Om familie, jobb, fritid og livet generelt

Lukas gjør hva som helst for en godbit. Hvis godbiten skulle vise seg å være tørrfisk eller krumkake tror jeg han kunne slått stiften eller gjort en salto uten tilløp – så godt er det! Når vi roter oss ut i skogen og snøen får han løpe fritt (eller med sporline) så lenge jeg har godteri på lur i lomma, for da er han lynsnar til å lystre på innkalling. Jeg må være flinkere til å trene ham, innkalling bør virke uansett om jeg har noen belønning eller ikke.

Har du noe godt i lomma, muttern...?

Nå som jeg er flinkere til å gå har jeg planer om litt lengre turer de dagene jeg er hjemme. Både jeg og hunden har godt av det, ganske så sikkert. Jeg ser frem til møte med sykehusøvrigheta om en måneds tid, da får jeg vite hva jeg bør, skal, må og får gjøre for å trene opp rygg og desslike. Får satse på å ikke ramle på glatta de neste dagene også da.

Det er utrolig fint ute nå om dagen. Etter at frosten meldte seg ser verden ut som den forbereder seg på å gå i dvale. Det er et privilegium å ha tid til å rusle ute og se seg rundt midt på dagen, når nesten alle andre er på jobb. Lukas synes det er glimrende med løping i Kubakkan. Der holder naturen pusten, akkurat som jeg selv gjør – når våren kommer skal vi blomstre igjen!

Kom igjen da, mamsen, vi kan jo ikke stå her og se på gresset hele dagen – det må løpes og snuses!

Lukas er ikke helt fornøyd med tempoet på turene, han synes nok jeg er ganske treg. Men bare vent – vi skal nok ta det igjen!

En utflukt med klassen til tvillingene, på høstens kanskje fineste dag, til Estenstadhytta. Midt mellom dager med vind, regn og sludd dukket dette værmessige pusterommet opp for å lage en nydelig ramme om turen.

De siste gylne solstrålene på vei mot Estenstadhytta

Vakker høstutsikt med både Tyholttårnet og Munkholmen. Bare så synd med den høyspenten...

For aller første gang har jeg spist rømmegrøt på Estenstadhytta. Det var nemlig dit jeg var på vei – men aldri kom frem – en senvinterkveld i 1974, da jeg fikk skituppen innunder et hull i skaresnøen og falt. Armen gikk også gjennom skaren, knakk som en fyrstikk og jeg sluttet å gå på ski. Ikke bare for den vinteren, men for de fleste vintre etter det. Jeg er fortsatt ikke glad i å gå på langrennsski, men har da i alle fall egne ski om lysten skulle ta overhånd. Jeg liker å gå på beina og håper formen skal bli bra nok til denslags, i lang tid fremover!

Traktkantarellene altså. Jeg hadde ikke før tilstått i all offentlighet at jeg aldri har sett dem, så fant jeg mengder rett utenfor hyttedøra. Etter en elektronisk soppkontroll (bilder til vår venn Bernhard) ble soppene renset og lagt til tørk i vår nyervervede sopptørker. Så nå har vi enda litt mer sopp til godsaker i vinter.

Bakken er nesten dekket av sopp

Ganske så store mengder på én plass

Dette er altså ikke en klage, for jeg synes det er helt på sin plass med regn på høstturen min. Men det er litt kjipt at det er så mye regn at det omtrent ikke går an å ta med kameraet ut. Dermed er det lite bilder av skogen og fargene og den våte, snusende hunden. Og all soppen som lyser opp skogbunnen fortsatt! Jeg hadde ikke med noe å plukke sopp i, så hetta på regnjakken ble fylt med de som var mest brukbare. Det er nok dessverre slutt på kantarellene nå, de fleste er alt for vassne og slappe.

Alternativ hjemtransport av sopp

Jeg synes det er ganske snodig at jeg aldri har sett en traktkantarell. Jeg har plukket sopp i mer enn tretti år. Alle snakker om traktkantarell, det er så mye av den, den finnes helt frem til frosten, den er over alt. Men jeg har altså aldri sett den. Kanskje jeg må ta et traktkantarellkurs.

Turen var fin i dag også. Men Lukas vil helst at det skal slutte å regne han da. Det er fint å sitte under taket på trappa mens man venter på oppholdsvær.

Kan det ikke bare slutte å regne...?

