Month: December 2010

Avslutning

Det ble ikke siste snømåking i går. På ingen måte. Nå har liksom snøen bestemt seg for å komme i fullt monn. Det er kanskje en slags siste hilsen fra værgudene, for i morgen skal visstnok regnet komme. Vi har hatt en lang utedag i snømassene, og kunstner Sondre klinket til med en herlig snø-cairn:

Sondre lager cairn-skulptur
Siste hånd på verket – en nysgjerrig liten cairn på gårdsplassen

Tobias og jeg ville også lage snømann, fant vi ut. Vi laget en svær haug med snø som skulle bli underkroppen, men det tok ikke så lang tid før vi fikk hjelp av Lukas – han ville veldig gjerne være med på moroa:

Tobias får hjelp til å lage snømann av Lukas
Kom igjen da, lag mere snødunge så jeg kan grave...!
Nå blir det fint ja, snart helt til bunns

Vi lånte Ida en stund også, hun stortrives i vogna si og var med på trilletur i snøkavet. Det var litt utfordrende å trille i så mye snø, men vi var like blid!

Ida Solstråle på nyttårstrilletur med bestemor

Men NÅ er det vel årets siste av det meste. Middagen står snart på bordet og kveldens godsaker og fyrverkeri står klart. Kanskje vi får et glimt med oppholdsvær såpass at vi kan fotografere kvelden ute også, men jeg vet ikke om jeg ville vedde på det…

GODT NYTTÅR TIL ALLE!

Olav fræsa te’ mæ

Masse nysnø i dag, vi har vært ute nesten hele dagen. Etter måking med både spade og storskuffe tok Olav fresen fatt og nå er det både vei og parkeringsplass igjen.

En omgang med snøfreseren skaffet oss vei til hytta igjen

Lukas har slitt seg skikkelig ut, tipper det blir en ganske rolig kveld etter hvert. Sammen med tvillingene har han løpt og baset i snøen i timevis – deilig når temperaturen er menneskelig!

Sondre og Tobias på kaia i djupsnø
Lukas i nysnøen

Nyttårsforsett

Vi har gjort unna årets siste innkjøp, årets siste snømåking – kanskje (siden det fortsatt snør…) – og årets siste bålbrenning. Det er mange årets siste for tiden. Det er deilig å være på hytta om vinteren også, selv om jeg tar meg i å ønske meg sommer, lys og varme.

Årets siste snømåking?

Men nå har jeg omsider kommet frem til nyttårsforsettet mitt; jeg skal nyte øyeblikkene. Jeg skal bli flinkere til å se det gode i nået og bruke mindre tid og krefter på å ønske meg det jeg likevel ikke kan få. Jeg tror faktisk Lukas har vært min lille reddende engel som har hjulpet meg til å se at det er akkurat nå det er best. Best å være ute i skog og mark, best å ligge inne ved peisen. Det er alltid best å gjøre det man har lyst til, og hundens enkle livsglede over øyeblikkets nytelse er smittsom. Vi har hatt så mange go’turer og jeg gleder meg til å fortsette å hente overskudd på samme måte hver eneste dag også neste år.

Noen av mine gode minner med Lukas i 2010

Dyreriket vs. planteriket

I min optimisme kjøpte jeg et epletre i våres. Eller en eplepinne, som Olav kalte det – det viste seg å være en greinløs variant. Men epler fikk vi, selv om det bare var tre stykker og de var temmelig små. Vi laget til og med eplekake. Så epletre på Solfang var et faktum. Tenkte jeg.

Det er mye dyreliv her omkring. Ikke at vi ser så mye til dem, men sporene ser vi i alle fall. Her om dagen fant vi enda et gevir som jeg tror er fra en rein. Elgens spor er digre og tydelige, og rådyrene sine spinkle spor vises godt i veikanten.

Et rådyr avslørt av webkamera i fjor

Jeg tror det må være sistnevnte som har tatt for seg i den lille hagen min. Blomsterbedet er oppskrapet og renspist. Og epletreet er mer enn noen gang bare en pinne. En skadet pinne.

Epletreet før og nå – ikke mye å skryte av lenger

Neste år skal jeg finne et nytt epletre med greiner. Og jeg skal finne en eller annen beskyttelse for det når høsten kommer. Tenker jeg.

Hvordan har du det?

Sånn egentlig? Når vi spør noen om dette – vil vi egentlig vite svaret? Svarer vi ikke som regel “bra” og går videre? Eller forventer dette svaret fra andre?

Jeg tror de fleste har en medaljebakside, ett og annet som ikke er så bra som en skinnende fasade eller et glitrende ytre viser. Kanskje det er disse egentlighetene som gjør at vi trenger venner. Og en fantastisk familie. Venner og familie gir mening og støtte gjennom alle store og små slag. Det er et kjempeprivilegium å få støtte når det butter i mot. Jeg er kjempeheldig som har denne tryggheten. Jeg opplever både riper i lakken, skjeletter i skap og skjær i sjøen. Men jeg er ikke flink til å ta frem disse tingene når noen spør hvordan jeg har det. Så er det kanskje heller ikke så mange som spør hvordan jeg har det sånn egentlig. Da er det jammen godt å vite at de som betyr noe både vet, forstår og er der. Dette er årets takk til dere som betyr mest.

Vi e' værdns bæste bæste bæstevænna
Vennskap er som en kopp sjokolade, den gjør deg varm tvers igjennom.
Ukjent
En familie som holder sammen, er uovervinnelig.
Bjørnstjerne Bjørnson

Romjulskos

I dag har vi hatt Ida på besøk og kost oss skikkelig. En lang trilletur i blåtimen, masse lek på gulvet og smil dagen lang. Ikke verst avbrekk, det.

Sondre triller Ida i vogna
Lukas leker med Ida