Jeg har så smått kommet i gang med å strikke lapper til Ull & omtanke-prosjektet. Dette går kort og godt ut på å bidra med små strikkelapper som sys sammen til vakre pledd. Pleddene sendes til noen som trenger ekstra omtanke i en vanskelig tid når de gjennomgår tøff behandling mot kreft. Bildene under er lånt fra Oslo-gruppa
Prosjektet startet i Fredrikstad i 2012. Etter den tid har det kommet til lokale prosjekter i omtrent hele landet, organisert som grupper på Facebook. Søk etter ull & omtanke og hiv deg med på en lokal gruppe!
Selv har jeg forsøkt å engasjere mine strikkende kollegaer og har en boks stående på jobb der man kan legge lapper som er ferdige. I mars skal jeg være med på strikketreff, der en del av overskuddet går nettopp til dette prosjektet, i tillegg til Kreftforeningen. Dit blir alle lappene fra jobb-boksen med, og jeg tenker også det blir strikket mange nye lapper den helgen.
Tag: kreft
Det vil helst gå bra
Noen ganger får man meldinger man helst ikke vil ha. Nære, kjære, gode venner og familie som får kreft er det verste jeg vet. Nå har det skjedd igjen. Jeg må også denne gangen vri hjernen til å tenke positivt, til å overbevise meg om at det går bra og at vitenskapen vinner over faenskapet. Søteste, godeste – du blir helt frisk igjen, vettu! ♥
Perspektiv
Når noen på bare 36 får kreft, da blir jeg redd. Og alt jeg går rundt og tenker på, stresser med og bruker tid på virker så uendelig uviktig.
Ny frisk
Mamma er ferdig med giftbehandlingene mot kreft. I ett og et halvt år har hun møtt opp på sykehuset jevnlig for å få medisiner; cellegift, strålebehandling, herceptin og hormoner. Hun har vært syk, frisk, elendig, sprek, hårløs, langt nede og høyt oppe og alle vi andre har nok ventet og lidd, håpet og gledet oss med henne. Hormonbehandlingen fortsetter riktignok, sammen med oppfølging og kontroll. Men tenk så bra det har gått! Søte, søte mamma – jeg er så uendelig glad i deg og så ufattelig glad hver gang jeg ser at du er deg selv.
I år er det enda en grunn til å glede seg over sommeren og muligheten vi har til å være sammen på Vikan! Ta vare på øyeblikkene, ta vare på hverandre.
God sommer!
Året som gikk
2009 er snart slutt. De fleste år inneholder vel litt av hvert, men jeg syns vel det har vært i meste laget av en del ting denne gangen. Summa summarum ble det likevel ikke så aller verst.
Januar kom med den skremmende nyheten om at mamma hadde fått kreft, og dette kom selvsagt til å prege mye av året.
I februar var det vinterferie og vi reiste til Vikan for å begynne å legge gulv i hytta. Det var fryktelig kaldt og vi måtte være godt kledd for å kunne være der. Mamma og pappa var på Utsikten noen dager før de reiste til Trondheim og mammas operasjon. Vi fullførte gulvet.
Mars ble en ventemåned. Mamma startet omsider med cellegiftbehandling. Tvillingene begynte for alvor å spille gitar og bass, og vi investerte i instrumenter til dem.Våren var i anmarsj.
Påskeferien kom i april og vi reiste tilbake til hytta for å fortsette innredning og bygging. Isolasjon var stikkordet. Mamma var nokså dårlig en ganske lang stund og påskeferie uten henne og pappa på hytta var rart.
Allerede i mai fikk vi en smak av sommer. Hyttebyggingen skred fremover, nå var det panel på veggene som sto for tur. En vond arm skapte trøbbel for meg.
Juni ble travel på alle fronter; hjemme, på hytta, andre fritidssysler. Olav og tvillingene fyller henholdsvis 50 og 2×10 år. Margrete kolliderte med en bil med scooteren sin, det gikk heldigvis bra! Men det satte en støkk i meg. Margrete fikk sin eksamen fra videregående skole. Mamma ble innlagt på sykehus nok en gang. Og jeg hadde hjertet i halsen. Siste innspurt for planlegging av Utopia. Jeg fant igjen Trine etter mer enn 30 år. Et herlig gjensyn og noe jeg ikke vil gi slipp på.
En lang og deilig sommerferie tok til i juli. Etter en uke på speiderleir kom vi til Vikan og ble måneden ut. Mye besøk, men u
ten mamma og pappa. Margrete reiste i militæret. Hytta fikk inndelt rom.
Første helg i august kom det storfint besøk; både svigermor, mamma og pappa tok en tur til Vikan. Mamma var veldig mye bedre form og omsider ferdig med cellegift. Den aller første vikanfestivalen gikk av stabelen. Ferien var over. Vi fikk besøk fra Tyskland. Armen min ble dårligere og jeg ble sykmeldt. Olav hadde trøbbel med en skulder, det ble vanskeligere å gjøre arbeid over brysthøyde. Vi feirer 10-års bryllupsdag.
September ble kald og våt. Olav fikk så store problemer med skulderen sin at han måtte sykmeldes en stund. Hytta var så ferdig at vi kunne overnatte der. Mamma kom i gang med strålebehandling. Fredrik og Nathalie forteller nyheten om at de venter barn og jeg skal bli bestemor.
