… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Hver dag (i lang tid!) har Olav smurt matpakke til meg fÞr vi drar pÄ jobb. Jeg ser pÄ denne som en kjÊrlighetserklÊring og setter umÄtelig stor pris pÄ den.
Selv om de fleste spiser matpakken sin til lunsj, sĂ„ klarer aldri jeg Ă„ vente sĂ„ lenge. Allerede fĂžr klokka passerer 8 er den som regel fortĂŠrt. Sammen med en kopp te gjĂžr dette starten pĂ„ arbeidsdagen perfekt. Jeg er SĂ takknemlig, kjĂŠresten min â€ïž
Jeg traff Arthur Arntzen en gang i Harstad, han holdt et foredrag pĂ„ en jobbkonferanse jeg deltok pĂ„. Overraskende nok (den gangen) var det ikke karakteren Oluf som var tema for hans presentasjon, men boka “Det latterlige alvor” som handler om Ă„ bruke den gode humoren som motvekt mot stress i arbeidsliv og heim, med varm og klok livsfilosofi og lystelig fortelling.
Jeg har sett i media at den gode Arthur nÄ er rammet av demens. Hans datter er faglig leder for Senter for omsorgsforskning, og har skrevet en kronikk om sin far og opplevelsen som pÄrÞrende. Noe av det fineste jeg har lest er hennes beskrivelse av Arthur sin opplesing av datterens favorittdikt:
Du gĂ„r fram til mi inste grind, og eg gĂ„r ĂČg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam, og det skal vi alltid bli.
Aldri trenge seg lenger fram, var lova som gjaldt for oss to.
Anten vi mĂžttest tidt eller sjeldan var mĂžtet tillit og ro.
StÄr du der ikkje ein dag eg kjem felle det meg lett Ä snu,
nÄr eg har stÄtt litt og sett mot huset og tenkt pÄ at der bur du.
SĂ„ lenge eg veit du vil koma i blant som no over knastrande grus
og smile glad nÄr du ser meg stÄ her, skal eg ha ein heim i mitt hus.
(Ord over grind, av Haldis Moren Vesaas, 1995)
Sannelig er den oppvoksende generasjon en personlighet og historie fattigere, som ikke har opplevd verken Oluf R eller Arthur Arntzen.
Om akkurat én mÄned skal jeg endelig fÄ orden pÄ det plagsomme kneet mitt! Da blir protesen byttet ut, forhÄpentligvis for aller siste gang.
Fortsatt er dette det morsomste bildet av kneet, der venstre er mer enn 4 grader varmere enn hĂžyre. Det er riktignok ikke sĂ„nn akkurat nĂ„, vanskeligere Ă„ fĂ„ bilde av noe som er vondt enn noe som er betent ⊠Men uansett – lealaust ledd skal bli fast i fisken (eller flesket mer kanskje) og jeg ser frem til Ă„ smĂ„tt om senn bli smertefri – jippi!
Vi mÄ redde kloden. Det er ingen tvil om at vi er pÄ ville veier. Tenk at ungdommene ser ut til Ä forstÄ dette bedre enn oss gÊmliser. Jeg er utrolig imponert over denne jenta og hennes klare tale, engasjement, mot og uselviskhet.
Dette innlegget pĂ„ Facebook svarer pĂ„ mye av kritikken Greta Thunberg mĂžter. Nei, hun styres ikke av foreldrene sine. Nei, hun gjĂžr ikke dette for penger. Nei, hun bruker ikke klimasaken for Ă„ skulke skolen. Les hele, les hva hun selv sier – hun er reflektert og dyktig.
Ănsket om makt, penger, religion og krig legger fĂžringer for politikken i alle verdens land uten at det finnes enighet og styringsmulighet for Ă„ bevare det viktigste vi har; en fremtid med liv pĂ„Â den eneste planeten vi har Ă„ bo pĂ„! Greta fĂ„r frem budskapet. LĂžsningen finnes allerede, vi mĂ„ bare handle. Enkelt og greit. SĂ„ hva er vi villige til Ă„ gjĂžre, hva klarer hver enkelt av oss Ă„ ofre for at det skal finnes en fremtid for barna vĂ„re?
