Sjalet som forsvant

Go’jentene med de fineste sjalene i varmeste Narvik

Før strikketreffet i midnattsolens Narvik laget gjengen like sjal – Horseshoe Bay – som vi spradet rundt med i junivarmen. Og varmt var det! Så varmt at det liksom ikke var påkrevd med sjal. Kanskje det er derfor jeg klarte det kunststykke å miste mitt …

I midnattsolens rike, på toppen av fjellheisen i Narvik med Gry Hege

Jeg vet jeg hadde det rett før avreise fra hotellet da vi dro hjem, så det forsvant enten i resepsjonen, på flybussen, på flyplassen eller på flyet hjem. Ingen etterlysninger har gitt resultat – flyselskapet har ikke engang svart på henvendelsene mine – så jeg ser ingen annen utvei enn å strikke et nytt.

Se denne herlige gjengen da! Klart jeg må gjenskape sjalet!

Skulle noen plutselig finne ut at de har et sjal for mye, så hadde det vært artig å høre om det.

Rappen skal seile videre


Nå selger vi Rappen, båten vår som har fulgt oss i tjue år, og familien enda lenger. Det har vært en kjekk båt til sitt bruk, men nå har vi ikke lenger noe sted den kan ligge trygt og vi får ty til andre farkoster når vi trenger å komme oss på sjøen. Det blir spennende å se om den får et nytt, godt hjem.

Litt ensom og forlatt i skogkanten …

Rappen har vært fast festivalbåt på Vikan de siste årene!

Fullmåne og trofast liten båt ved blåsa

Navnet fikk den av Fredrik for mange mange år siden, han syntes vel det var en rapp båt 🙂

De eldste er gjerne best

Vi har omsider gjort alvor av å reparere den gamle symaskina til svigermor. Og det var verdt innsatsen altså!

Denne maskinen er kjøpt ny i 1966 og reparatøren var glad for at vi ønsket å ta vare på den, og bruke den. Selv om nye, moderne symaskiner er aldri så fancy og datastyrt, så er det faktisk ikke noe som kan måle seg med en slik gammel, tung, stødig og stillegående maskin.

Til alt overmål er det også en programmerbar maskin, se bare hvor mange prydsømmer jeg kan få til nå 😁

Inkludert i pakken er spoler, labber, verktøy og fire ulike programmeringsklosser. Verkstedet gjorde også grundig rent og skiftet deler som var ødelagt. Nå blir det enda gøyere å  kaste seg over hobbyarbeidet.

Historisk sus


Denne vakre symaskina har jeg arvet etter min farmor, og jeg vet at hennes mor (Bestemor) brukte den flittig i pappas barndom. Jeg må tilstå at jeg ikke har sydd noe med den, men jeg har sjekket at den virker. Den er også komplett med bæreveske/deksel i tre. Staselig!

Og så har jeg sjekket alderen på den – på nettsidene til International Sewing Machine Collectors’ Society (ismacs.net) kan man nemlig søke opp serienummeret og finne ut litt forskjellig. Denne er produsert mellom juli og desember i  1916, i Clydebank i Skottland, så det er en ekte antikvitet. Den står selvfølgelig i systua mi, ute i Hjerterommet.

Gratulerer, gutta mine ♥


Så er det den dagen igjen, tre bursdager på én gang. Denne gangen er det nok aller mest tvillingenes dag, Tobias og Sondre fyller 18 og er dermed plutselig med et svosj blitt myndige.

Og jeg sitter igjen med et forbauset uttrykk i ansiktet og lurer på hvor tiden ble av.

Tobias var ganske tidlig ute på to hjul. Mon tro om det var motorsykkel i tankene allerede den gangen?

Sondre startet sin akademiske karriere i ung alder. Vi må kunne si at det har vært en viss utvikling i både form og innhold gjennom årene.

Og så Olav da, kjæresten min som fikk disse gutta i bursdagspresang for 18 år siden.

Det har blitt litt mindre trøkk på feiringen av hans bursdag disse årene, så det spørs om det må planlegges en prioritert jubileumsfest i nærmeste fremtid.

