… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Ett bestillingsverk er fullført, dette ble egendesign og et samarbeidsprosjekt – farmor strikket ermene – på Sondre sin supermyke alpakka-genser. Hvis ikke han tar den i bruk, så gjør jeg det 🙂
Og nå skal jeg kanskje skrible om noe annet enn strikking en stund. Det er jo nok av ting inni hodet mitt til det 🙂
Vinteren kom i tidligste laget i år. Synes vi. Det synes ikke Lukas, han synes det var akurat på tide og viser nok en gang at han virkelig ELSKER snø!
Det er liksom det det går i for tiden – strikking og shopping. Nok et strikkeprosjekt er fullført. Denne genseren/tunikaen syns jeg ble ganske fin. Lukas er ganske fin han også, der han poserer i godstolen, ikke sant?
For å ha noe å bruke sammen med denne genseren lette jeg litt i internettets mange butikker, og falt for en nikkers (av alle ting). Og så kom jo vinteren for fullt, dermed måtte jeg også finne yttertøy – flaks for meg at den anorakken jeg hadde lyst på var satt ned til under halv pris!
Nå blir det mannekengoppvisning i heimen – eller kanskje jeg må strikke strømpene til genseren først…?
Lukas liker å ligge på teppet under sofabordet. I dag samlet han de viktigste troféene sine før han slo seg til ro for en pause mellom turene ut i snøen. Lurt å passe på tingene sine, skjønner du vel!
Jeg regner med jeg er et hakk nærmere den flate magen etter forestillingen i Olavshallen i kveld – Nattens umusikalske dronning – for makan til fliring og hiksting er det lenge siden jeg har vært med på. Hege Schøyen og Jan Martin Johnsen klarte i alle fall å fylle scene og to timer med underholdning som jeg vil smile av i lang tid fremover.
Forestillingen dukker sikkert opp på tv før eller siden, og den er sannsynligvis like morsom da. Selv om vinteren kom og gjorde transport og byliv til en heller hustrig opplevelse, så var ventetid og billettpris verdt opplevelsen. En superbra kveld!
I går kveld kom det første snøfallet her i Trondheim. Den som jublet aller mest var Lukas. Ikke helt uventet …
Endelig – ENDELIG – har jeg kjøpt meg ny klokke! Eller nytt armbåndsur, heter det vel. Den gamle hadde jeg i omtrent tjue år, og den kostet den nette sum av 400 kroner. Krav til ny var bare fargen (stål og litt bling), justerbar lenke (ikke reim), sekundviser og lesbar skive. Man skulle tro det var mulig å finne noe brukandes når kravene ikke er større, eller …? Alle går jo rundt med en mobiltelefon som holder rede på tiden, kunne ikke jeg klare meg med den? Joda, men jeg liker mye bedre å gå med klokke. Dessuten er den litt fin, litt smykke og det er ikke telefonen min!
Bøkene om ham, altså! Han finnes jo ikke, liksom. Etter at jeg oppdaget Lee Child sin actionhelt har jeg blitt hekta og jeg tror jeg har (og har lest) alle bøkene om Jack Reacher, i alle fall de som er kommet på norsk. Utsagnet i tittelen er forøvrig stjålet fra Bill Clinton, så jeg er i noenlunde godt selskap når jeg liker-slash-elsker Jack’ern.
Man blir ganske godt kjent med helten gjennom bøkene. Han har aldri hatt noe egentlig hjem, ettersom han vokste opp med en far som ble forflyttet rundt i det militære systemet, verden over. Jacks mor var fransk. Jack startet sin egen militære karriere som 18-åring og endte opp som major i militærpolitiet, han tjenestegjorde i 13 år. Av ymse årsaker forlot han yrket sitt og bor nå ingen steder – han farter rundt etter innfallsmetoden, jobber litt, reiser uten bagasje (bortsett fra tannbørsten, som forøvrig er sammenleggbar) og kaster klærne sine hver gang han kjøper nye. Han er en svær kar, og det gjør det litt pussig for oss som kjenner ham å tenke på at Tom Cruise skal spille Reacher i filmen etter boken Ett skudd som etter sigende kommer snart. Jack er 195 cm høy, lille Tom er vel én-noen-og-sytti. Men pyttsann – jeg skal se filmen også jeg. Enn så lenge – om du var i tvil – så anbefaler jeg masse god lesing!