Se gjerne denne TED-talken:
⊠er ganske annerledes enn hverdagene for Lukas her hjemme. PÄ min lille utflukt til Ljubljana greide jeg (som vanlig) Ä treffe pÄ noen eksemplarer av arten. FÞrste treff var skjÞnne Lily. Hun mÄ vÊre verdens heldigste lille hund. Sju mÄneder gammel ble hun plukket opp pÄ gaten i Kosovo av en dame (med hjerte av gull, helt sikkert!) som har tatt vare pÄ henne og nÄ sÞrger for at Lily kommer til et godt hjem, i Tyskland. Lily overnattet pÄ samme hotell som oss, og jeg var sÄ heldig Ä fÄ passe henne i omtrent fem minutter mens den snille damen hentet bagasjen sin.
Her vanket det altsĂ„ bĂ„de kos og nuss. Makan til nydelig, hengiven, kosete og snill hund! At hun har blitt berget unna et liv som gatehund gir meg en fabelaktig god fĂžlelse. â€ïž
Neste treff var litt mer tilfeldig. Denne karen mĂ„ visst jobbe for tilvĂŠrelsen der han synger med mens matfar spiller sine sĂžrgelige jazztoner pĂ„ saxofon. Sjarmerende, da. Selv om han kanskje ikke synger fordi han er sĂ„ glad đ¶
Det har vĂŠrt mest hjemmetilvĂŠrelse denne vinteren og vĂ„ren. Med litt hink & halt pĂ„ flere omrĂ„der har vi tilpasset aktivitetene til nĂŠromrĂ„det og huset – mating av fugler og turer med hunden har vĂŠrt hovedgjĂžremĂ„lene.
I den impulsive ferieuka vÄr fikk vi tid til Ä pusse litt bÄde pÄ soveromstak i kjelleren og pÄ gulv og vegger i yttergangen. Ingen revolusjon, men deilig Ä fÄ flikket pÄ ting som trengte vedlikehold. Et snev av nostalgi da barndommens orange nÄlefilt dukket opp fÞr vi la det nye gulvet:
SnÞ og uvÊr har stoppet det meste av utejobbing, men nÄ smelter snÞen heldigvis kjempefort og det er tid for Ä tenke pÄ hage og drivhus, pallekarmer og utemÞbler. Gleder meg veldig til litt mer farger i tilvÊrelsen!
Man vil jo gjerne redde verden, ikke sant? Jeg har fadderbarn i Sudan, strikker lapper til tepper som gis til kreftsyke, gÄr med rosa slÞyfe og er selvfÞlgelig organdonor. Men hjelper det?
Jeg vil ogsÄ veldig gjerne redde havet, og hvis det Ä kjÞpe et sÄnt armbÄnd virkelig kan bidra til Ä fjerne plast sÄ bÊrer jeg det med stolthet. Her kan du ogsÄ skaffe deg ett.
Biene (og humlene) trenger ogsĂ„ hjelp til Ă„ overleve – til at vi skal overleve. Fin Ăžrepynt, og hvis min stĂžtte kan gjĂžre noen engasjert i Ă„ hjelpe insektene sĂ„ er det aldeles supert. Prosjektets hjemmesider finner du her.
PĂ„ Stokkhaugen har vi vĂ„r egen boulevard under lindetrĂŠrne. En fin liten allĂ© som en gang gikk opp til gamle Ăvre Stokkan gĂ„rd. Om sommeren lukter det aldeles nydelig av disse trĂŠrne, og humlene surrer ivrig oppe i trekronene.
Hvert Ă„r dukker det opp diskusjoner om Ă„ felle slike trĂŠr fordi de “tar livet av humler”. Det var deilig Ă„ finne et vettugt innlegg fra en oppegĂ„ende fagmann – Jan Wesenberg er biolog og botaniker og har kommentert slik:
Igjen dukker historier som dette opp i pressen. HumledĂžd under lindetrĂŠr. For meg er dette absolutt nonsens.
– For det fĂžrste: lind er et insektpollinert tre. Hva er poenget for et tre Ă„ forgifte sine viktigste pollinatorer? Enhver seleksjon mĂ„ jo fĂžre til at trĂŠrne med den beste og mest ufarlige nektaren vinner i konkurransen om humlene.
