… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Ett bestillingsverk er fullført, dette ble egendesign og et samarbeidsprosjekt – farmor strikket ermene – på Sondre sin supermyke alpakka-genser. Hvis ikke han tar den i bruk, så gjør jeg det 🙂
Og nå skal jeg kanskje skrible om noe annet enn strikking en stund. Det er jo nok av ting inni hodet mitt til det 🙂
Vinteren kom i tidligste laget i år. Synes vi. Det synes ikke Lukas, han synes det var akurat på tide og viser nok en gang at han virkelig ELSKER snø!
Det er liksom det det går i for tiden – strikking og shopping. Nok et strikkeprosjekt er fullført. Denne genseren/tunikaen syns jeg ble ganske fin. Lukas er ganske fin han også, der han poserer i godstolen, ikke sant?
For å ha noe å bruke sammen med denne genseren lette jeg litt i internettets mange butikker, og falt for en nikkers (av alle ting). Og så kom jo vinteren for fullt, dermed måtte jeg også finne yttertøy – flaks for meg at den anorakken jeg hadde lyst på var satt ned til under halv pris!
Nå blir det mannekengoppvisning i heimen – eller kanskje jeg må strikke strømpene til genseren først…?
Lukas liker å ligge på teppet under sofabordet. I dag samlet han de viktigste troféene sine før han slo seg til ro for en pause mellom turene ut i snøen. Lurt å passe på tingene sine, skjønner du vel!
Jeg regner med jeg er et hakk nærmere den flate magen etter forestillingen i Olavshallen i kveld – Nattens umusikalske dronning – for makan til fliring og hiksting er det lenge siden jeg har vært med på. Hege Schøyen og Jan Martin Johnsen klarte i alle fall å fylle scene og to timer med underholdning som jeg vil smile av i lang tid fremover.
Forestillingen dukker sikkert opp på tv før eller siden, og den er sannsynligvis like morsom da. Selv om vinteren kom og gjorde transport og byliv til en heller hustrig opplevelse, så var ventetid og billettpris verdt opplevelsen. En superbra kveld!
I går kveld kom det første snøfallet her i Trondheim. Den som jublet aller mest var Lukas. Ikke helt uventet …
Endelig – ENDELIG – har jeg kjøpt meg ny klokke! Eller nytt armbåndsur, heter det vel. Den gamle hadde jeg i omtrent tjue år, og den kostet den nette sum av 400 kroner. Krav til ny var bare fargen (stål og litt bling), justerbar lenke (ikke reim), sekundviser og lesbar skive. Man skulle tro det var mulig å finne noe brukandes når kravene ikke er større, eller …? Alle går jo rundt med en mobiltelefon som holder rede på tiden, kunne ikke jeg klare meg med den? Joda, men jeg liker mye bedre å gå med klokke. Dessuten er den litt fin, litt smykke og det er ikke telefonen min!
Bøkene om ham, altså! Han finnes jo ikke, liksom. Etter at jeg oppdaget Lee Child sin actionhelt har jeg blitt hekta og jeg tror jeg har (og har lest) alle bøkene om Jack Reacher, i alle fall de som er kommet på norsk. Utsagnet i tittelen er forøvrig stjålet fra Bill Clinton, så jeg er i noenlunde godt selskap når jeg liker-slash-elsker Jack’ern.
