Nå er jammen april over også, og jeg statusrapporterer for fjerde gang i år. Det er ingen store endringer i forsett eller gjennomføring, men jeg spaserer hjem fra jobb litt oftere enn før, nå som det er mer farbare veier. Kanskje jeg skal investere i et par gode sko? Tillegg på treningsfronten er en (nesten) daglig tur i trimrommet på jobb sammen kollega Martin. Der presser vi hverandre gjennom et smertefullt antall situps og benkpress. Tilhold i kontorlandskap begynner å gå seg til, på godt og vondt. På godt kan jeg vise frem denne nydelige orkidéen som jeg fikk i går av Grete – veldig gledelig overraskelse!
En knallsøt liten Phalaenopsis på pulten min
Langtidsprosjektet har pågått i 9 måneder, og hangler fremdeles i vedlikeholdsområdet. Det endelige målet lar liksom vente på seg, men jeg tror jeg må si meg fornøyd med de ca. 85% jeg har fått til. Jeg kan ikke bare se på vekta heller, kanskje har det sneket seg inn en ny muskel etter all trimmen? Jeg har sommer, bikini og tynne kjoler i sikte hele tiden, det ville vært kjipt å gå glipp av den seieren nå som det er så kort tid igjen.
En onsdagskveld i mars 1975 bestemte vi Raillaran oss for å ta en skitur til Estenstadhytta for å spise rømmegrøt. Selv om vi hadde vært utallige turer opp dit, så var det første gang vi skulle få med oss denne ukentlige begivenheten. Samme dag fikk jeg nye ski – flotte og knallgrønne glassfiberski – og tenkte nok dermed å pensjonere de velbrukte treskiene for godt.
Skjebnen ville det imidlertid litt annerledes, og bare en liten hundremeter hjemmefra ble skituppen min fanget i et dypt fotspor i skaresnøen. Armen gikk gjennom skarelaget mens jeg fortsatte i god fart fremover, det kom et smell og det ble fryktelig vondt. Dermed ble skituren avlyst, foreldre purret ut i vinterkvelden og resten av døgnet tilbragt på sykehuset. Armen ble operert, og jeg ble grundig gipset – nesten hele meg, bortsett fra armen. Den ble bundet til et stativ og en skrue sørget for å strekke på plass overarmsbeinet i albueleddet. Sånn gikk jeg i mange, mange uker etterpå.
Litt betuttet pasient …
De grønne skiene (og treskiene) har jeg fremdeles. Men jeg må tilstå at jeg også har andre langrennsski – Olav kjøpte nemlig ski til meg da vi begynte å ferdes på hytteturer i Stugudal. Jeg har gått opptil flere mil på dem, men det begynner å bli noen år siden sist nå. Jeg tenker på dette armbruddet når noen forsøker å lokke meg med på skitur. Da frister det nemlig ikke så veldig.
Nå er vi i gang med flytting av drivhuset. I dag har vi hatt en deilig travel hagedag, med nesten hele folket i arbeid. Håpet er både at drivhuset skal få litt mer sol og at vi kan ta ned de store bjørkene når flyttingen er unnagjort.
Drivhuset før flyttejobben tok til
Jeg må beskjemmet innrømme at det ikke var spesielt ryddig inni drivhuset etter fjorårssesongen, men det ble fort en forandring på det i løpet av dagen i dag!
Siste glassplate demonteres
Pappa demonterte alle glassplatene i et særdeles effektivt tempo og snart var bare reisverket tilbake på gamletomta.
Vasking av hver eneste glassrute
Alle glassrutene har fått en skikkelig grønnsåpevask med skrubbing av både fugleskitt, mose og bjørkerusk. Deretter ble de spylt med rent vann og det var en fryd å se forskjell – artig når arbeidet vises så godt.
Våronn i hagen
Sondre, Olav og mamma har plukket kvist og raket gammelt løv fra hele plena. Ja, og så Lukas da – han hjalp selvsagt til en hel masse 🙂 Etter at vi både fikk kjørt bort hageavfall og ryddet unna blomsterpotter og rusk & rask er hagen nå klar for vår. Kunne bare varmen melde seg, så blir det vel schwung på sakene, tenker jeg.