Oktober fulgte med fortsatt mye vått og kaldt vær. En fryktelig ulykke skjedde med Patrick; han ble påkjørt og overkjørt i en rundkjøring. Han ble operert og sendt til rehabilitering. Etter to måneder fikk han ta bort stålrammen i bekkenet, men fortsatt (nå i desember) gjenstår
mye trening. Margrete kom hjem på velferdspermisjon for å være hos Patrick. Hytta fikk installert peis og rørleggerarbeidet ble ferdig. Vi malte og jobbet med innredning. Jeg bestemte meg for å ta endelig farvel med speideren.
I begynnelsen av november døde mormor. Et langt liv og den siste tilknytningen til den delen av barndommen ble borte. Olav får resultat av MR; han må opereres i skuldrene. Armen min er etter hvert blitt brukbar. En nabojente døde i en trafikkulykke. Elektrikerarbeidet i hytta blir ferdig. Utstyr og inventar, senger, kjøkken, bad og alskens 
blir kjøpt inn.
Desember kom med snø og forventninger til juleferien. Margrete kom hjem på nok en velferdspermisjon for å delta i begravelse. Etter enda en retur til militærleiren fullfører hun beretløpet og kommer hjem på juleferie med den røde bereten, utrolig vakker og myndig! På jobb kom meldingen om omorganisering, en endring jeg ser veldig frem til. En kollega mister sin nyfødte, vakre baby. Det gjør et veldig inntrykk på meg. Samtidig får vi et første glimt av neste års nye verdensborger; Fredrik og Nathalies baby.
Takk til alle kjente og kjære, venner og familie for 2009. Det er ikke så rent få forventninger jeg har til 2010. Man kan jo ønske seg så mangt, men som regel skjer det uventede ting og vi kan ikke forutse noe som helst. Det er like greit å ta én dag av gangen. Mest av alt ønsker jeg alle et godt år!
Krysser fingre – igjen
Mamma er på sykehus igjen, på isolat på grunn av feber og en udefinert infeksjon. Og jeg som hadde håpet hun kunne nyte noen dager på Vikan i stedet… Jeg håper de får bukt med problemene og at hun er på beina snart. Jeg krysser fingrene krampaktig enda en gang. Det er sommer og verdens beste vær. Mamma skulle få kose seg med dette som alle vi andre og hun fortjener den mer enn de fleste. Mange gode klemmer til deg, kjære mamma. Og jeg sender alle mine ønsker til legene; fiks mamman min og la henne få tilbake det vanlige livet sitt!
Back in business
Nå er det tilbake til jobb igjen. Ti dager fri har bare forsvunnet, selv om jeg føler vi har hatt en lang ferie. Noen dager har vært late, andre ganske travle. Og jeg fikk fullført mange av de tingene jeg hadde håpet å rekke i påsken. Dagene på hytta var effektive og fine, jeg er så fornøyd med alt vi fikk gjort der. Noen dager hjemme har også vært bra, selv om alle planene for rydding og fiksing i hagen eller å male huset ikke har blitt noe av ennå. Men våren er her, og fortsatt blir det mange hjemmedager.
Mamma er fortsatt på sykehuset. I dag var testresultatene litt bedre og hun får kanskje reise hjem snart. Kanskje vi kan fullføre påskereisen sammen hvis hun er i form til litt tankevirksomhet.
Vi dro på treningsstudio med ungene i dag, på jobben til Olav. Jeg savner trening og å spille volleyball hver gang jeg har ferie, så en time der var kjempebra. Og denne uken blir det i alle fall to ballkvelder, med kamp på onsdag.
I morgen er det arbeidsdag og jeg lurer på om jeg greier å stå opp i tide. Det aller første jeg håndterer perfekt i ferier er å være oppe for sent om kvelden og å sove som en baby utover morgenen. Men det er vel ingen nåde. Jeg må bare opp. Og jobb er jo også morsomt!
Bli frisk!
Mamma ble innlagt på sykehuset i dag. Immunforsvaret hennes er på et absolutt minimum og hun har ingenting å bekjempe infeksjoner med. Hun har fått en infeksjon og får hjelp til å banke skiten ut av kroppen på sykehuset. Igjen må jeg stole på ekspertene og tro fast på at hun vil bli frisk raskt. Vær så snill, fiks mamman min.
Krysser fingre
I morgen starter mamma med cellegift. Dette skremmer meg virkelig i filler. Eller for å være mer nøyaktig; kreft skremmer vettet av meg. Men forskning, vtenskap, helbredelse og behandling forbedres nesten for hver time som går. Så jeg må være optimistisk og positiv.
Mamma er den modigste personen som finnes. Hun vil kjempe seg gjennom dette og vi skal alle være her for å se henne reise seg igjen senere i år! Jeg krysser fingrene!
Vinterferien vår
Vi tok fri denne skoleferieuka med planer om å legge gulv på Solfang. Vi hadde håpet at mamma og pappa skulle være der sammen med oss, men så kom den fryktelige beskjeden om at mamma har fått kreft, og skal opereres allerede denne uka. Derfor måtte de reise allerede på tirsdag. Vi fikk noen fine dager sammen likevel – mye snø og mye kaldt!
Vi kom godt i vei med gulvleggingen. Etter å ha flyttet alt stæsjet, isolert ferdig gulvet og lagt til “gangbord” begynte vi på den ene siden. Det var sju minusgrader inne i hytta, så noen fornøyelse var det slett ikke å jobbe. På torsdag var vi ferdige med hele gulvet, og dekket det til med bygningspapp med en gang slik at det holder seg helt og rent.
Nå blir det noen dager hjemme før jeg skal reise til Cannes på konferanse. Og så skal vi krysse fingrene for mamma!