Sweater No. 136


Denne Sweater No.8 fant jeg ut skulle bli mitt vårprosjekt i år, med en veldig håpefull grønnfarge! Og når jeg gjør en kjapp opptelling i Ravelry, så er det slett ikke den åttende genseren jeg strikker, men av de registrerte er det faktisk nummer 136. Jaja, ikke alle henger i mitt eget skap da.

Som alltid, så skulle jeg ønske jeg var litt høyere, litt slankere og litt mer fotogen for å kunne yte plagget den rettferdighet det fortjener. For det er virkelig en skikkelig fin genser.


Grønnfargen er inspirert av reklame for en ring jeg har kjøpt, i tillegg til behovet for noe muntrere enn grått-svart-hvitt som det har blitt litt mye av i det siste. Og så passer det vel kjempebra å gå mot vår og sommer med håpets farge!

Jeg likte oppskriften veldig godt, spesielt med den festlige skulderløsningen. For å få den rette grønnfargen måtte jeg lete gjennom mange fargekart, og endte til slutt på Viking Eco Highland Wool, et nydelig og mykt merinoaktig ullgarn.

Når det gjelder denne ringen, så ble den lansert som en kampanje innenfor “Grow through what you go through” – altså en oppmuntring verdt å ta til seg når “life happens”. Jeg kan vel smått kjenne på at det har vært litt motbakke en tid, og gleder meg til alle endringer som måtte skje i positiv retning.

Eneste ørlille hump i veien mot denne genseren var at jeg måtte kjøpe nytt garn …

Link til Ravelry

 

Den lengste dimmelenka

Etter et år på krykker og strev med å komme tilbake i jobb gjorde jeg det kunststykket å ramle på første friskmeldt-dag. Det resulterte i et brudd i armen, med påfølgende operasjon, brudd i ribbein og en skikkelig vridning i det opererte kneet som resulterte i ny runde på krykker. Det vil si; én krykke, jeg har ikke arm til å bruke den andre …

Ribbeina hindrer god hvile og nattesøvn. Armen skal etter sigende bli bra i løpet av noen uker. Beinet må trenes opp på nytt. Samtidig er jeg nå nødt til å gå på jobb for fullt. Det er ikke mer igjen i min pott i trygdesystemet.

Om fem dager har jeg 26-årsjubileum i jobben min. I dag føles det ikke så veldig som en feiring. Jeg kjenner mer på å starte nedtelling til avvikling, til 62-årsdagen min. Det blir ei lang dimmelenke, men det går da én dag av gangen …

… og sånn går no dagan


Joa, det går jevnt i strikking, faktisk. Hva som har vært på pinnene nå i høst blir ikke å se før jula er over. Men det er ingen overraskelse at det fortsatt er strikking som er hovedsyssel i disse tider. Jeg er så smått tilbake i jobb, men det er altså mange dager og timer som fylles med håndarbeid – og godt er det!


Skulle du være en av dem som synes jeg blogger lite for tiden, så oppfordrer jeg deg til å ta kontakt på andre måter enn å vente på innhold her – ring meg da vel! 🙂 ☎️

Matpakka – en kjærlighetserklæring

Hver dag (i lang tid!) har Olav smurt matpakke til meg før vi drar på jobb. Jeg ser på denne som en kjærlighetserklæring og setter umåtelig stor pris på den.

Selv om de fleste spiser matpakken sin til lunsj, så klarer aldri jeg å vente så lenge. Allerede før klokka passerer 8 er den som regel fortært. Sammen med en kopp te gjør dette starten på arbeidsdagen perfekt. Jeg er SÅ takknemlig, kjæresten min ❤️

Arthur Arntzen – et treff for lenge siden

Jeg traff Arthur Arntzen en gang i Harstad, han holdt et foredrag på en jobbkonferanse jeg deltok på. Overraskende nok (den gangen) var det ikke karakteren Oluf som var tema for hans presentasjon, men boka “Det latterlige alvor” som handler om å bruke den gode humoren som motvekt mot stress i arbeidsliv og heim, med varm og klok livsfilosofi og lystelig fortelling.

Jeg har sett i media at den gode Arthur nå er rammet av demens. Hans datter er faglig leder for Senter for omsorgsforskning, og har skrevet en kronikk om sin far og opplevelsen som pårørende. Noe av det fineste jeg har lest er hennes beskrivelse av Arthur sin opplesing av datterens favorittdikt:

Du går fram til mi inste grind, og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam, og det skal vi alltid bli.
Aldri trenge seg lenger fram, var lova som gjaldt for oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan var møtet tillit og ro.
Står du der ikkje ein dag eg kjem felle det meg lett å snu,
når eg har stått litt og sett mot huset og tenkt på at der bur du.
Så lenge eg veit du vil koma i blant som no over knastrande grus
og smile glad når du ser meg stå her, skal eg ha ein heim i mitt hus.

(Ord over grind, av Haldis Moren Vesaas, 1995)

OLUF (alias Arthur Arntzen) FOTO: MORTEN HOLM

Sannelig er den oppvoksende generasjon en personlighet og historie fattigere, som ikke har opplevd verken Oluf R eller Arthur Arntzen.

For å snakke om noe helt annet

Om akkurat én måned skal jeg endelig få orden på det plagsomme kneet mitt! Da blir protesen byttet ut, forhåpentligvis for aller siste gang.

Fortsatt er dette det morsomste bildet av kneet, der venstre er mer enn 4 grader varmere enn høyre. Det er riktignok ikke sånn akkurat nå, vanskeligere å få bilde av noe som er vondt enn noe som er betent … Men uansett – lealaust ledd skal bli fast i fisken (eller flesket mer kanskje) og jeg ser frem til å smått om senn bli smertefri – jippi!