… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Det første Vividteppet jeg laget ble til bursdagsgave til mamma, jeg tror hun ble glad for det! Denne gangen har jeg vært litt dritstigere i fargebruken, men fortsatt er bare lagergarn brukt. Mange av fargene er rester etter et utall Skjærgårdsgensere, så det er mulig dette blir nytt koseteppe på hytta.
Lukas har hele veien vært dyktig kvalitetssikrer, lapper og teppe må jo godkjennes for ligging!
Jeg tok ikke med meg blokkematta på hytta denne gangen, og hadde vel egentlig ikke trua på at det skulle blir noen særlig fremdrift på lappestrikking til Vivid-teppet. Men jeg kom faktisk så langt ned i strikkehaugen og ser plutselig at det kan bli ferdig teppe snart. Optimistisk dro jeg innom lekebutikken for å sjekke om det fantes slike puslematter, men det gjorde det selvfølgelig ikke … Så dukket dette opp på Instagram og jeg skjønte at løsningen var innen rekkevidde. Det tok vel ikke mer enn et kvarter fra jeg nevnte det for pappa til jeg hadde min egen blokkeplate på plass.
Fantastisk kjekt hjelpemiddel som kan tilpasses ulike størrelser på lapper
Ferdige lapper må ligge i kø …
For at lappene skal tørke så trengs det litt luft og avstand mellom dem. Jeg ser at jeg har vært litt brutal mot de stakkars strikkepinnene jeg har brukt, må være litt mer nennsom på neste porsjon.
Tusen takk til pappa som fiksa dette i en fei! 💙 
Kurven med ufoer er på det nærmeste tømt, men det er ikke garnlageret! Noen nøster Nepal har blitt til en variant av Pippi-genseren, og jeg håper den kan passe til ei lita frøken ♡
Inspirasjon til denne genseren er hentet fra Pippi Langstrømpe sin julefeiring, selv om Pippi sin var noe mer oversized.
Dette herme etter-prosjektet startet jeg på 1. juli 2015! Jeg hermet etter Gry Hege, kjøpte til og med nøyaktig samme garn. Hvorfor jeg aldri gjorde det ferdig skjønner jeg ikke, for det er jo et fantastisk flott sjal og et artig, annerledes strikkeprosjekt. Men nå altså – tadaaa – ferdig!
Så langt det lar seg gjøre bruker jeg bare ren ull når jeg strikker. Ren, norsk ull aller helst. Superwash-garn har jeg helt sluttet å kjøpe, men jeg må innrømme at det ramler inn noen gode ullkvaliteter som ikke nødvendigvis er fra gamlelandet innimellom. (Ikke i år da, i hele 2020 skal jeg bare bruke opp lagergarn, det har jeg jo lovet!)
Superwash er en kjemisk behandling, hvor en tynn plasthinne blir lagt utenpå ullfiberen, sånn at skjellstrukturen glattes ut og fiberen ikke filter eller toves. Dette høres jo tilforlatelig positivt ut, men er det egentlig det?
Gjennom omfattende kjemiske prosesser brytes fibrene i garnet ned og får en tynn plastaktig overflate. Dermed avgir sånt garn mikroplast, det minner om microfleece. Det er så lite av den at produsentene fortsatt får lov til å kalle garnet 100 prosent ull, men superwash reduserer flere av ullfiberens naturlige egenskaper, som jo er det aller beste med naturlig ull.
Visste du at ull fra naturens side har lukthemmende egenskaper? En akrylgenser vil ta til seg lukt mye raskere enn en ullgenser. Ull behøver derfor ikke vaskes så ofte, og du sparer miljøet for den belastningen hyppig vask gir. Jeg bruker å si at ull kan vaskes dersom den har fått flekker. Brukslukt kan du lett lufte vekk, heng plagget ute en dag eller så, så skal du se!
Superwash gjør at ullfiberen ikke renser seg selv i like stor grad. Fordi fiberen blir glattere vil plaggene raskere miste fasongen, blir større, eller siger. Krusen i naturlig ullfiber gjør at plaggene holder fasongen godt, og kan vare i generasjoner. Se bare på dette bildet der (minst) tre generasjoner i familien min bruker den samme genseren:
Superwash dukket opp i en tid da vaskemaskinene ikke hadde ullprogram, og håndvask var eneste alternativ. Nå har de aller fleste vaskemaskiner gode ullprogram, som til og med er mer skånsomme mot plaggene enn håndvask. Dermed skulle superwash være ganske så unødvendig.