Vi hadde en klubb på gamle Stokkhaugen. Dette var en svært eksklusiv klubb, må vite. Den bestod av hele tre medlemmer, og det var i grunnen alle ungene som bodde her den gangen. Det klingende navnet Raillaran var ikke helt tilfeldig valgt, men forklaringen er ikke like åpenbar i dag som vi syntes den var den gang på 70-tallet. Vi var nemlig svært så begeistret for Bay City Rollers, og med litt trøndersk vri ble dette etter hvert til Bay City Raillar. Ikke bare var gutta der ekstremt kjekke å se på, de hadde også fantastisk fine klær. Inspirert av sin skotske opprinnelse hadde de innslag av skotskrutet stoff i nesten alle plagg. Dermed sydde vi om både dongeribukser, skjorter og hodeplagg for å uniformere oss i Raillaran.
Mim, Brak og Gosh – hemmelige navn for søster, Eli og Grete
Vi hadde hytte i skogen. Den stod på en 10 m² stor tomt som vi til og med fikk skjøte på av grunneieren. Den som hadde funnet igjen det papiret, du… Hytta bygde vi selv, med god oppstartshjelp av morfar og helt sikkert også pappa. Der overnattet vi innimellom, vi hadde kjempehemmelige møter og vi tente bål, laget mat og hadde et sted å være. Hytta fikk dessverre et trist endelikt etter noen år da en pøbel tente på den. Jeg vet godt hvem han var – vi er ikke venner på facebook, kan du si. Så vidt jeg vet finnes det ikke bilder av hytta, men det skal eksistere ett som viser morfar i arbeid da vi startet byggingen.
Som de viktige personene vi var hadde vi selvsagt også et kjøretøy. Raillarbila var en skikkelig flott doning av type Olabil. Med våre klingende gode kunstnernavn Mim, Brak og Gosh fartet vi rundt på grusveiene på haugen både tidlig og sent. Dette bildet er trolig tatt 17. mai – vi hadde (nesten) kommet oss ut av kor-uniformen og inn i favorittklærne før vi fyrte opp raillarbila som for anledningen er pyntet med bjørkeris og flagg:
Hele klubben plassert på den flotte doningen
Jeg kan ikke huske at vi noen gang kjedet oss, det var alltid noe å finne på i skogen og hjemme hos hverandre. Vi ga ut egen avis, Raillarposten (den skulle jeg også gjerne funnet igjen et eksemplar av) og vi slukte sangtekstene til våre favorittband. Vi reiste inn til byen for å se et glimt av stjernene på tv-skjermen på en musikkforretning, og vi sang høyt og ofte på bussen til og fra. Så kom vel tenårene og tok oss, og Raillaran ble bare et minne. Et morsomt og godt minne.
Jeg har kastet meg ut i et helt nytt (for meg) strikkeprosjekt. Jeg strikker med perler! Til sommeren skal vi i bryllup, og det gleder jeg meg veldig til. Derfor fant jeg ut at en selvstrikket selskapskjole kanskje kan passe. Jeg har lett med lys og lykte etter oppskrifter jeg kunne bruke, men som vanlig ender jeg opp med å finne på litt selv – kombinert med idétyveri der jeg kommer over lure tips. Foreløpig er bare nedre kant av kjolen ferdig og jeg spekulerer videre på hvordan livet, bærestykket, utringing, ermer osv. skal bli.
Godt begynt, ikke sant?
Jeg har brukt sommersandalene som inspirasjon til kjolen, og tror det skal bli bra. Det blir litt røff stil på hele antrekket, litt annet enn det sedvanlige sukkersøte man vanligvis tenker på som sommerstrikk. Kjenner allerede at jeg er litt utålmodig etter å leke mannekeng.
Sommersandalene som venter på å bli tatt i bruk
Jeg strikker i Mandarin Petit med pinner 2 ½ så det blir noen omganger. Oppskriften skal jeg forsøke å skrive ned på skikkelig vis, i tilfelle noen skulle ha lyst å prøve noe lignenede 🙂
Ikke visste jeg at det er en internasjonal dag for bøker, men i dag er det altså Verdens bokdag. Og jeg feirer, naturligvis. Jeg kommer sikkert alltid til å være så gammeldags at jeg leser papirbøker, selv om det finnes utrolig mange kule lesedingser og lydalternativer. Jeg ser det praktiske i å slippe å gå tom for hyllemeter, og jeg ser det praktiske i å kunne strikke, kjøre bil eller jogge og “lese” samtidig. Men det er noe med bøker som inventar, som fysiske gjenstander, følelsen av papir og ikke minst gleden over å ta vare på dem, som jeg ikke er klar for å slippe taket i.
