Matpakka – en kjærlighetserklæring

Hver dag (i lang tid!) har Olav smurt matpakke til meg før vi drar på jobb. Jeg ser på denne som en kjærlighetserklæring og setter umåtelig stor pris på den.

Selv om de fleste spiser matpakken sin til lunsj, så klarer aldri jeg å vente så lenge. Allerede før klokka passerer 8 er den som regel fortært. Sammen med en kopp te gjør dette starten på arbeidsdagen perfekt. Jeg er SÅ takknemlig, kjæresten min ❤️

Arthur Arntzen – et treff for lenge siden

Jeg traff Arthur Arntzen en gang i Harstad, han holdt et foredrag på en jobbkonferanse jeg deltok på. Overraskende nok (den gangen) var det ikke karakteren Oluf som var tema for hans presentasjon, men boka “Det latterlige alvor” som handler om å bruke den gode humoren som motvekt mot stress i arbeidsliv og heim, med varm og klok livsfilosofi og lystelig fortelling.

Jeg har sett i media at den gode Arthur nå er rammet av demens. Hans datter er faglig leder for Senter for omsorgsforskning, og har skrevet en kronikk om sin far og opplevelsen som pårørende. Noe av det fineste jeg har lest er hennes beskrivelse av Arthur sin opplesing av datterens favorittdikt:

Du går fram til mi inste grind, og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam, og det skal vi alltid bli.
Aldri trenge seg lenger fram, var lova som gjaldt for oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan var møtet tillit og ro.
Står du der ikkje ein dag eg kjem felle det meg lett å snu,
når eg har stått litt og sett mot huset og tenkt på at der bur du.
Så lenge eg veit du vil koma i blant som no over knastrande grus
og smile glad når du ser meg stå her, skal eg ha ein heim i mitt hus.

(Ord over grind, av Haldis Moren Vesaas, 1995)

OLUF (alias Arthur Arntzen) FOTO: MORTEN HOLM

Sannelig er den oppvoksende generasjon en personlighet og historie fattigere, som ikke har opplevd verken Oluf R eller Arthur Arntzen.

Snø, regn og is …


Én dag snør det – i voldsomme mengder. Lukas er lykkelig, snøfresen får kjørt seg og noen er ganske fornøyd med hvit vinter (les: de som liker å gå på ski).


Ikke alt er like bra med så store snøfall; syrinen måtte gi tapt ved siste storforsyning. Ikke hele da, men en bra mengde greiner har knekt, skal bli spennende å se hvordan den ser ut til sommeren. Den har kanskje godt av litt beskjæring, men det er jo et fint tre.


Og så; sludd, plussgrader og regn. Sånn har det gått hele vinteren, hvertfall siden begynnelsen av desember.


Og når regnet har gjort sitt, så er det meste av veier og stier dekket av is. Glatt for oss på to bein, men jammen er det verre for de på fire som ikke har isbrodder … Stakkars Lukas, leter etter fotfeste, sklir og plages.


Så fryser det til igjen, en dag med snø, plussgrader neste dag og ny forsyning med is. Sukk… det skal jammen bli fint med sommer!

Frø i jorda – rekordtidlig!

Allerede for et par uker siden fikk jeg fryktelig lyst til å starte sesongen med frø og vekster, innendørs vel å merke. Vinteren så langt har minnet mer om vår, så det er ikke så rart om både jeg og naturen blir småforvirret …

Bitteliten basilikum og en bittelitt større spire av sitron

Jeg har kjøpt et vekstlys, og de inntørkede torvpottene fikk duge som oppstart. Et brett med lokk over, og vips! – et minidrivhus på spisebordet.

Ørsmått ennå, men kanskje kommer både bladpersille, chili, bawsilikum og tomat!

Foreløpig har jeg trua og håpet, nå skal det bare pusles passe forsiktig så de ørsmå spirene får vokse seg sterke. 🌱

Foill flo

Ekstreme Elsa har levert lavt trykk og høyt vann her i Trøndelag de siste par dagene. I dag toppet det seg med skikkelig springflo. Pappa har foreviget kaia, brygga og strandkanten på Vikan:

📷 Pappa

Ikke lett å gå tørrskodd opp til flytebrygga …

Dette bildet er tatt for en del år siden, med samme kai og butikken i bakgrunnen

📷 Pappa

… som på dette bildet! Kaia er der, men ikke så lett å få øye på. Mamma studerer Elsa fra litt høyere terreng.

📷 Pappa

Pappa vasser oppå kaia, ikke hverdagskost det

📷 Pappa

Tørrfiskburet har fått litt medfart, heldigvis (?) ikke noe fisk inni der nå.

📷 Pappa

Landgang i feil retning, vann-vann-vann! Kanskje båtene var fornøyd med å få flyte litt midt på vinteren også.

Fjerde gang på konsert med a-ha

a-ha hører med i livet mitt – helt fra jeg som litt-over-tjueåring først hørte dem, og så dem i Leangen Ishall i 1986 har jeg hatt en egen plass til disse tre gutta i musikkhjertet mitt.

Bilde fra adressa.no

Konserten var by far den beste jeg har vært på. Det var flere grunner til det; de spilte et annet repertoar enn de foregående jeg har vært på – selv om vi fikk de perlene vi forventet – og bakgrunnen med videomix var knallbra produsert! I tillegg var det et kjempepluss at det var sitteplasser, selv om noen ihuga fans mente de skulle stå rett foran oss og briefe med heftig dans og markering av at de kunne alle tekstene …Spektrum var en bra opplevelse både logistikkmessig og lydmessig (selv om mine ører ikke hører riktig alt i samme toneart) og plass på rad 8 var ikke så aller verst.

Bilde fra adressa.no

Likavel – dette var trolig min siste a-ha-konsert da. De skal vel neppe ha enda en avskjedsturné, eller?

For de med + hos adressa, jeg er for en gangs skyld veldig enig i anmeldelsen: A-ha tok oss høyt og lavt

Lukas – ti år i familien!

For 10 år siden hentet vi hjem denne vesle sjarmøren. Siden har han inntatt både familien og hjertene våre ♡

Basing i snøen er like artig fortsatt, både hjemme og på hytta!

Det er stor stas uten snø også! Kaste pinne på stranda, for eksempel.

Litt kos foran peisen er hvertfall stas, spesielt hvis hele flokken er telt og gjort rede for ♡