Category: meninger

Ren, norsk ull, miljø og vask

Så langt det lar seg gjøre bruker jeg bare ren ull når jeg strikker. Ren, norsk ull aller helst. Superwash-garn har jeg helt sluttet å kjøpe, men jeg må innrømme at det ramler inn noen gode ullkvaliteter som ikke nødvendigvis er fra gamlelandet innimellom. (Ikke i år da, i hele 2020 skal jeg bare bruke opp lagergarn, det har jeg jo lovet!)


Superwash er en kjemisk behandling, hvor en tynn plasthinne blir lagt utenpå ullfiberen, sånn at skjellstrukturen glattes ut og fiberen ikke filter eller toves. Dette høres jo  tilforlatelig positivt ut, men er det egentlig det?

Gjennom omfattende kjemiske prosesser brytes fibrene i garnet ned og får en tynn plastaktig overflate. Dermed avgir sånt garn mikroplast, det minner om microfleece. Det er så lite av den at produsentene fortsatt får lov til å kalle garnet 100 prosent ull, men superwash reduserer flere av ullfiberens naturlige egenskaper, som jo er det aller beste med naturlig ull.

Visste du at ull fra naturens side har lukthemmende egenskaper? En akrylgenser vil ta til seg lukt mye raskere enn en ullgenser. Ull behøver derfor ikke vaskes så ofte, og du sparer miljøet for den belastningen hyppig vask gir. Jeg bruker å si at ull kan vaskes dersom den har fått flekker. Brukslukt kan du lett lufte vekk, heng plagget ute en dag eller så, så skal du se!

Superwash gjør at ullfiberen ikke renser seg selv i like stor grad. Fordi fiberen blir glattere vil plaggene raskere miste fasongen, blir større, eller siger. Krusen i naturlig ullfiber gjør at plaggene holder fasongen godt, og kan vare i generasjoner. Se bare på dette bildet der (minst) tre generasjoner i familien min bruker den samme genseren:


Superwash dukket opp i en tid da vaskemaskinene ikke hadde ullprogram, og håndvask var eneste alternativ. Nå har de aller fleste vaskemaskiner gode ullprogram, som til og med er mer skånsomme mot plaggene enn håndvask. Dermed skulle superwash være ganske så unødvendig.

Fortsatt spinnes norsk ull til kardegarn slik det tradisjonelt ble gjort i Norge. Superwashbehandlet garn lages av kamgarn der fibrene blir kjemmet, slik at de ligger i samme retning. Det er også lange tradisjoner for bruk av kamgarnstekstiler i Norge, men da primært i vevde stoffer, mens strikketradisjonen har vært dominert av kardegarn av ull.

I garnmarkedet er det en kjent sak at merking kan være misvisende eller villedende. Dette gjelder også merkingen av superwashgarn. Ting du bruker lang tid på å lage fortjener å vare lenge. Hvis du bruker norsk ullgarn vet du at garnet ditt ikke er superwashbehandlet.


Mange tror  at ull ikke kan kokes, fordi plaggene angivelig krymper. I følge forskere stemmer ikke dette. For å krympe eller tove ull må ullen utsettes for bevegelse i en eller annen form. Så lenge ullplagg ligger stille vil ikke temperatur ha noen effekt. Dette er testet med forsøk, så disse forskerne vet nok hva de snakker om.

Men; hvis du hadde økt temperaturen utover ullprogram, og kombinert med hurtig sentrifuge, ville krymping, eller eventuelt toving, lett vært rett rundt hjørnet… Nå er det ikke sånn at ull ikke tåler sentrifuge. Dette ble også undersøkt ved forsøk med  tre hastigheter, 400, 900 og 1400 omdreininger i minuttet. Resultatene viste at verken superwash-behandlet ullundertøy eller spesiallagde testlapper av ubehandlet ull, krympet mer når antall omdreininger økte. Ull tåler altså vaskemaskinens sentrifuge helt fint. Og; høyere fart på sentrifugen vil gjøre at klærne tørker raskere, og det er jo fint nå i vinterhalvåret.

