Om familie, jobb, fritid og livet generelt

Den lille meisefamilien på Vikan er ikke lenger så liten. Mor og far meis har fått ni små og dagene går med til å holde dem varme og mate dem. Det er fortsatt morsomt å følge med, å se de klassiske gapende nebbene – nesten synd det ikke er noen lyd å høre. Ekstra morsomt er det å se at paret holder trofast sammen og at også faren er innom jevnt og trutt.

En tilsynelatende stolt meisefar på barselvisitt

Mamma-meisen mater de gapende små

Seks av ungene i hylekoret

Skikkelig fengslende underholdning dette!

Det er nytt liv på vei. Mamma og pappa har flere fuglekasser i trærne rundt Utsikten, og i én av dem er det montert et kamera. Det er alltid morsomt å høre om fuglene, kampen på boligmarkedet og hvem det er som til slutt vinner plass til sin lille familie. Denne gangen har en kjøttmeis flyttet inn i den overvåkede boligen, og det er hele ni egg som skal passes på, ruges og forhåpentligvis klekkes. Pappameisen er faktisk innom med mat til mor innmellom. Artig underholdning

En samvittighetsfull meisemor på reiret sitt

Med ni egg skulle det være mulighet for en bra søskenflokk

Olav kikker innom "Birdie TV"

Snøklokker er veldig søte der de kneiser stolt etter å ha strevet seg frem gjennom vårens siste snølag. Om det blåser, regner eller snør på nytt (som det har gjort i år også) så blir de stående som symboler på den herlige våren som kommer – åkkesom!

Lysende småklokker i det brungrønne

Syklene er igjen på (skole)veiene. Heldige er vi som har vår egen Reodor i huset – Olav mekker sykler hver vår han. Ofte til og med for naboungene. Både snill og flink

Tobias sin sykkel klargjøres for en ny sykkelsesong

Våren er her, helt klart! Om den skulle finne på å stikke av igjen, så har den i alle fall vært her i rikt monn denne helgen. I går var det hele 14° og med heftig regn utpå kvelden og natta. Sånt blir det snøfritt av. Når sola attpåtil stråler fra skyfri, blå himmel er det ingenting som frister mer enn en tur på stranda. Lukas viste ingen tegn på vannskrekk, han lekte og løp i sand og vann. Deilig!

Mye spennende å lukte på

Glad Lukas i frileik

En slags dukkert – vann over knærne=bading?

Lukas prøver å fange det som rører seg under overflata

Og mine første leirfivel for året – ikke spesielt tidlig, men veldig vakre

Ikke spesielt originalt blogginlegg dette – jeg gjetter på en ganske stor mengde “Våren er her”-poster i løpet av disse dagene.

I dag tror jeg ikke på noe. Nesten. Eller så tror jeg på alt – for jeg har liksom ikke opdaget noe som ser ut til å være Aprilsnarr. Jeg er nok ganske lett-trodd, naiv, blåøyd, godtroende og alt det der. Men kommer det en eller annen sensasjonell nyhet min vei i dag, så kan det godt hende at jeg arkiverer den til i morgen for å se om den fortsatt er gyldig. Uten å kommentere noe i dag. Jeg får ta spøkedagen som et sikkert vårtegn.

Jeg har nå vært i Budapest siden mandag. Enten i Buda eller i Pest. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror det er Pest. Jeg er ikke spesielt god på himmelretninger, lokalorientering, geografi og sånt. Men det er veldig kjekt å bo på et hotell der jeg bare kan stikke hodet ut av døra og se hvor jeg skal, og deretter spasere dit. Og dit er i dette tilfellet tannklinikken, der jeg altså er i gang med tannreparasjoner en masse (et lite sidespor, om du følger linken – det uttrykket heter altså ikke an mass eller ang mass eller noe sånt, det bare uttales omtrent sånn).  Det går fint, tror jeg. I løpet av en glad vår eller sommer dukker det kanskje opp et passende etter-bilde der det gnistrende nye smilet mitt uten sølv-fyllinger kommer frem. Enn så lenge kan jeg vise frem det fabelaktige widescreen-røntgenbildet (definitivt et før-bilde).

Røntgenbilde av gammel-tennene mine

Ellers kan jeg melde om at våren har ankommet Europa, her blomstrer både liljer og trær. Deilig å gå uten jakke, ikke fullt så deilig å pakke (reise)sure tær i vintersko fordi det var de eneste jeg tok med meg. Pappa og jeg har vært i byen og kikket på elva “vår” Duna (andre steder bedre kjent som Der schönen blauen Donau), og helt tilfeldig fant vi også vår egen gate (utca på Ungarsk) – en gågate med flotte bygninger, en morsom statue og grønne buskvekster.

Inngangen til gata "vår" – Duna Utca

Staselig gatenavnskilt, ikke sant?

En av de lengste rulletrappene jeg har sett, på vei ned i Budapests Metro

Jeg har planer om å vise litt mer sightseeingstoff, men nå er for alvor tannlegebehandlingen i gang, og jeg er sant å si ikke høyest i hatten. Hurra for tannlege Ivan sine smertestillende piller! Jeg gruer meg skikkelig til neste omgang. Men så ser jeg mest av alt frem til hjemreise fredag – savner familien min og vovven min!

Et glimt av hvordan lørdagsmorgenen vår så ut – fanget opp av overvåkningskameraet på haugen. Vi startet (shopping)dagen med å frese og måke snø der før sjølfolket kom hjem fra hyttetur.

Hvem husker lenger at det var grønt gress for bare en uke siden?

Når vi kommer ut av skogen nedenfor boligfeltet ser vi sjøen. Og hver gang vi går tur der, så stopper Lukas opp litt, værer utover og ser ut som han sukker litt. “Jeg vil til sjøen” ser det ut som han sier. Og jeg sier til ham: “Nå blir det snart hyttetur med vår og masse leik i fjæra”. Og det er helt sant – snart skal vi på hytta!

Jeg ser sjøen – kan vi løpe ned dit?

Den første dagen i mars var ikke lite løfterik. Temperaturen nærmet seg 10 plussgrader og sola tittet frem innimellom. Ikke at jeg fikk med meg så mye av det fine været, for det var jo arbeidsdag. Men en god ettermiddagstur med Lukas ble det tid til før mørket falt på. Utrolig godt å se hvor mye snø som er borte, det var til og med fritt for snø på tømmerstokkene langs veien. Der tok vi en liten rast, og som vanlig ble det usedvanlig bra selvportrett av oss to:

En rast på tømmerstokkhaugen – Lukas leter som vanlig etter godbitene