Fortsatt spinnes norsk ull til kardegarn slik det tradisjonelt ble gjort i Norge. Superwashbehandlet garn lages av kamgarn der fibrene blir kjemmet, slik at de ligger i samme retning. Det er også lange tradisjoner for bruk av kamgarnstekstiler i Norge, men da primært i vevde stoffer, mens strikketradisjonen har vært dominert av kardegarn av ull.
I garnmarkedet er det en kjent sak at merking kan være misvisende eller villedende. Dette gjelder også merkingen av superwashgarn. Ting du bruker lang tid på å lage fortjener å vare lenge. Hvis du bruker norsk ullgarn vet du at garnet ditt ikke er superwashbehandlet.
Mange tror at ull ikke kan kokes, fordi plaggene angivelig krymper. I følge forskere stemmer ikke dette. For å krympe eller tove ull må ullen utsettes for bevegelse i en eller annen form. Så lenge ullplagg ligger stille vil ikke temperatur ha noen effekt. Dette er testet med forsøk, så disse forskerne vet nok hva de snakker om.
Men; hvis du hadde økt temperaturen utover ullprogram, og kombinert med hurtig sentrifuge, ville krymping, eller eventuelt toving, lett vært rett rundt hjørnet… Nå er det ikke sånn at ull ikke tåler sentrifuge. Dette ble også undersøkt ved forsøk med tre hastigheter, 400, 900 og 1400 omdreininger i minuttet. Resultatene viste at verken superwash-behandlet ullundertøy eller spesiallagde testlapper av ubehandlet ull, krympet mer når antall omdreininger økte. Ull tåler altså vaskemaskinens sentrifuge helt fint. Og; høyere fart på sentrifugen vil gjøre at klærne tørker raskere, og det er jo fint nå i vinterhalvåret.
En UFO har blitt til FO, Anjagenseren er omsider ferdig. Ikke helt min smak i garntype (Du Store Alpakka Fat Faerytale), men en ganske ålreit genser likevel. Jeg har modifisert mønsteret litt, jeg likte ikke den harde tverrgående stripen på originalen. Virkelig noe å krype inn i vinters tid …
Ja, haha – i år skal jeg strikke ferdig alle ufoer (mulig jeg har sagt det før…). Når det er gjort, så venter lagerbeholdningen. Jeg er spent på om jeg klarer utfordringen, er du?
Først ut er en årgangs-Ananke i det nydelige Wollmeise-garnet som jeg kjøpte av Siw i 2016. Ettersom jeg har to nøster, så blir dette et ganske stort sjal. Tålmodigheten settes litt på prøve når det er ribbestrikk i flere kilometer … Belønningen får være en aldeles fabelaktig nydelig farge (pfeffeminz prinz) – bildet forteller dessverre ikke hele sannheten. Men bare vent!
Det blir da jevnt og trutt noen resultater av timene med strikketøy i hendene. Jeg er fortsatt ikke flink nok til å dokumentere det jeg lager, med notater, garnmengde og sånt. Men det meste legges hvertfall på Ravelry, grei huskelapp det.
Jeg prøver å bruke lagergarn for tiden, hvis jeg blir flinkere til å strikke småsaker (votter, luer, sokker) så kan det jammen hende jeg får redusert mengden litt etter hvert. Har også noen planer om restegarnspledd, men både lappeprosjekter og andre slike har en tendens til å enten skli ut i mer garnkjøp eller bare bli liggende som ufoer …
Det har vært som å strikke med en februar-soloppgang, dette nydelige garnet jeg fikk av Gry Hege i fjor sommer. Et ananke-sjal som omsider blir ferdig og som er til meg selv hører til sjeldenhetene – jeg har liggende en ufo og jeg har gitt bort ett. Nå som vi øyner muligheten for vår (ja, jeg vet det er lenge til, men likevel) så gleder jeg meg litt til å gå med muntre farger igjen!
Jeg startet så optimistisk på en nydelig jakke i Tynn Line, men jaggu var det trøblete mønster. For en gangs skyld ga jeg rett og slett opp. Men det fine garnet fortjente en bedre skjebne enn å bli lagervare, så jeg tok frem diagrammet til Surry Hills Cardigan som jeg tidligere har strikket en genser med. Og så juksa me litt og det ble til en lett og tynn sommergenser. I sommersola i fjor. Greia var bare at erme #2 var så innmari kjedelig å strikke. Så ble det en UFO istedet – helt til nå.
Nå er sommergenseren ferdig og det er midt på svarte vinteren. Ikke har jeg sommerfarge og langt i fra sommerkropp, så den ferdige genseren får henge til inspirasjon på Petra prøvedokke litt. Men den ble fin da.