Det er ikke fritt for at vi blir litt møkkete på skogsturene våre nå om dagen. Enkelte plasser er det vanskelig å finne flekker å gå på som ikke er gjørmete. Lukas er overhodet ikke glad i å gå over slike grisete og våte hull. Men likevel jubler han og ruller seg lykkelig rundt hvis han finner en hestebæsj. Forstå det den som kan. Rare hunden.

Lukas går helst utenfor det våte og gjørmete

Nå greide jeg ikke vente lenger, det er så mye flott rogn i år. Jeg har plukket litt på hundelufteturene, og nå er geleen i boks – eller på glass. Kanskje jeg skal lage enda en omgang, for det er snadder å ha sammen kjøttmat (gjerne i stedet for tyttebær) eller som smakstilsetning i en god hjemmelaget saus. Rognebærene ser nesten ut som miniatyrepler, eller tomater, har du sett det?

Et perfekt rødt eple, en tomat eller et rognebær?

Råvarene

Kokeprosess

To glass med rosa-orange gelé

Oppskriften er veldig enkel, på grunn av stort innhold av pektin i rognebærene trenger du ikke baske med gelatin for at det skal bli til gelé.

Bruk ca 2 dl vann per kilo bær. Plukk bort alle mørke og stygge bær og kok dem under lokk til de faller sammen, gir fra seg farge og saft. Saften siles fra bærene gjennom et silnett eller en fin sil. Mål opp mengden saft og gi den et nytt oppkok. Rør inn ca ¾ kg sukker per liter saft. Kok uten lokk i noen minutter. For å sjekke om geleen er ferdig kan du helle litt på en skål og la den stå til det har blitt hinne på den. Hvis den ikke trekker seg sammen med det samme når du trekker en skje gjennom, så er den ferdig. Hvis den flyter sammen så kokes geleen enda et par minutter. Geleen kan oppbevares på vanlige syltetøyglass, de kan skrus til med det samme og stivner i kjøleskap over natta.

På den lille, faste runden vår i marka bruker Lukas å stoppe for å drikke i kulpen foran bekken. Det er kjekt å hente nye krefter etter å ha løpt sikksakk opp og ned alle bakkene – rene ungdomskilden. På de varmeste dagene i sommer har det vært nesten tørt der, bare litt sildring. Denne uka var det rene fossen, og det bassenget! Det var nesten for mye av det gode, han ville jo ikke akkurat bade heller.

Oj, så mye vann da gitt....!

Det er ikke så alt for ille å holde ut høstfornemmelsene når det er sopptid. Vi rakk en ganske bra tur i skogen før regnet kom, det er ganske kjekt at ikke all soppen er søkkvåt når den plukkes. Vi fylte kurven med kantareller, rødskrubb og steinsopp – de sistnevnte ble spist med én gang i en av våre sedvanlige spikersuppe-middager (som egentlig bare er en skikkelig gryte/lapskaus med alt vi måtte finne i skapene eller alt vi har lyst på). Det ble veldig godt! All kantarellen skal vi forvelle og fryse. Forrige kantarellfangst har vi tørket, det blir en ny erfaring for oss – spennende å se hva som er best å finne igjen utover vinteren.

Sondre med en finfin rødskrubb

Kantareller gjemt under en stubbe

Tid for finpuss av skogens gull!

Men så kom altså regnet – så til de grader! Vi valgte derfor å pakke oss hjemover, like greit å utnytte de grå dagene til litt praktiske gjøremål i heimen før skolestart.

Det er mye fint å se ute i skauen, jeg skulle gjerne hatt evner og utstyr til å fange mye mer av dette på vakre naturbilder. For eksempel den lille mauren som hadde kapret et fraflyttet larveskinn:

En arbeider på vei hjem med dagens fangst

En blivende sommerfugl kom vandrende over verandaen, den leter kanskje etter et passende sted å foreta forvandlingen sin? Hadde vært artig å se hva denne skapningen blir til.

En åme på vei til sin neste tilværelse

Det er sopptid, tenk at jeg ikke fotograferte soppen ute i skogen – og at jeg ikke hadde med kurv til å legge soppen i. Det ble allikevel med hjem noen nydelige piggsopper – namnam!

Blek piggsopp, en av de aller beste spisesoppene

Og så er multene kommet. Jeg er så absolutt ikke noen bærplukker, men kanskje jeg hiver meg utpå for å ha multer til enda en likør?

... men jeg sier ikke hvor!