… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Hva gjør vel en dose plaskregn når vi koser oss så innmari likevel? Ida lyser opp både ute og inne. I dag har vi spist vafler på Utsikten, taco på Solfang, gått tur med Lukas i skogen og kjørt leketog. Og mye mye mer. Mon tro om vi klarer å finne på noe i morgen?
Nok en gang måtte buret til Lukas inspiseres – det har vel aldri vært et besøk uten en avstikker inni der for Ida. Det begynner å bli trangere etter hvert, jenta vår vokser og blir fort så mye større!
Det ble jammen enda en feiring av bursdag på meg. På jobb markeres runde dager (og andre begivenheter) med kakefest. Da er ikke kollegaene tunge å dra ut av kontorstolene. Jeg ble aldeles stum av sjefens tale og takker alle sammen så masse både for festlig sammenkomst, kakene og ikke minst fine gaver. Fra UNINETT fikk jeg et flott kakefat fra Hadeland, og fra gode kollegaer et gavekort. Nå kan jeg boltre meg på shopping i Midtby’n! Tusen, tusen takk!
Det er et par blomster og planter jeg gjerne skulle hatt mye av i hagen, både hjemme og på hytta. Jeg vet jo at solsikker er forholdsvis enkelt å få til, men jeg skulle gjerne hatt litt kortvokste solsikker og i en sånn mengde at jeg kan klippe buketter og ta med inn i vaser. Da trenger jeg jo ikke disse konkurranse-høye blomstene på tre-fire-fem meter, liksom. Jeg får vel lete opp frø til dverg-solsikker og finne en egnet krok til min lille åker.
Og så ønsker jeg meg lyngplanter. Nærmere bestemt helt ordinær røsslyng. Jeg har uten hell prøvd flere ganger å ta med røtter fra skogen, men de er så innmarie disse røttene, lange og krokete og innviklete, og de liker slett ikke å bli revet over. Dermed må jeg forsøke å plante dem der jeg vil ha dem, tenker jeg. Oppskriften er trolig tålmodighet …
Gode råd om planting og dyrking av disse – og andre vakre planter – tas i mot med stor takk!
Gratulerer så masse med 14-års bryllupsdag – elfenbensbryllup – kjæresten min!
I år får du denne teksten i bryllupsdagsgave av meg:
Så kvil deg no min kjære
lat kroppen din få fred
eg ser augo dine smile
når du stille legg deg ned
Vi har vandra gjennom dagen
vi har saman gjeve han liv
og når alle lydar stilnar
slik som kviskringar i sivVi vandrar saman, eg følgjer der du går
gje meg handa, lat månader bli årSå takk då for ditt ljose smil
og takk for dine ord
Lat all mi glede stige
slik som tonar frå eit kor
Og stille kjem no natta
og ditt ansikt fell til ro
så godt å vera saman
så godt å vera toSvein Dag Hauge (Olav Stedje)
Jeg tenker av en eller annen grunn alltid på Dukken i gresset når jeg går tur med Lukas gjennom gressletter eller åkerland. Kanskje jeg har lest for mye folkeeventyr i min barndom? Men det er uansett utrolig fint å gå i sånt landskap. Det er ikke så lett å se, men det er faktisk en sti gjennom åkeren der Lukas og jeg går tur – vi tråkker ikke ned kornet altså. Jeg er fortsatt så fornøyd med at kornet er grønt, at høsten ikke helt har fått taket på oss ennå.
I det knallfine været i helgen fikk jeg endelig gjort ferdig oppussing av den store kista. Den andre av de kistene som svigerfar i gamle dager brukte til å lagre og transportere verktøy i, som har stått bortgjemt og lagret i mange år. Den forrige kista jeg pusset opp skal få bli med på hytta – jeg har vel bruk for litt mer garnlager her hjemme.
Kista var temmelig medtatt og jeg har ikke prøvd å gjøre den ny. Men alle jernbeslag har fått en omgang med svart Hammerite og de groveste hullene er sparklet. En skvett maling av ukjent opprinnelse ble brukt til slutt.
Innsiden kledde jeg med sterkt lerretsstoff, så slipper jeg at garnnøster hekter seg fast i grovt og flisete treverk. Lukas var som vanlig veldig hjelpsom når det dukker opp noe man kan legge seg på …
Nå mangler bare filtknotter under kista sånn at den ikke skraper opp parketten hjemme, så blir det innflytting! Og tenk så festlig at dette sammenfaller med kjempesalg på garn på Obs og oppstarten av julegaveproduksjonen 🙂