Lesestoff fra generasjon til generasjon
Jeg leser ikke like mye hele tiden, blant annet er jeg ganske opphengt i strikking for tiden. Allikevel ligger det heldigvis bøker i kø som jeg gleder meg til å ta fatt på i ledige stunder. Jeg er også glad for at ungene leser bøker. Siste spennende oppdagelse er en ungdomsserie skrevet av John Grisham. Disse bøkene handler om tretten år gamle Theo Boone. Til tross for sin unge alder kjenner han hver eneste dommer, politimann og rettsskriver – og kan sin juss. Kjekt med bøker som fremmer de unges leselyst!
Denne uken er min førstereis som bakvakt på jobb. Nå burde jo ikke det være noen stor greie, men jeg må innrømme at nervene ligger litt utenpå kroppen. Tenk om jeg går glipp av ting jeg burde varsle om. Eller kanskje jeg ikke forstår hva jeg skal bringe videre hvis jeg faktisk legger merke til at det skjer noe? Jeg ender vel opp med skikkelig firkantede øyne etter en uke der jeg stirrer og stirrer på skjermen for å være sikker på å få med meg alt … Eller kanskje jeg ender opp slik:
Lukas er (som de fleste hunder) ikke spesielt flink til å pusse tenner. Derfor tenkte vi at det var lurt å la ham få en tannpirker regelmessig, en sånn tyggegreie som skal hjelpe til med å fjerne tannstein og holde tennene noenlunde rene. Du har sikkert sett den latterlige reklamen på tv:
Drømmetenner på drømmehunden?
Lukas er en klok liten hund, og lever livet sitt etter prinsippene Lurt og Ikke så lurt, alt ettersom hva det er som utløser belønning. Og etter noen uker viste det seg at Lukas synes disse tannpirkerne er ekstremt gode, ja så gode at de er verdt å gjøre kunster for. Han har også forlengst lokalisert gjemmestedet og knekt koden først-spise-opp-middagen-deretter-tannpirker. Derfor er han alltid å finne oppå krakken ved kjøkkenskapet sånn omtrent klokka halv sju hver eneste kveld. Å sitte oppå krakken og vagle har han funnet ut er Lurt.
April er lik seg i år også, selvfølgelig. Det finnes vel neppe maken til upålitelig måned sånn værmessig. Men at vi skulle våkne til snø hadde jeg likevel ikke ventet …
Vi rakk å sette ut hagemøblene da …
Jeg gikk en tur på stien for å kikke etter blåveisen, og sannelig hadde den dristet seg opp av vinterleiet. Jeg tror den også trivdes bedre forrige lørdag da vi virkelig fikk en smak av sommervarme.
Stakkars lille vakre blomst, henger litt med hodet
Vi klarte å slutte å henge med hodene etter hvert, for vi hadde nemlig planlagt sushi som lørdagskos. Vi hadde med oss farmor på hytta, og inviterte i tillegg mamma og pappa fra Utsikten. Dermed ble det sushi for sju, og jeg tror (nesten) alle ble mette og (nesten) alle likte serveringen 🙂
Produksjon av sashimi, nigiri og maki på kjøkkenetFerdig dekket bord
Den er rasende festlig, denne Facebookkampanjen mot orddeling som går som en farsott for tiden. Jeg har i flere år også vært fascinert av Astronomer mot orddeling. At den nye kampen føres visuelt er jo et sjakktrekk – kanskje kan den fange opp de som rett og slett ikke har tenkt over saken …
Kan for eksempel brukes til opplæring av hunder som ikke ser forskjell… forskjellen på hva man gjør og hva det blir
Det er i grunnen litt trist at det er så mange som ikke bryr seg om dette. Det fremgår tydelig av kommentarer på disse bildene at en ganske stor mengde folk rett og slett synes det er likegyldig om man skriver koke bøker eller kokebøker, lamme lår eller lammelår. Jeg venter spent på at noen skal ta opp kampen om kj-lyden og bruken av å eller og. Kanskje det også kan funke med bilder? Lykke til 🙂
