… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Hver dag (i lang tid!) har Olav smurt matpakke til meg før vi drar på jobb. Jeg ser på denne som en kjærlighetserklæring og setter umåtelig stor pris på den.
Selv om de fleste spiser matpakken sin til lunsj, så klarer aldri jeg å vente så lenge. Allerede før klokka passerer 8 er den som regel fortært. Sammen med en kopp te gjør dette starten på arbeidsdagen perfekt. Jeg er SÅ takknemlig, kjæresten min ❤️
Jeg traff Arthur Arntzen en gang i Harstad, han holdt et foredrag på en jobbkonferanse jeg deltok på. Overraskende nok (den gangen) var det ikke karakteren Oluf som var tema for hans presentasjon, men boka “Det latterlige alvor” som handler om å bruke den gode humoren som motvekt mot stress i arbeidsliv og heim, med varm og klok livsfilosofi og lystelig fortelling.
Jeg har sett i media at den gode Arthur nå er rammet av demens. Hans datter er faglig leder for Senter for omsorgsforskning, og har skrevet en kronikk om sin far og opplevelsen som pårørende. Noe av det fineste jeg har lest er hennes beskrivelse av Arthur sin opplesing av datterens favorittdikt:
Du går fram til mi inste grind, og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam, og det skal vi alltid bli.
Aldri trenge seg lenger fram, var lova som gjaldt for oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan var møtet tillit og ro.
Står du der ikkje ein dag eg kjem felle det meg lett å snu,
når eg har stått litt og sett mot huset og tenkt på at der bur du.
Så lenge eg veit du vil koma i blant som no over knastrande grus
og smile glad når du ser meg stå her, skal eg ha ein heim i mitt hus.
(Ord over grind, av Haldis Moren Vesaas, 1995)
Sannelig er den oppvoksende generasjon en personlighet og historie fattigere, som ikke har opplevd verken Oluf R eller Arthur Arntzen.
Om akkurat én måned skal jeg endelig få orden på det plagsomme kneet mitt! Da blir protesen byttet ut, forhåpentligvis for aller siste gang.
Fortsatt er dette det morsomste bildet av kneet, der venstre er mer enn 4 grader varmere enn høyre. Det er riktignok ikke sånn akkurat nå, vanskeligere å få bilde av noe som er vondt enn noe som er betent … Men uansett – lealaust ledd skal bli fast i fisken (eller flesket mer kanskje) og jeg ser frem til å smått om senn bli smertefri – jippi!
Vi må redde kloden. Det er ingen tvil om at vi er på ville veier. Tenk at ungdommene ser ut til å forstå dette bedre enn oss gæmliser. Jeg er utrolig imponert over denne jenta og hennes klare tale, engasjement, mot og uselviskhet.
Dette innlegget på Facebook svarer på mye av kritikken Greta Thunberg møter. Nei, hun styres ikke av foreldrene sine. Nei, hun gjør ikke dette for penger. Nei, hun bruker ikke klimasaken for å skulke skolen. Les hele, les hva hun selv sier – hun er reflektert og dyktig.
Ønsket om makt, penger, religion og krig legger føringer for politikken i alle verdens land uten at det finnes enighet og styringsmulighet for å bevare det viktigste vi har; en fremtid med liv på den eneste planeten vi har å bo på! Greta får frem budskapet. Løsningen finnes allerede, vi må bare handle. Enkelt og greit. Så hva er vi villige til å gjøre, hva klarer hver enkelt av oss å ofre for at det skal finnes en fremtid for barna våre?
Se gjerne denne TED-talken:
… er ganske annerledes enn hverdagene for Lukas her hjemme. På min lille utflukt til Ljubljana greide jeg (som vanlig) å treffe på noen eksemplarer av arten. Første treff var skjønne Lily. Hun må være verdens heldigste lille hund. Sju måneder gammel ble hun plukket opp på gaten i Kosovo av en dame (med hjerte av gull, helt sikkert!) som har tatt vare på henne og nå sørger for at Lily kommer til et godt hjem, i Tyskland. Lily overnattet på samme hotell som oss, og jeg var så heldig å få passe henne i omtrent fem minutter mens den snille damen hentet bagasjen sin.
Her vanket det altså både kos og nuss. Makan til nydelig, hengiven, kosete og snill hund! At hun har blitt berget unna et liv som gatehund gir meg en fabelaktig god følelse. ❤️
Neste treff var litt mer tilfeldig. Denne karen må visst jobbe for tilværelsen der han synger med mens matfar spiller sine sørgelige jazztoner på saxofon. Sjarmerende, da. Selv om han kanskje ikke synger fordi han er så glad 🐶
Det har vært mest hjemmetilværelse denne vinteren og våren. Med litt hink & halt på flere områder har vi tilpasset aktivitetene til nærområdet og huset – mating av fugler og turer med hunden har vært hovedgjøremålene.
I den impulsive ferieuka vår fikk vi tid til å pusse litt både på soveromstak i kjelleren og på gulv og vegger i yttergangen. Ingen revolusjon, men deilig å få flikket på ting som trengte vedlikehold. Et snev av nostalgi da barndommens orange nålefilt dukket opp før vi la det nye gulvet:
Snø og uvær har stoppet det meste av utejobbing, men nå smelter snøen heldigvis kjempefort og det er tid for å tenke på hage og drivhus, pallekarmer og utemøbler. Gleder meg veldig til litt mer farger i tilværelsen!