Hva er vi villige til å gjøre?


Vi må redde kloden. Det er ingen tvil om at vi er på ville veier. Tenk at ungdommene ser ut til å forstå dette bedre enn oss gæmliser. Jeg er utrolig imponert over denne jenta og hennes klare tale, engasjement, mot og uselviskhet.

Dette innlegget på Facebook svarer på mye av kritikken Greta Thunberg møter. Nei, hun styres ikke av foreldrene sine. Nei, hun gjør ikke dette for penger. Nei, hun bruker ikke klimasaken for å skulke skolen. Les hele, les hva hun selv sier – hun er reflektert og dyktig.

Ønsket om makt, penger, religion og krig legger føringer for politikken i alle verdens land uten at det finnes enighet og styringsmulighet for å bevare det viktigste vi har; en fremtid med liv på  den eneste planeten vi har å bo på! Greta får frem budskapet. Løsningen finnes allerede, vi må bare handle. Enkelt og greit. Så hva er vi villige til å gjøre, hva klarer hver enkelt av oss å ofre for at det skal finnes en fremtid for barna våre?

Se gjerne denne TED-talken:

Bilprat (bilprat???)

Jeg mener fortsatt jeg har den fineste lille bilen! Med fire (fem) dører og knæsj rødfarge (ja det er viktig!) kunne jeg foreløpig ikke tenke meg å bytte.

Men jammen finnes det mange sjarmerende småbiler å velge blant.

Jeg ser mange blant disse som jeg ikke kunne tenke meg, og et par som hadde vært okei alternativer til min egen tyttebæra.

Kanskje må det bli el-bil ved neste korsvei? Uansett tror jeg det blir lenge til. For jeg er SÅ fornøyd med min lille røde.

Unter den Linden

På Stokkhaugen har vi vår egen boulevard under lindetrærne. En fin liten allé som en gang gikk opp til gamle Øvre Stokkan gård. Om sommeren lukter det aldeles nydelig av disse trærne, og humlene surrer ivrig oppe i trekronene.

Hvert år dukker det opp diskusjoner om å felle slike trær fordi de “tar livet av humler”. Det var deilig å finne et vettugt innlegg fra en oppegående fagmann – Jan Wesenberg er biolog og botaniker og har kommentert slik:

Igjen dukker historier som dette opp i pressen. Humledød under lindetrær. For meg er dette absolutt nonsens.
– For det første: lind er et insektpollinert tre. Hva er poenget for et tre å forgifte sine viktigste pollinatorer? Enhver seleksjon må jo føre til at trærne med den beste og mest ufarlige nektaren vinner i konkurransen om humlene.
– For det andre: fokuset på parklind er meningsløst. Parklind er en hybrid mellom vanlig lind og storlind, og kan umulig produsere noen stoffer som ikke foreldreartene også inneholder. Parklinda har genene til vanlig lind og storlind.
– For det tredje: Humlene lever ikke evig. I løpet av sesongen produserer humledronningene stadig nye arbeidshumler, som jobber og jobber til de blir gamle og stuper på sin post. De har ingen pensjonsalder. Det dør humler hele tida. Gå så til et lindetre og se og hør hvor mange tusen humler som summer i treet. Lind er en av de aller største og mest effektive humlemagnetene. Når så en stor del av humlepopulasjonene oppholder seg en stor del av tida i lindetrærne, vil jo en stor del av den naturlige avgangen skje mens de er i et lindetre. Det må med nødvendighet regne døde humler ned fra lindetrærne.
– Og for det fjerde: på bakken under et tre, spesielt et tre langs en gangvei eller i en park, er døde humler lette å oppdage, mye lettere enn innimellom kløver spredt over en hel eng eller røsslyng spredt i en hel furuskog.
Lind som humledreper har alle kjennetegn på en biologisk umulig, metafysisk urban myte!

Og jeg håper han har rett, at trærne får stå og at det fortsatt summer hundrevis av humler i våre lindetrær også neste sommer.