Om familie, jobb, fritid og livet generelt

Jeg har bestilt billetter til Nattens umusikalske dronning, en forestilling med Hege Schøyen og Jan Martin Johnsen. Jeg så klipp fra forestillingen på tv denne uka, og det så bare hysterisk morsomt ut. Showet kommer ikke til Trondheim før i slutten av oktober, så det er lenge å glede seg. Men da var det også mulig å få billetter, vanligvis er jeg for treg til å få med meg sånt.

Et skikkelig umusikalsk show å glede seg til når høstmørket er her

Forestillingen Nattens umusikalske dronning er historien om operasangerinnen Florence Foster Jenkins (Hege Schøyen). Eller rettere sagt: Hun var operasangerinne kun i sitt eget hode. Sannheten er at hun hadde svakt utviklet gehør og rytmesans, og var knapt i stand til å holde en tone. Foster Jenkins startet med å gi små konserter i lukkede selskap, men endte opp som et kultfenomen som til slutt gjorde konsert for et utsolgt Carnegie Hall. Publikums hikstende latter oppfattet hun som vill begeistring – eller i verste fall uttrykk for sjalusi for hennes talent.

Inn i Foster Jenkins liv kommer pianist Cosme McMoon (Jan Martin Johnsen). Han er den dyktige musikeren som i et desperat behov for penger møter den talentløse ”sangerinnen” og ender opp som hennes faste pianist.

Uten forkleinelse for noen av dem er Florence Foster Jenkins gjerne å sammenligne med vår egen Olga Marie Mikalsen, som kanskje mest av alt ble kjent for “Hurra for deg”-fremførelsen i reklame for Solo i 1994.

Uansett har jeg tro på at dette er en strålende forestilling og gleder meg stort, selv om det er nesten ni måneder å vente (wow – et helt svangerskap!).

Her om dagen tenkte jeg litt på dette at det går an å oppsummere et år med et par stikkord. De store hendelsene. Jeg er temmelig sikker på at 22. juli kommer til å prege de fleste årskavalkader i 2011. Ingen er vel uberørt av det som hendte da. Heldigvis inneholder året, tiden og historien også små og store gode minner. Jeg synes jeg er svært privilegert når det gjelder mengden gode minner. Og jeg synes de nære tingene skaper de beste minnene.

Jeg har fått meg bibliotek. Kosekroken min!

Hukommelsen er lunefull, derfor er det kjekt å kunne bla litt i notater og skriblerier for å huske når og hva som har skjedd. Noe er viktig nok til at det aldri glemmes, mens andre ting er aldeles umulig å komme på. Et lite eksempel er den gitaren vi hadde som gikk i stykker. Den var jo nesten helt ny, vi var skjønt enige om at vi kjøpte den i sommer en gang. Da reparatøren ville ha kvittering viste det seg at innkjøpsdato var i februar. Der var et lite halvår svisj borte, på en måte. Men vi fikk ny gitar altså! Bra garanti og bra service.

Den snasne kassegitaren vår

I 2009 fikk vi ny hytte. I 2010 ny hund og nytt barnebarn. Så hva har skjedd hos oss i år? Jo, vi har fått nytt hjem. Vi har fått ny adresse, nytt hus og i veldig stor grad et nytt liv. Det aller viktigste er at guttene har fått så utrolig god mottakelse på den nye skolen, superflotte lærere, nye venner og ikke minst nytt musikkmiljø. De blomstrer, rett og slett. Dette vil vi nok alltid huske 2011 for. Selv om vi kan bomme litt på datoen for investering i ny gitar.

Flyfoto av huset før det ble malt

Hagen og huset i høstsol

Året har inneholdt en hel masse annet – selv har jeg fått både nye tenner og ny rygg, det er jo også noe å huske. Jeg velger å oppsummere med disse beste minnene når jeg takker av for 2011. Jeg har lagt vekt på å nyte øyeblikkene slik jeg hadde som forsett. Det skal jeg fortsette med, men et lite tilleggsønske har jeg også; måtte 2012 bli starten på en helt ordinær tilværelse – helt uten de store hendelsene.

Godt nyttår!

Vi har en slags ikke julegave-pakt mellom oss voksne. Derfor var det litt ekstra overraskelse når pappa dukket opp med en reisegrammofon som gave nå rett før jul. En riktig staselig sveivegrammofon i koffert, av merke Columbia (trolig fra ca. 1930). Her snakker vi avansert walkman, altså! Det er ekstra stifter med, og det er plass til å legge et utvalg plater inni lokket på kofferten. Dermed kan vi lett ta med favorittmusikken på tur, tenk det

Grammofonen testkjøres på kjøkkenet

For en stund siden fikk vi også en koffert med plater, sånn at vi nå kan spille både Evert Taube, Louis Armstrong og Margareta Kjellberg (Turalleri, du vet…) både hjemme og på utflukt. Supermorsomt. Hva skal man med iPod og mp3-spillere, sier nå jeg.

En koffert full av schlägers

Pappa har en anselig mengde musikkmaskiner, nå er han i ferd med å redusere mengden ved salg – og altså gaver til oss heldige. Det er stas når alt er så godt restaurert og vedlikeholdt at det kan brukes, ikke bare være til pynt (eller samle støv). Jeg håper det som selges blir skikkelig verdsatt der det kommer! Forresten, når det gjelder bærbar musikk så er den lille Colibri kanskje enda mer walkman enn denne reisegrammofonen. Ta en titt på bildene, det er mange godbiter der.

I dag var den første dagen med skikkelig glatt føre. Nattefrost og hvitt rim på bakken. Luftetur med hunden ble gjennomført med hjertet i halsen, for jeg har ikke spesielt lyst å ramle. Stakkars Lukas hadde noen skrenser selv, uvant for ham også at det er glatt. Men han elsker snø, så jeg regner med det blir basing og løping når den finner på å dukke opp.