– For det andre: fokuset pĂ„ parklind er meningslĂžst. Parklind er en hybrid mellom vanlig lind og storlind, og kan umulig produsere noen stoffer som ikke foreldreartene ogsĂ„ inneholder. Parklinda har genene til vanlig lind og storlind.
– For det tredje: Humlene lever ikke evig. I lĂžpet av sesongen produserer humledronningene stadig nye arbeidshumler, som jobber og jobber til de blir gamle og stuper pĂ„ sin post. De har ingen pensjonsalder. Det dĂžr humler hele tida. GĂ„ sĂ„ til et lindetre og se og hĂžr hvor mange tusen humler som summer i treet. Lind er en av de aller stĂžrste og mest effektive humlemagnetene. NĂ„r sĂ„ en stor del av humlepopulasjonene oppholder seg en stor del av tida i lindetrĂŠrne, vil jo en stor del av den naturlige avgangen skje mens de er i et lindetre. Det mĂ„ med nĂždvendighet regne dĂžde humler ned fra lindetrĂŠrne.
– Og for det fjerde: pĂ„ bakken under et tre, spesielt et tre langs en gangvei eller i en park, er dĂžde humler lette Ă„ oppdage, mye lettere enn innimellom klĂžver spredt over en hel eng eller rĂžsslyng spredt i en hel furuskog.
Lind som humledreper har alle kjennetegn pÄ en biologisk umulig, metafysisk urban myte!
Og jeg hÄper han har rett, at trÊrne fÄr stÄ og at det fortsatt summer hundrevis av humler i vÄre lindetrÊr ogsÄ neste sommer.
SÄnn heter det i diktet. Orda er Ivar Aasen sine, og diktet er frÄ 1855. Og her stopper nynorskskriblinga mi, hvertfall for denne gang.
Men jeg har liksom alltids behov for Ă„ klage litt. Over den konstante hodepinen, over den evigvarende tinnitusen, over sĂžvnmangel og alskens. Helt til jeg kommer pĂ„ at det er andre som har det verre enn meg. Alltid. Og sĂ„ mĂ„ jeg tenke at det gĂ„r sikkert over. Eller blir bedre hvertfall. De fleste bekymringer blir det ikke noe av, heter det. SĂ„ da fĂ„r jeg lĂžfte (det vonde) hodet og glede meg til alt blir som det skal vĂŠre. Og sĂ„ skal jeg ikke klage mer â pĂ„ en stund hvertfall. Lover.
Dei vil alltid klaga og kyta,
at me ganga so seint og so smaatt;
men eg tenkjer, dei tarv ikkje syta:
me skal koma, um ikkje so braatt.
Ja, det skyt ikkje fram, so det dunar
(som no ingen kan undrast uppaa);
men det munar daa jamt, ja det munar,
so det stundom er hugnad aa sjaa.
Lat det ganga fram, lat det siga,
berre eitt eg ynskjer og bed:
at me ikkje so hĂžgt maatte stiga,
at me glĂžyma vaar fedranesed.
Lat oss ikkje forfedrarne glĂžyma
under alt, som me venda og snu,
for dei gav oss ein arv til aa gĂžyma,
han er stĂžrre, enn mange vil tru.
Lat det merkast i meir enn i ordi,
at me halda den arven istand,
at, naar fedrarne sjaa att paa jordi,
dei kan kjenna sitt folk og sitt land.
Ă
ret som gikk har ikke vĂŠrt det beste – for Ă„ si det forsiktig. Men jeg kan hvertfall slĂ„ fast at vi har fĂ„tt det alle Ăžnsker seg til jul; snille barn! Alle ungene er helt enestĂ„ende, pĂ„ sine fire ulike vis. Og to andre sĂŠrdeles supre unntak fra et annus horribilis er skjĂžnne Ive Fredrikke som ble fĂždt i juni og allerede har stjĂ„let bestemors hjerte
Og nydelige Ida Sofie som allerede har blitt skolejente og sÄ stor at hun kan ringe bestemor pÄ egen hÄnd.
2016 vil forĂžvrig altsĂ„ ikke bli husket som det gladeste Ă„retâŠ. Det skal bli deilig Ă„ begynne pĂ„ blanke ark, og jeg Ăžnsker sĂ„ inderlig at 2017 skal bli et bedre Ă„r for alle â„