Vi er kommet til reisebrev #3 og polskkurset avsluttes med navnet på torget i gamlebyen og en takk til Warszawa. På en lørdag var man absolutt ikke eneste turist der, men opplevelsen var verdt et par Metro-holdeplasser og en tur med trikken.
Det var ingen sitteplasser å oppdrive på de mange gatekaféene og utvalget i de ulike markedsbodene var så som så – det lignet veldig på martna’n hjemme. Den største handelsvaren her, med særpreg og verdi, er rav. Men dette var overraskende kostbart. Kanskje er det bare jeg som ikke forstår hvor verdifullt materialet er, men jeg synes ikke noe var fint og brukbart nok til å bruke veldig mye penger på.
Akkurat som i Budapest har Duna-gaten masse sjarm – som jeg skulle valgt den selv 🙂 Ulica Wąski betyr trang gate og Dunaj er oversettelse av Donau.
Så sier jeg Dzięki, Warszawa – takk, Warszawa – for fine dager. Jeg hadde ikke så innmari lyst til å dra på denne turen. Men så må jeg innrømme at jeg ikke har så fryktelig lyst til å dra på noen turer, jeg vil helst være hjemme – fyre i peisen, ha på ullsokker, strikke litt, ta et glass vin, sove i min egen seng – du skjønner sikkert tegninga? Når jeg allikevel først er kastet ut i den store verden, så må jeg jo gjøre det beste ut av det. Og det var ikke så vanskelig med både værguder, faglig innhold, omgivelser og fasiliteter på min side. Enkelt å transportere seg hit og dit, nydelig mat, spennende ting å se, ja det var i det hele tatt ikke mye å grue for.
Bortsett fra én ting, da. Jeg mangler det meste når det gjelder retningssans. Spesielt innendørs (kjøpesentre og sånn) men også i gatemiljø der alt er likt. Og ute i skauen, men det er en annen historie. Bildet under her viser et aldri så lite gatekryss utenfor hotellet, oppe i øvre bildekant er kjøpesenteret, litt ovenfor det nå så kjente Kulturpalasset. Så spaserturen dit skulle jo være easy-peasy, sant? Men se på bildet én gang til; det finnes ingen fotgjengeroverganger! Derfor måtte vi gå under jorda, så å si. Og det er ikke småtteri til tunnelsystemer her – trapper, rullebånd, gater – som fører til Metroen, til trikkeholdeplasser og til parker og fortau. Jeg har gått opp og ned alle trappene i dette krysset, helt sikkert! Nå som jeg skal reise kan jeg snarveiene, selvsagt 🙂
De utallige gangene jeg gikk opp feil trapp og endte på en trafikkøy der eneste fluktmulighet var trikken (bortsett fra retrett) fikk meg til å tenke på dette bildet (som jeg ikke har tatt selv altså):
Hjemreisen starter om kort tid, og selv om fly ikke er mitt favorittransportmiddel, så går det trolig bra det også. Nå gleder jeg meg veldig til de vanlige tingene (altså: fyre i peisen, ha på ullsokker, strikke litt, ta et glass vin, sove i min egen seng) og ikke minst til helgefri (neste helg) sammen familien min.
Reisebrev #2 fra Warszawa oppsummerer fredagens konferanse- og byturopplevelser. Det røyner på for føtter og bein etter all denne bytråkkingen, shopping blir det heller så som så med – jeg tror vi blir litt mettet av alt som finnes å få kjøpt. Jeg må likevel vise frem de flotte skoene jeg kjøpte på torsdag – syns fortsatt det var et skikkelig kupp!
Og heller ikke denne gangen slipper Kulturpalasset unna oppmerksomhet. I anledning kreftsakens rosa måned er det flombelyst om kvelden med rosa lys, utrolig stilig. Og sjekk den himmelfargen, da! Det heter forøvrig Kultur- og vitenskapspalasset, og huser blant annet både Teknisk Museum og Turistinformasjonen, så det er en bygning med høyst levende og daglig aktivitet.
EuroBSD-konferansen holdes på det tekniske universitetet, Politechnika Warszawska. Vi har holdt hus i The Old Boiler House Building (Kjelhuset), og rett utenfor vinduet er denne ganske iøyenfallende kjelen/pipa (som helt sikkert har en sammenheng med navnet på bygningen):
Lørdagen er fortsatt ung, jeg har et ørlite håp om litt fritid sånn at det kan samles bilder og inntrykk til neste reisebrev. Stay tuned! 🙂