Litt godt å ligge i sofaen når det er kaldt ute

Når frosten kommer blir jeg litt flirfull og tenker på teksten i “Alle fugler”. Da jeg var liten funderte jeg nemlig fælt på hva denne linjen egentlig betyr: Frost og snedig måtte fly. Hvordan kan snedig fly, tenkte jeg.  Det er kanskje sånn med tekster man lærer før man kan lese.

Men det er ikke bare jeg som har slike tekstopplevelser. Sjekk denne nettsida som viser eksempler på Mondegreens. Favoritten er selvsagt:

The ants are my friends, they’re blowing in the wind.
Actual lyric: The answer, my friend, is blowing in the wind.
(Bob Dylan)

Jajamennsann.

Jeg skulle ønske gutta mine kunne spille mer sammen, og at jeg kunne få lov å filme en hel jam session en gang. Her spiller Fredrik (gitar) og Tobias (bass) sammen, Rage Against the Machine sin Killing in the Name

Dette ble filmet forrige helg da Fredrik og Ida var på trondheimstur. I dag har Fredrik bursdag, gratulerer så masse med dagen!

Da internettet var på full fart inn i heimen investerte jeg i en ræser av en pc. Jeg installerte Windows 95 på den. Hvis du noen gang installerte Win95 så husker du kanskje hva som fulgte med på installasjonslasset? Jeg har aldri glemt denne videoen, eller låta – jeg synes fortsatt den er kjempesøt. Dessuten synes jeg Edie Brickell er kjempesøt og behagelig flink. Jeg går av og til rundt og nynner på Good Times, du får dulte borti meg og be meg slutte hvis det blir for ofte

Oppe på hemsen på hytta er det naturlig nok ganske lavt under taket. Så jeg jaktet på stoler uten bein til å ha der oppe. Jeg fant omsider noen på Jysk, men de var ikke helt det jeg så etter. For disse hadde innebygde høyttalere og var egentlig noe mer fancy enn jeg hadde tenkt. Men så viste det seg at de dekket flere behov enn jeg hadde forestilt meg – ikke bare behagelige sitteplasser for gutter som skal spille, bruke PC eller spise lørdagsgodt – de kunne til og med brukes som gitarforsterkere. Ikke dårlig, hva? Tobias fant ut av dette og nå er bassen fast følgesvenn på hemsen.

Tobias med bassen på hemsen. Og litt snavvel attåt

Når våren kommer skal hemsen innredes ferdig. Det gleder jeg meg til.

I kveld har vi vært i det som arrangøren så stolt annonserte som Hommelvik Spektrum, på skoleforestilling. Gutta deltok sammen med femte- og sjettetrinn fra Hommelvik og Sveberg skole. Korpset sto for musikken, og sammen laget disse ungene (eller ungdommene!) et heidundrande show basert på Melodi Grand Prix. Eller Eurovision Song Contest. Gamle og nye, vinnere og tapere, norske og utenlandske – alle nummer som ble fremført hadde deltatt i Grand Prix en eller annen gang. Det var artig å se hvordan alle spilte, sang og danset sammen og hvor flott det ble. Her var det ikke scene for å fremheve de største talentene, men et kollektivt løft som gikk rett hjem hos publikum. Flott levert, gutter (og jenter)!

Tobias midt i koret som blant annet fremførte "Congratulations"

Tobias begynner virkelig å få dreisen på bass-spill. Jeg synes i alle fall dette ligner på noe – ikke sant vel? Han øver jevnt og trutt, dette var forrige lekse på musikkskolen. Låta heter Dune Tune og er en Mark King (Level 42) klassiker.

(At vi alltid har kalt Tobias for Bassis skyldes ikke skjulte ambisjoner på hans vegne, altså… Like tilfeldig er det også at det finnes en bass som heter Tobias)

Det er faktisk ikke så ofte vi er i byen, vi greier oss på en måte helt fint her ute på landet. Så når vi for en gangs skyld beveget oss i kultiverte områder fikk vi også med oss en hel masse på kort tid. Første stopp var nasjonalhelligdommen Nidarosdomen. En kollega og venn fikk sin brud, en fin vielse der vi var bakerste benk-tilskuere. En strykekvartett spilte under seremonien. Vakkert!

Vi hadde en liten time å slå ihjel før neste post på programmet, så vi tok turen på Nordre og en kaffe på Dromedar. Der kjøpte vi årets julekaffe som nå ligger nymalt og venter på oss. Det var masse folk i gatene og sannelig fikk vi også med oss en minikonsert med Madcon ute i kulden. Det var 18 minusgrader, så litt hopp og sprett til Glow, Freaky like me og Beggin’ var bare greit. Det var antagelig tenning av julegatene som var anledningen, vi ventet ikke lenge nok til å finne ut av det.

Vårt egentlige ærend i byen denne lørdagen var årets julebord. Det ble en behersket seanse for vår del. Men vi overvar en flott forestilling med Nordic Tenors og fråtset oss gjennom en velfylt julebuffet med alskens fristelser. Deretter var det også nok for oss. Vi tuslet oss hjemover – innom barnevakten for å hente hund og tvillinger – og inntok sofaen med hver vår velfortjente rødvin, fyr i peisen og en film på TV.

Så mange musikalske, kulinariske og sesongrelaterte kulturinntrykk kan man altså ramle innom i løpet av noen lørdagstimer. Påfyllet holder nok i flere måneder for oss.

I dag er det sesongpremiere i heimen på en av de absolutte favorittene innen julemat; pinnekjøtt. Bon appétit!