… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Vi har vært på konsert med Ole Børud, på Byscenen. Dette var arrangement i årets Jazzfest.
Jeg fikk ønsket mitt oppfylt; konserten startet med Backyard Party som er min favoritt! 🎶
Jeg har skikkelig sansen for herr Børud altså, dyktig vokalist og gitarist. Musikerne han hadde med seg på scenen var også knallgode. Herlig med en frisk konsertvår selv i vinterlige mai.
Vi stabla oss på beina lørdag ettermiddag og tok turen til byen. Først middag på Olivia og deretter showet “Julesanatoriet” i Olavshallen. Ingrid Bjørnov og Kari Slaatsveen vartet opp med halvannen time humørfylt skravling til spretne toner. Disse to er virkelig blant mine favorittpersoner, vel verdt å få med seg tredje lørdag i anspent.
Veldig kjekk kveld med gutta mine og et godt utpust før juleforberedelsene tar oss for alvor.
Vi troppa opp hele family four, til konsert på Dokkhuset med Mike Stern. For meg var dette et ganske ubeskrevet blad, bortsett fra at jeg visste han hadde spilt gitar i Blood, Sweat & Tears og i bandet til Miles Davis. Han har også spilt med Chick Corea. Med andre ord; jeg antok at han var ganska jazza.
Og det hadde jeg forsåvidt rett i. Mye relativt blå musikk, lange formasjoner, men også mye melodisk og masse funky. Dyktige medmusikere både på trommer, bass og sax og et lydnivå som var levelig, gjorde konserten til en flott opplevelse.
Jeg ble ikke mindre imponert etter å ha lest om Mr. Mike som klarte å brekke begge armene i 2016 og deretter jobbet seg tilbake som gitarist. Han trakterer gitaren på mesterlig vis, dog med noen spesielle håndgrep.
I går kveld var vi i Olavshallen på konsert med Trondheim Symfoniorkester. På programmet sto Grieg Klaverkonsert i a-moll og Beethoven Symfoni nr. 7 –begge verkene vel verdt en tidlighøstkveld i byens storstue. Dirigent Han-Na Chang og klaversolist Håvard Gimse høstet særdeles velfortjent applaus sammen det storslåtte orkesteret.
Som oppvarming fikk vi ouverturen fra Webers Jegerbruden, det var schwung over den, selv om jeg ikke kjenner den operaen noe særlig. Tobias sin kommentar etter konserten oppsummerer vel greit det vi alle tenker; Æ vil hør mer! 🎶
I går kveld var det endelig klart for A-ha på Sverresborg, etter nesten et helt års venting. Konserten ble kjempeflott den, disse gutta kan det fortsatt. Og de har med seg et knippe svært dyktige musikere. Det var ganske så magisk å få høre “Hunting High and Low” i sommernatta, den var min favoritt fra første gang jeg hørte den. Selvfølgelig magisk å få alle de andre perlene også. Nå har jeg fått med meg tre happenings med A-ha. Ikke så sikkert det blir flere …?
Jeg er så happy med bilen min! Det kan omtrent ikke beskrives hvor kjekt det er å komme seg hit & dit på egen hånd. Etter litt ventetid har jeg nå også fått ny radio – DAB, må vite – og handsfree til telefonen. Det var kjekt, jeg liker å høre radio (og synge litt) når jeg kjører.
Den gamle FM-radioen hadde ikke så mye å tilby, det er begrenset hvor mange timer jeg orker å høre på lokale krefter – sorry Radio Trøndelag …
Her er det valgfrihet i massevis, så neste langtur får Lukas enda litt mer undeholdning enn sist 😀
De superdyktige musikerne i heimen har snakket en stund om at det hadde vært artig å lære seg å spille piano. Og med internett fullt av annonser for pianoer som gis bort startet vi jakten på et brukandes instrument.
Sist helg hadde vi hellet med oss, og et flott instrument er nå på plass. Jeg gleder meg til å høre (og prøve) – jeg digger heimelaga musikk 🎶
Tusen takk til sterke og snille gutter som transporterte og bar (!) det i hus!
Årets første kulturelle begivenhet; Trondheim symfoniorkester sin oppsetning av operaen La traviata. Også i år fikk vi billetter, så nå begynner dette å ligne en tradisjon. Forestillingen var fantastisk, det er virkelig noe med opera altså!
Handlingen er ganske kompakt, den beskriver luksusprostituerte Violettas kompliserte vei ut av jetsetlivet og inn i kjærlighetslivet – som etter hvert blir både innviklet og til slutt umulig. Alle ingredienser for en operahistorie er med – intriger, kjærlighet, sjalusi, sykdom og selvfølgelig dramatisk død.
Fortellingen bygger på Alexandre Dumas’ roman Kameliadamen. I det virkelige liv het Violetta Marie Duplessis og var en kjent kurtisane i Paris’ selskapsliv. Bak navnet Alfredo Germont, hennes elsker, ligger Alexandre Dumas’ egen livshistorie gjemt. Selv om La traviata ble skrevet i 1853 provoserer historien om Violetta fortsatt den dag i dag. Giuseppe Verdis musikk og historien har gjort denne operaen til en av de mest kjente. Historien har blitt fortalt igjen og igjen, i balletter, i filmer som Pretty Woman og Moulin Rouge og i utallige oppsetninger av Verdis opera.
Det er ikke mye jeg kjøper billetter til et helt år i forveien, men nå er billettene i boks til a-ha sin live-konsert på Sverresborg i august neste år.
Dette blir tredje gang jeg ser dem i Trondheim; jeg var der i februar 1987 på konserten i Leangen ishall:
og på den gedigne opplevelsen på Lerkendal stadion i 2006:
Jeg gleder meg hvertfall, selv om det er lenge å vente.
Nesten nøyaktig tre år etter og på samme scene for andre gang i historien fikk vi oppleve Spyro Gyra live på Dokkhuset. Også denne gangen var konserten en super opplevelse, og om mulig med enda bedre lyd enn sist.
Vi var heldige med plassene (eller som noen sier; vi var tidlig ute). Det er fantastisk å oppleve sånn musikkglede på skikkelig nært hold. Fullt driv gjennom to samfulle timer, og det forventede ekstranummeret ble til tre! Terningkast sju 👍
Besetningen var den samme som sist, med unntak av trommisen, som nå var byttet ut med Lionel Cordew, her til venstre. Resten er Julio Fernandez, Jay Beckenstein, Scott Ambush og Tom Schuman.
Og mor var selvsagt starstruck så det holdt – tenk å få hilse på selveste Tom Schuman etter konserten! Smask på kinnet fikk jeg også.
Også Julio stilte villig opp til en prat, klem og bilde, han spanderte også plekter på Sondre, for jeg måtte jo nevne for ham at det er en habil gitarist i familien. Det var så kult å få hilse på dem og prate med dem. Bare å glede seg til de kommer neste gang 😍