Love you all ♥

Save

Save

Siste tur til Ohajo

Det er med tunge hjerter vi nå nærmer oss tiden for å ta farvel med Ohajo, hytta i Stugudal der vi har hatt så mye kos og trivsel. Annonse for salget ligger allerede ute og vi skal vise frem perlen om bare tolv dager.
Olav, Harald og Jorunn bygget hytta sist på 80-tallet og det klingende navnet har vært i bruk siden.

Hytta har vært flittig brukt. I tiden før vi bygde Solfang var vi på Ohajo så ofte vi kunne, både sommer og vinter. Fisketurer var populært hos alle.

Ikke minst hos meg, som hadde de herligste naturopplevelser i Stugudalen med min første (og fortsatt siste) ferskvannsørret av en størrelse verdt å nevne.
En rast i solveggen fant vi også alltid tid til.
Fredrik underholder med gitarspill på verandaen
Farmor og gutta hadde mye tid til kosestunder med noe godt å bite i
Og skøyerstreker har det vært mange av!
Margrete fikk utfolde seg med lek i snøen
…og Fredrik likeså
Sondre og Tobias har laget utallige snøhuler
… og snømenn
Og den påska det var så varmt… Fredrik nytter sjansen til snøbading med tjue grader i lufta!
Strikking har alltid vært en selvfølge på Ohajo også
Alle soppturene har vært med fangstgaranti – det hjelper selvsagt å kjenne området også.
En fornøyelse å gjøre renskejobben med så mye sopp i kurven!
Olav har hatt en finger med i alt av bygging og vedlikehold!
Tobias fant alltid noe å gjøre – også i regnvær

Bål i hagen med pølsegrilling! Populært for både liten og stor.
Nydelig utsikt og beliggenhet.
Hytta troner på en liten høyde uten nære naboer.
Stua har plass til alt man trenger.
Og her har vi spist utallige lange, gode frokoster med den vakre utsikten.  Så mange gode minner. Så veldig mange ♥

Save

Save

Save

Familievotten

I boka Selbustrikk står det oppskrift på herrevotter med vottros etter Ingeborg Evjen Brennås. Ingeborg var Olav sin mormor, så det var stor stas å finne oppskriften i den flotte boka.
Jeg strikket et par, og etter litt om og men må jeg si meg noenlunde fornøyd. Det er jammen en del finurligheter med ekte selbustrikk som jeg aldri har tenkt over.


Vottene ble langt fra perfekte, men jeg sier meg likevel tilfreds med første par ut. Og de har blitt til julegave, forhåpentligvis vil mottakeren bli både varm og glad ♥
Ingeborg ble i 1966 tildelt Marit Emstads medalje i sølv og diplom for særdeles verdifullt arbeid for fremme av god husflid og småindustri i Neadalen. Denne var hun veldig stolt av, og med god grunn synes jeg.

Førjulsull ♥

Jeg har fått en fantastisk julegave på forskudd – pappa har nettauksjonshoppa!

Arbeidere avbildet foran Namsos Ullvarefabrikk. Jeg husker ikke fabrikken selv, den var i drift fra 1913 til tidlig på 80-tallet. I dag huser lokalene butikker og Ullvaren Kafé som har utstilt blant annet koner med ull og mange artige gamle bilder. Det er slike koner i tillegg til lange spoler som ligger i eska jeg har fått. Til sammen er det mer enn sju kilo garn!
Alt dette er overskuddsull fra det som en gang var i produksjon på Ullvaren, Namsos Ullvarefabrikk.

Et kosteskaft ble brukt som hespetre og nøstemaskina var god å ha for jobben med å dele opp godsakene.  Jeg har nøstet opp én spole så langt, der var det 750 gram ren, tynn og herlig rød ull.

Nå er det bare å tenke ut hva jeg skal lage. Ei ny kofte kanskje?


Bildene er lånt fra Digitalt Museum og er fra Ullvarens produksjonslokaler på 50-tallet.