… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Jeg ble neppe kvalifisert til noen Mitt første kyss i bladet Romantikk (som forøvrig ikke lenger gis ut – heldigvis?) men jeg var unektelig tidlig ute. Sjarmøren Stein Erik utnyttet kanskje min manglende mulighet til å stikke av, hva vet jeg. Et saftig smask ble i alle fall plassert midt på truten min, og øyeblikket foreviget. Bildet er ett av mange gamle lysbilder som nå havner i scanneren, utrolig mye morsomt å se igjen!
Denne helgen var Ida og pappa Fredrik på haugen-visitt. Bestemor har ikke så mye hus å tilby for øyeblikket, men oa og offa har både husrom og hjerterom. Vi fikk inspeksjonsbesøk midt oppi maling og pappesker. Ida var vel imponert over den store tumleplassen – og kanskje litt forundret over hvor lite møbler vi hadde. Den staselige tutgrammofonen var en av de få tingene innen rekkevidde, sikkert også litt fristende med den knallrøde tuten. Den kan man jo spille på, mente lille prinsesse Ida. Ikke helt som man ellers spiller på slike, neida – Ida brukte den som tromme. Og danset attåt. Man kan jo gjøre det beste ut av det, liksom.
… den finner. En liten leteaksjon – med en liten medhjelper…
Det er en del ting som blir gjort for siste gang nå om dagen. Ikke at jeg har planer om å ikke gjøre de samme tingene. Men det går ubønnhørlig mot slutten på mine 19 år som innbygger i Malvik kommune og jeg har for eksempel betalt for renovasjon for siste gang. Og en del av turene jeg og Lukas bruker å gå har vi nok også gått for siste gang. En del ting er litt vemodig og andre ting like mye en lettelse. Nye regninger kommer sikkert like trofast på ny adresse.
Lukas og jeg må finne mange nye stier til korte og lange turer. Den korte varianten av kveldsturer har vi ofte gått i nærskogen – Bjørnmyratoppen, som jeg kaller den inni hodet mitt (jeg aner ikke hva den heter). Disse dagene har det vært en regnvåt opplevelse – men koselig likevel!
Jeg bestemte meg fort og gæli for å male panelet. Det var virkelig alt for mørkt fra før. Og hvis jeg ikke blir fornøyd med fargevalget i første omgang, så er det mulig å gjøre det omatt med en annen farge. Mamma har jobbet som en helt et par dager, tusen millioner takk! Og sånn så det ut med halve spisestue/peiskrok-veggen malt:
Dette blir omtrent akkurat sånn som jeg vil ha det. Og jeg teller dager mer enn noen gang – det er tjueén dager til overlevering av huset på Bjørnmyra, og i praksis betyr det et par uker til vi flytter inn. Juhu!
Den lille meisefamilien på Vikan er ikke lenger så liten. Mor og far meis har fått ni små og dagene går med til å holde dem varme og mate dem. Det er fortsatt morsomt å følge med, å se de klassiske gapende nebbene – nesten synd det ikke er noen lyd å høre. Ekstra morsomt er det å se at paret holder trofast sammen og at også faren er innom jevnt og trutt.
Skikkelig fengslende underholdning dette!
Den gamle minneboka mi dukket opp under flyttingen. Det var et morsomt gjensyn, jammen er det mange som har ønsket meg mye lykke i livet. Det var spesielt artig å se det mamma og søster hadde skrevet – mamma med skikkelig stedsangivelse og søster hadde for sikkerhets skyld tatt med etternavnet sitt sånn at jeg ikke skulle glemme henne 🙂
Noe må man bare ta vare på, ingen har vel hjerte til å kaste en slik minnebok!
Et lite fotominne fra sist helg på hytta – Lukas overrasker stadig med nye krumspring ved sjøen. Nå drister han seg til og med ned på berget på utsiden av kaia!
Vi er veldig enige om at det er fint å være på hytta vi ja. Spørs om det kan ta litt tid før vi kommer oss dit igjen, nå som vi nærmer oss flytteinnspurt…
Stua på haugen har halvparten av veggene kledd med redwoodpanel. Det panelet har vært der så lenge stua har eksistert, og dermed mesteparten av mitt liv (og hele ungenes). Mamma har lenge hatt lyst å male det, pappa har protestert. Jeg tenkte også på å male det da vi bestemte oss for å overta huset, men så har det sneket seg inn en aldri så liten tvil. Maler jeg, så er det ugjenkallelig forandret. Og ungene er litt delt i meningene de også – det har jo alltid vært sånn. Det er ikke akkurat gulnet furupanel vi snakker om, da hadde jeg ikke vært i tvil. Dette er helt kvistfritt, slett og fint. Men mørkt, da. I tillegg er det noen falme-flekker etter bilder og ting som har hengt lenge på veggene. Nå lurer jeg fælt. Skal jeg male det, eller ikke?
Ettersom resten av veggene på stua er nesten hvite, så vil jeg gjerne ha en kontrastfarge. Men mest av alt lurer jeg på om jeg i det hele tatt skal gjøre det. Male, altså.
(Mye flytterot på gulvet, en ny farge trenger ikke matche verken pappesker eller putekasse)
Ungdommene dro på fest på lørdagen, så staselige og fine!
