. Utstyr og inventar, senger, kjøkken, bad og alskens blir kjøpt inn.

Desember kom med snø og forventninger til juleferien. Margrete kom hjem på nok en velferdspermisjon for å delta i begravelse. Etter enda en retur til militærleiren fullfører hun beretløpet og kommer hjem på juleferie med den røde bereten, utrolig vakker og myndig! På jobb kom meldingen om omorganisering, en endring jeg ser veldig frem til. En kollega mister sin nyfødte, vakre baby. Det gjør et veldig inntrykk på meg. Samtidig får vi et første glimt av neste års nye verdensborger; Fredrik og Nathalies baby.

Takk til alle kjente og kjære, venner og familie for 2009. Det er ikke så rent få forventninger jeg har til 2010. Man kan jo ønske seg så mangt, men som regel skjer det uventede ting og vi kan ikke forutse noe som helst. Det er like greit å ta én dag av gangen. Mest av alt ønsker jeg alle et godt år!