Tag: meg selv

Silver Forest

Genseren Silver Forest er ferdig. Denne falt jeg for da jeg så den på Instagram for leeeenge siden, men har jobbet hardt med å unngå innkjøp av garn for å få den fargen jeg ønsket. Nå klarte jeg altså ikke å holde meg lenger, og de nyeste melerte fargene i Finull ga det siste dyttet ut i garnshopping.


Genseren er ganske så oversized, og jeg har strikket i rett/a-fasong på bolen. Selve oppskriften var spennende nok, med en (for meg) ny metode med opplegg i nedkant av mønsterborden og strikk både oppover og nedover. Vet ikke helt hva jeg skal mene om det, bortsett fra at det ble monteringsfritt da – alltid kjekt.


Fargen på det rødmelerte garnet er fantastisk, nesten umulig å få frem skikkelig på bilde. Her er link til Ravelry.

Songbird Mittens

Når snøen laver ned i slutten av mars er det ikke så rart man blir inspirert til vottestrikk. Nå rakk snøen å regne bort før de ble ferdige, men det kan kanskje kalles vår-votter i stedet da, med fugl på og greier. Strikket i hvit finull og en rest av Tulliball Kranglefant i en nydelig lillafarge. Fra lageret, selvsagt.

Vottene skal vaskes, blokkes og dampes og bli med på påskeferie 🐣

Link til Ravelry

Sweater No. 136


Denne Sweater No.8 fant jeg ut skulle bli mitt vårprosjekt i år, med en veldig håpefull grønnfarge! Og når jeg gjør en kjapp opptelling i Ravelry, så er det slett ikke den åttende genseren jeg strikker, men av de registrerte er det faktisk nummer 136. Jaja, ikke alle henger i mitt eget skap da.

Som alltid, så skulle jeg ønske jeg var litt høyere, litt slankere og litt mer fotogen for å kunne yte plagget den rettferdighet det fortjener. For det er virkelig en skikkelig fin genser.


Grønnfargen er inspirert av reklame for en ring jeg har kjøpt, i tillegg til behovet for noe muntrere enn grått-svart-hvitt som det har blitt litt mye av i det siste. Og så passer det vel kjempebra å gå mot vår og sommer med håpets farge!

Jeg likte oppskriften veldig godt, spesielt med den festlige skulderløsningen. For å få den rette grønnfargen måtte jeg lete gjennom mange fargekart, og endte til slutt på Viking Eco Highland Wool, et nydelig og mykt merinoaktig ullgarn.

Når det gjelder denne ringen, så ble den lansert som en kampanje innenfor “Grow through what you go through” – altså en oppmuntring verdt å ta til seg når “life happens”. Jeg kan vel smått kjenne på at det har vært litt motbakke en tid, og gleder meg til alle endringer som måtte skje i positiv retning.

Eneste ørlille hump i veien mot denne genseren var at jeg måtte kjøpe nytt garn …

Link til Ravelry

 

Russian Shawl

En gang for lenge lenge siden var jeg på reise i Russland, og en av souvenirene som ble med hjem var et flott russisk ullsjal. Jeg elsket det sjalet! Men i ungt overmot ble det en dag vasket istykker … Siden har jeg lett og tenkt, til jeg omsider fant en nettbutikk som selger akkurat denne typen sjal. Der startet jakten på riktig størrelse, riktig mønster og riktige farger. I vinter fant jeg nesten akkurat det jeg ville ha, og bestilte glad og optimistisk pakke fra det største utland. Tålmodigheten ble satt på prøve med lang ventetid, men nå er sjalet i hus og klart til bruk i den gjenoppståtte vinteren.

 

Juhu, jeg kan strikke igjen!

Årets første skikkelige produksjon er i boks. En riddari til meg selv i gråtoner, strikket av lagergarn. Det er en lettelse på så mange måter å klare å strikke igjen, selv om det fortsatt går litt smått og finmotorikken trenger litt mer trening. Jeg er hvertfall i gang, og planene er mange.

Link til Ravelry

Stål i bein og armer

I dag har jeg vært på sjekk av hånda på sykehuset, og status er vel at ting går sin gang. De nye røntgenbildene viser at skruer og plate sitter der de skal, og eksperten sier det har grodd nytt ben i bruddflaten. Så da gjenstår det bare å slippe å kjenne noe äckligt når jeg bruker armen. Jeg må si at jeg ser uendelig masse frem til å kunne strikke, spise pent med kniv & gaffel, greie å skru av lokket på syltetøyglass og sånt …

Det blir trening av hånd og fingre hos fysioterapeut ukentlig fremover. Flaks i uflaks er at jeg får gjennomføre dette sammen med knetreningen.

Sånn ser det ut med ekstradeler inni håndleddet
Her er utgangspunktet etter mitt lille c-moment …

Strikking som fingertrening

Nå kan jeg så smått ta av skinnen på hånda for å trene fingrene igjen – juhu! Og strikking blir en av øvelsene for å bedre bevegelighet og styrke. Det ville være løgn å si at jeg strikker pent med en ½ venstrehånd, men det får duge til jeg får hånda i friluft!

Om bare to uker skal jeg være ship-shape igjen, spent på bilder og funksjon når legestanden skal si sitt. Da gjenstår det bare å få kneet (og ribbeina) til å slutte å plage meg.

Når jeg kan strikke igjen …

… da altså! Jeg tror aldri drømmene eller planene eller  ønskelista har inneholdt flere strikkeprosjekter. Jeg har overhodet ikke brukt strikkepausen og håndbruddet til noe nyttig eller fornuftig, bortsett fra å starte på jobb igjen da.

Jeg har uansett fortsatt noen dager på meg til å gjøre ferdig garnlagertelling. Og SÅ skal det strikkes så snart fingrene virker igjen.

Den lengste dimmelenka

Etter et år på krykker og strev med å komme tilbake i jobb gjorde jeg det kunststykket å ramle på første friskmeldt-dag. Det resulterte i et brudd i armen, med påfølgende operasjon, brudd i ribbein og en skikkelig vridning i det opererte kneet som resulterte i ny runde på krykker. Det vil si; én krykke, jeg har ikke arm til å bruke den andre …

Ribbeina hindrer god hvile og nattesøvn. Armen skal etter sigende bli bra i løpet av noen uker. Beinet må trenes opp på nytt. Samtidig er jeg nå nødt til å gå på jobb for fullt. Det er ikke mer igjen i min pott i trygdesystemet.

Om fem dager har jeg 26-årsjubileum i jobben min. I dag føles det ikke så veldig som en feiring. Jeg kjenner mer på å starte nedtelling til avvikling, til 62-årsdagen min. Det blir ei lang dimmelenke, men det går da én dag av gangen …