Month: April 2009

Ut å spise?

Forrige uke laget jeg en kjempediskusjon om et språktema. Jeg har en følelse for språket mitt, men jeg er på ingen måte fanatisk. Jeg er heller ikke kjent med nøyaktige regler for enhver bruk av ord eller uttrykk. Diskusjonen dreide seg om bruken av konjunksjonen og eller infinitivsmerket å. Ville du si “ut å spise” eller “ut og spise” hvis uttrykket var isolert og kun det? Uten å implisere andre ord for å gi uttrykket en spesiell mening som “Skal vi gå ut for å spise” eller “Skal vi gå ut og spise”. Jeg endte med å vedde på at jeg hadde rett.

Responsen på spørsmål om dette til alle kollegaer var overveldende. Det pågikk en hel dag på jobb og skapte høylytte diskusjoner i gangene, såvel som i lunsjen. Jeg vet hva jeg mener er den riktige bruken, selv om jeg kan se noen grensetilfeller når den korte, ufullstendige setningen spesifiseres litt mer. Jeg er allikevel fornøyd med den surveyen jeg sendte ut som endte med 28-16 stemmer i min favør. Motstanderne har tydeligvis ingen intensjon om å gi seg. Så for fredens (og fortsatt vennskaps) skyld betalte jeg det beløpet jeg veddet. Jeg syns det var en liten sum å betale for den moralske seieren. Kanskje jeg kan gå ut å spise for å feire 🙂

New kids on the block

Tvillingene mine på 9 startet et band i vinter. De har vært aktive speidere, men i det siste har musikken tatt over og det ser ut som de trenger en pause fra flere aktiviteter en stund. De har alltid vært interessert i mange ting, som dataspill og playstation. Det siste var nok en utløsende faktor gjennom Guitar Hero når det gjelder spilleinteresse på ordentlig. Jeg håper bare dette ikke er en av de tingene som går fort over. De øver faktisk ganske mye og jeg er imponert over hva de kan. Helt objektivt; de er flinke. Vi ble nødt å investere i instrumenter, noe som ikke var så veldig vanskelig å bestemme seg for å gjøre.

 

På vei til bandøving

 

De er ekstremt sjarmerende der de går nedover gata med gitarene på ryggen og sleper på de tunge forsterkerne. Gitarene er nesten større enn begge guttene. Tobias som spiller bass har en diger forsterker. Vi har kjøpt en hjultralle som er hendig hjelpemiddel for transport. Sondre spiller gitar og har en mindre cube-forsterker. Leksene gjøres som regel i hui og hast før det bærer i vei til første øving før middag. De møtes vanligvis hos trommeslageren. Så er det full fart hjem for å spise og tilbake til nok en jam session, hvis de har lyst. Kanskje blir de aldri berømte, men gleden over å lage musikk kan aldri overvurderes. Jeg oppmuntrer dem til å fortsette, og er deres største fan!

Nytt syn på ting

Jeg fikk brillene mine i går. Nå har jeg et nytt syn på ting. Et ganske snodig syn, faktisk. Alt ser ut til å være litt forskjøvet. Optikeren sa dette er vanlig i begynnelsen og påstår å vite hva som er riktig for øynene mine. Den største greia for meg er å venne meg til å gå med brillene og ikke legge dem fra meg over alt. De er lette og veljusterte, så jeg har vel ingen unnskyldning for å ikke bruke dem.

Her er brillene mine

En morsom sideeffekt er at jeg føler meg høyere. Nesten som en drøm som har gått i oppfyllelse. Men jeg er redd mine omgivelser fortsatt ikke ser meg som så slank og lang som jeg skulle ønske. Og jeg vedder på at følelsen forsvinner så snart jeg blir vant med å se klart.

Men likevel; i dag er jeg høy. Og jeg kan se ting. Artig 🙂

En fin mandag

Pappa sier at mamma er søt uten hår. Og mamma sier han er søt som sier det. Og jeg syns de begge to er søte som holder på sånn. Jeg er helt enig med pappa, mamma er i grunnen søt uansett. Jeg har ikke sett dem på over en uke nå. De dro til Vikan så snart mamma følte seg sterk og frisk nok. Det er supert at de kan være der, jeg tror den plassen til og med er mer terapi for dem enn meg. Og det sier ikke lite, det er jo mitt paradis!

Pappa har også turban, eller...? Han og mamma jobber på Knausen

Nå håper jeg de fortsatt er der når vi kommer om bare tre dager. Vikan er mye mer komplett når de er der. I påsken var mamma ganske syk, immunforsvaret hennes var superlavt i omtrent en uke. Jeg synes fortsatt dette er skremmende, kreft er en teit oppfinnelse. Mamma nærmer seg nå samme stadium i cellegiftbehandlingen som hun var da. Kanskje vi venner oss til topper og bunner etter hvert som behandlingen går fremover, men jeg håper virkelig på flere topper og at mamma skal få muligheten til å kose seg på Vikan og den herlige sommeren vi har foran oss!

I dag er en fin mandag. Folk er glade i hverandre. Sommeren er på vei. Jeg gleder meg til langhelg. Jeg skal til Vikan. Mesteparten av ting på jobb er i rute. Jeg skal spille ball i kveld. Det er godt å være.

