… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Det hadde vi ikke trodd gjennom april-sommeren – at det skulle bli både frost og snø den første uka av mai. Men joda, sånn ble det.
Ikke mye soling på verandaen denne uka, nei.
Jammen bra vi rakk å investere i ny grill …
Nedsnødde biler …
… og nedsnødde blomster. Tror vi egentlig ville velge oss april 🌱
Jeg sa jeg skulle slutte å strikke votter, men det viste seg å være løgn. Jeg har igrunnen fortsatt vottedilla, samtidig med et forsett om å bruke opp smårester av lagergarn.
Så dermed ble det enda et par. Disse er en negativ variant av vottene som forsvant, som jeg liker veldig godt passformen på. Og tro det eller ei; de er allerede tatt i bruk, for nå er det kaldt!
Vi trodde litt på værmeldingen som sa NÅ kommer våren! for den uka vi skulle ha ferie. Så feil kan man ta …
Nå skal jeg slutte å strikke sjal og skjerf en stund, tror jeg. Men det knallgrønne vakkergarnet nærmest skrek om å bli til noe pent og nyttig, så Laurelie ble et passe prosjekt. Sammen med hvit finull ble det et nydelig sjal, både stort, tjukt, varmt og veldig anvendelig.
Nok en gang har jeg brukt Gry Hege-garn, tidligere har litt av dette pelsullgarnet blitt striper i Ravello, og jeg er svært så fornøyd med å ha funnet gode prosjekter til godt garn.
Det har vært som å strikke med en februar-soloppgang, dette nydelige garnet jeg fikk av Gry Hege i fjor sommer. Et ananke-sjal som omsider blir ferdig og som er til meg selv hører til sjeldenhetene – jeg har liggende en ufo og jeg har gitt bort ett. Nå som vi øyner muligheten for vår (ja, jeg vet det er lenge til, men likevel) så gleder jeg meg litt til å gå med muntre farger igjen!
Hva man lærer …! Jeg har igrunnen aldri sett særlig forskjell på fugler. Spurv er spurv, liksom. Og så var jeg brennsikker på at fuglebrettene var fulle av gråspurv, den vesle, svært vanlige fuglen som er over alt. Og så viser det seg da, alle disse gråspurvene er slett ikke gråspurv, men pilfink. Som riktignok er en spurvefugl, men som har kjennetegn gråspurven mangler. For eksempel den svarte flekken på kinnet og det sjokoladebrune hodet. Dermed har jeg altså observert to ulike finker på verandaen, grønnfinken og pilfinken. Ikke verst for en som bare kunne dompap og kjøttmeis fra før.
Selv om manns minne ofte er ganske kort, og jeg ikke er den som husker best, så har det virkelig kommet ganske tullete masse snø den siste måneden. Joa, jeg kan huske at det har vært mer. Men kanskje ikke like mye på så kort tid. I januar snødde det omtrent sammenhengende en hel uke, deretter ble det kaldt så all snøen ble liggende. Og nå har det altså snødd noen dager igjen. Jeg må skynde meg å dokumentere det nå, for nå har det begynt å regne ⛄️
Skikkelig kø på alle matstasjonene, så artig å se!
Jeg måtte jo strikke Oslolua når det ble tur til Tigerstaden, og jeg trodde egentlig det skulle bli luer til gutta. Men når én sier “jeg har lue” og den andre “jeg bruker ikke lue” så ble det i stedet en til meg selv. Jeg synes faktisk fasongen er ganske god, og den blir varm og deilig over ørene ettersom det blir hele tre lag med strikk i bretten. Og når kjæresten til alt overmål kommer hjem fra tur og forteller at han har mista lua si, da var det bare å kaste seg på en til. Dermed har vi likænse lua!
Denne nydelige genseren (kofta) dukket opp i ukebladet Hjemmet sist i januar. Jeg falt pladask (som vanlig) og startet straks jakten på det oppgitte garnet, som var ukjent for meg. Jeg fant en nettbutikk – Garntopia – som hadde Isager-garn på lager, og bestilte det samme fredag som bladet kom ut. Og utrolig nok var garnet i hus allerede på mandag – det kaller jeg kjapp service! 💙
Garnet kom i hesper, så det var en ganske utålmodig strikker (altså jeg) som trippa rundt nøstemaskinen den første ettermiddagen.
Så glad blir man når nygenser’n kan prøves i snøen;
Etter det voldsomme snøfallet i januar ble det kaldt, skikkelig kaldt. Og etter supplering med flere fuglematere og flere frøsorter ble det sannelig trafikk på verandaen også.
Denne skjønnheten dukket opp i helgen, utrolig festlig å se. Mulig den skremte småfuglene litt, for flaggspetten er ganske så mye større enn spurv og meis. Men det deles selvsagt på godene, så køen var ganske konstant på alle matstasjonene.
Her er den kanskje hyppigste gjesten – grønnfink – som konkurrerer med kjøttmeis, blåmeis og toppmeis.