Man vil jo gjerne redde verden, ikke sant? Jeg har fadderbarn i Sudan, strikker lapper til tepper som gis til kreftsyke, går med rosa sløyfe og er selvfølgelig organdonor. Men hjelper det?
Jeg vil også veldig gjerne redde havet, og hvis det å kjøpe et sånt armbånd virkelig kan bidra til å fjerne plast så bærer jeg det med stolthet. Her kan du også skaffe deg ett.
Biene (og humlene) trenger også hjelp til å overleve – til at vi skal overleve. Fin ørepynt, og hvis min støtte kan gjøre noen engasjert i å hjelpe insektene så er det aldeles supert. Prosjektets hjemmesider finner du her.
På Stokkhaugen har vi vår egen boulevard under lindetrærne. En fin liten allé som en gang gikk opp til gamle Øvre Stokkan gård. Om sommeren lukter det aldeles nydelig av disse trærne, og humlene surrer ivrig oppe i trekronene.
Hvert år dukker det opp diskusjoner om å felle slike trær fordi de “tar livet av humler”. Det var deilig å finne et vettugt innlegg fra en oppegående fagmann – Jan Wesenberg er biolog og botaniker og har kommentert slik:
Igjen dukker historier som dette opp i pressen. Humledød under lindetrær. For meg er dette absolutt nonsens.
– For det første: lind er et insektpollinert tre. Hva er poenget for et tre å forgifte sine viktigste pollinatorer? Enhver seleksjon må jo føre til at trærne med den beste og mest ufarlige nektaren vinner i konkurransen om humlene.
– For det andre: fokuset på parklind er meningsløst. Parklind er en hybrid mellom vanlig lind og storlind, og kan umulig produsere noen stoffer som ikke foreldreartene også inneholder. Parklinda har genene til vanlig lind og storlind.
– For det tredje: Humlene lever ikke evig. I løpet av sesongen produserer humledronningene stadig nye arbeidshumler, som jobber og jobber til de blir gamle og stuper på sin post. De har ingen pensjonsalder. Det dør humler hele tida. Gå så til et lindetre og se og hør hvor mange tusen humler som summer i treet. Lind er en av de aller største og mest effektive humlemagnetene. Når så en stor del av humlepopulasjonene oppholder seg en stor del av tida i lindetrærne, vil jo en stor del av den naturlige avgangen skje mens de er i et lindetre. Det må med nødvendighet regne døde humler ned fra lindetrærne.
– Og for det fjerde: på bakken under et tre, spesielt et tre langs en gangvei eller i en park, er døde humler lette å oppdage, mye lettere enn innimellom kløver spredt over en hel eng eller røsslyng spredt i en hel furuskog.
Lind som humledreper har alle kjennetegn på en biologisk umulig, metafysisk urban myte!
Og jeg håper han har rett, at trærne får stå og at det fortsatt summer hundrevis av humler i våre lindetrær også neste sommer.
Sånn heter det i diktet. Orda er Ivar Aasen sine, og diktet er frå 1855. Og her stopper nynorskskriblinga mi, hvertfall for denne gang.
Men jeg har liksom alltids behov for å klage litt. Over den konstante hodepinen, over den evigvarende tinnitusen, over søvnmangel og alskens. Helt til jeg kommer på at det er andre som har det verre enn meg. Alltid. Og så må jeg tenke at det går sikkert over. Eller blir bedre hvertfall. De fleste bekymringer blir det ikke noe av, heter det. Så da får jeg løfte (det vonde) hodet og glede meg til alt blir som det skal være. Og så skal jeg ikke klage mer – på en stund hvertfall. Lover.
Dei vil alltid klaga og kyta,
at me ganga so seint og so smaatt;
men eg tenkjer, dei tarv ikkje syta:
me skal koma, um ikkje so braatt.
Ja, det skyt ikkje fram, so det dunar
(som no ingen kan undrast uppaa);
men det munar daa jamt, ja det munar,
so det stundom er hugnad aa sjaa.
Lat det ganga fram, lat det siga,
berre eitt eg ynskjer og bed:
at me ikkje so høgt maatte stiga,
at me gløyma vaar fedranesed.
Lat oss ikkje forfedrarne gløyma
under alt, som me venda og snu,
for dei gav oss ein arv til aa gøyma,
han er større, enn mange vil tru.
Lat det merkast i meir enn i ordi,
at me halda den arven istand,
at, naar fedrarne sjaa att paa jordi,
dei kan kjenna sitt folk og sitt land.
Året som gikk har ikke vært det beste – for å si det forsiktig. Men jeg kan hvertfall slå fast at vi har fått det alle ønsker seg til jul; snille barn! Alle ungene er helt enestående, på sine fire ulike vis. Og to andre særdeles supre unntak fra et annus horribilis er skjønne Ive Fredrikke som ble født i juni og allerede har stjålet bestemors hjerte
Og nydelige Ida Sofie som allerede har blitt skolejente og så stor at hun kan ringe bestemor på egen hånd.
2016 vil forøvrig altså ikke bli husket som det gladeste året…. Det skal bli deilig å begynne på blanke ark, og jeg ønsker så inderlig at 2017 skal bli et bedre år for alle ♥