Lys i tunnellen

Helgen er nesten over. Været har vært helt fantastisk, sol og varmt. Men jeg har ikke fått kjenne noe av det, dessverre. Jeg har vært på jobb hele tiden, selv om mengden arbeid har vært litt opp og ned. Hovedformålet med helgen var å sette scenen for kommunikasjonsstaben. Og jeg tror det var en suksess. En hel del effektive og produktive møter har gitt ønsket resultat for journalister, reportere og fotografer. De har vært ute og prøvd i praksis det de har lært og de har hatt god veiledning underveis. Jeg har bare vært organisator og observatør, men det jeg har sett har gjort meg rolig – enda roligere enn sist helg. Jeg føler at vi er på rett vei og jeg er sikker på at vi skal klare det som trenger å gjøres på landsleiren i juli. Takk til dere alle, dere er en super gjeng!

Jeg greide også å få unna litt jobb-jobb. Det er egentlig ganske greit å være på jobb i helgen med masse plass og stillhet til å rydde i saker og ting uforstyrret. Jeg lengter fortsatt til neste helg, men alt i alt var dette en tilfredsstillende en. Og jeg kan møte den ordinære arbeidsdagen litt mindre på hæla i morgen.

Travle tider

En sjelden kveld nå for tiden – jeg er hjemme til en forandring. Selv om jeg ikke var hjemme før i åttetiden, etter noen ekstra ærend før kommende helg. Allikevel – tidsnok til å se en film, se ungene før de legger seg, gå gjennom stua mens det er lys på i stedet for  å snuble gjennom til soverommet i mørke og stillhet. Det er faktisk ganske trist å snike seg rundt i huset alene og prøve å ikke vekke de som sover.

Den siste uken har vært ekstraordinært travel; en rask oppsummering

  • legetime
  • reist til Åndalsnes
  • for lite søvn gjennom hele helgen
  • laget en bursdagsgave
  • sendt guttene på bursdagsselskap
  • volleyballtrening
  • jobbet sent (skikkelig sent)
  • en dag alene på jobb (som betyr litt mer å gjøre enn vanlig)
  • volleballkamper (en som dommer, en spilt)
  • optikertime
  • kontaktmøte med tvillingenes lærer
  • forberedelse til nok en Utopia-helg
  • og litt til

Her er et bilde fra den lange jobbekvelden, kanskje ikke så rart at rygg og rumpe verket de påfølgende dagene.

Jobb i Blåsalen

Disse tingene er bare det som er ekstra. I tillegg har jeg fortsatt alt det vanlige. I morgen møtes hele kommunikasjonsetaten i Trondheim for en arbeidshelg. Dette skal være treningsleir for journalister, fotografer og de andre jeg har engasjert for å lage den aller beste presentasjonen av Utopia for verden utenfor. Det er vel forståelig at jeg gleder meg til å bli ferdig med denne opplæringen på lørdag og søndag, og deretter surfe gjennom en amputert arbeidsuke. For neste helg er det langhelg, med 1. mai som en svært velkommen ekstra fridag.  Yippee-ki-yay!

Faresonen

Jeg tror tannleger er en farlig rase. De lager lyder i hodet mitt, bråk og smerte. Lyden er noen ganger verst, i alle fall frem til smerten setter inn.

Og jeg tror tannleger har en skjult agenda. Så snart jeg er fanget i en stol, lagt ned i nesten horisontal stilling, starter de å spørre om ting. Hvorfor det? Kan ikke en tannlege stille normale spørsmål på normale tidspunkt? Må han fange meg før han spør om de underligste ting? Jeg forstår som regel knapt spørsmålene, ettersom jeg er mer opptatt av å overleve de nærmeste minuttene. Likevel spør han om rare ting mens munnen min er stappet med alt mulig rart av instrumenter og utstyr som gjør det umulig å svare på noen kjent menneskelig språk. Det ser ut som tannlegen forstår – eller oversetter – mumlingen likevel. Og det er jo også litt skremmende, hva svarte jeg egentlig? Og på hvilket spørsmål? Den eneste muligheten for å svare tilnærmet fornuftig er å nikke eller å riste på hodet. Noe som selvsagt er omtrent det siste jeg vil gjøre, ettersom det kan forstyrre bevegelser inni munnen min som er fylt med potensielt skadelige og farlige verktøy, og det kan jo gjøre ting enda verre. Så jeg ytrer noen aah eller uhuh-grynt og håper han snart slutter å snakke. Og snart sier han de magiske ordene “du er ferdig, spytt ut”.

En bonussmerte er selvsagt prisen. Tannlegebesøk er kostbare greier. Hvorfor er ikke dette en del av det generelle helsetilbudet? Det er ikke min feil at skoletannlegene på 70-tallet var så mye dårligere håndverkere enn dagens, med tanke på teknikk, utseende og varighet. Tid og gravitasjon var årsak til mitt behov for tannlege. Gamle dager har heldigvis passert, men alle korreksjoner på slike tannarbeider burde være gratis etter min mening. Vel, mitt årlige besøk hos tannlegen er over. Jeg får vurdere behovet igjen neste år. Nå er lydene i hodet mitt borte, og jeg venter på at det ikke skal gjøre vondt lenger.

Og bare for å ha nevnt det; tannlegen min er en okei fyr. Han er bare uheldigvis tannlege. Som er en rase jeg misliker og frykter.

Question meme

First thing you wash in the shower?
My hair

What color is your favorite hoodie?
Brown

Would you kiss the last person you kissed again?
Sure

Do you plan outfits?
Not often

How are you feeling RIGHT now?
Tired

What’s the closest thing to you that’s red?
A leftover candle, probably from Christmas

Tell me about the last dream you remember having?
Someone stole parts of my car, like doors and tires. Kind of a silly nightmare

Did you meet anybody