Dansen med Jahn


Nyheten om at Jahn Teigen var død kom nok overraskende på de fleste – også meg – selv om de som stod ham nærmest visste at han var veldig syk. En gang for lenge siden var det et tv-show som het “Stjerner i sikte” der Jahn var en svært populær progamleder, spesielt hos de yngste. Hos oss var Fredrik og Margrete skikkelige fans av programmet. Og da han hadde sceneshow i Tusenfryd samtidig som vi var der passet det godt å la ungene få se ham live. Jeg kravlet meg frem til scenekanten for å få et bilde. Og dermed ble jeg dratt opp på scenen for en dans …

Jahn Teigen har gjort utrolig mye forskjellig gjennom sin karriere. For meg sitter for alltid “Min første kjærlighet” mest fast i hjertet.

Hvil i fred, Jahn Teigen. Du har satt spor!

 

Lukas – ti år i familien!

For 10 år siden hentet vi hjem denne vesle sjarmøren. Siden har han inntatt både familien og hjertene våre ♡

Basing i snøen er like artig fortsatt, både hjemme og på hytta!

Det er stor stas uten snø også! Kaste pinne på stranda, for eksempel.

Litt kos foran peisen er hvertfall stas, spesielt hvis hele flokken er telt og gjort rede for ♡

Ren, norsk ull, miljø og vask

Så langt det lar seg gjøre bruker jeg bare ren ull når jeg strikker. Ren, norsk ull aller helst. Superwash-garn har jeg helt sluttet å kjøpe, men jeg må innrømme at det ramler inn noen gode ullkvaliteter som ikke nødvendigvis er fra gamlelandet innimellom. (Ikke i år da, i hele 2020 skal jeg bare bruke opp lagergarn, det har jeg jo lovet!)


Superwash er en kjemisk behandling, hvor en tynn plasthinne blir lagt utenpå ullfiberen, sånn at skjellstrukturen glattes ut og fiberen ikke filter eller toves. Dette høres jo  tilforlatelig positivt ut, men er det egentlig det?

Gjennom omfattende kjemiske prosesser brytes fibrene i garnet ned og får en tynn plastaktig overflate. Dermed avgir sånt garn mikroplast, det minner om microfleece. Det er så lite av den at produsentene fortsatt får lov til å kalle garnet 100 prosent ull, men superwash reduserer flere av ullfiberens naturlige egenskaper, som jo er det aller beste med naturlig ull.

Visste du at ull fra naturens side har lukthemmende egenskaper? En akrylgenser vil ta til seg lukt mye raskere enn en ullgenser. Ull behøver derfor ikke vaskes så ofte, og du sparer miljøet for den belastningen hyppig vask gir. Jeg bruker å si at ull kan vaskes dersom den har fått flekker. Brukslukt kan du lett lufte vekk, heng plagget ute en dag eller så, så skal du se!

Superwash gjør at ullfiberen ikke renser seg selv i like stor grad. Fordi fiberen blir glattere vil plaggene raskere miste fasongen, blir større, eller siger. Krusen i naturlig ullfiber gjør at plaggene holder fasongen godt, og kan vare i generasjoner. Se bare på dette bildet der (minst) tre generasjoner i familien min bruker den samme genseren:


Superwash dukket opp i en tid da vaskemaskinene ikke hadde ullprogram, og håndvask var eneste alternativ. Nå har de aller fleste vaskemaskiner gode ullprogram, som til og med er mer skånsomme mot plaggene enn håndvask. Dermed skulle superwash være ganske så unødvendig.

Fortsatt spinnes norsk ull til kardegarn slik det tradisjonelt ble gjort i Norge. Superwashbehandlet garn lages av kamgarn der fibrene blir kjemmet, slik at de ligger i samme retning. Det er også lange tradisjoner for bruk av kamgarnstekstiler i Norge, men da primært i vevde stoffer, mens strikketradisjonen har vært dominert av kardegarn av ull.

I garnmarkedet er det en kjent sak at merking kan være misvisende eller villedende. Dette gjelder også merkingen av superwashgarn. Ting du bruker lang tid på å lage fortjener å vare lenge. Hvis du bruker norsk ullgarn vet du at garnet ditt ikke er superwashbehandlet.


Mange tror  at ull ikke kan kokes, fordi plaggene angivelig krymper. I følge forskere stemmer ikke dette. For å krympe eller tove ull må ullen utsettes for bevegelse i en eller annen form. Så lenge ullplagg ligger stille vil ikke temperatur ha noen effekt. Dette er testet med forsøk, så disse forskerne vet nok hva de snakker om.

Men; hvis du hadde økt temperaturen utover ullprogram, og kombinert med hurtig sentrifuge, ville krymping, eller eventuelt toving, lett vært rett rundt hjørnet… Nå er det ikke sånn at ull ikke tåler sentrifuge. Dette ble også undersøkt ved forsøk med  tre hastigheter, 400, 900 og 1400 omdreininger i minuttet. Resultatene viste at verken superwash-behandlet ullundertøy eller spesiallagde testlapper av ubehandlet ull, krympet mer når antall omdreininger økte. Ull tåler altså vaskemaskinens sentrifuge helt fint. Og; høyere fart på sentrifugen vil gjøre at klærne tørker raskere, og det er jo fint nå i vinterhalvåret.

Snakk om flaks!

En helt vanlig lørdag i november tikket det inn opptil flere meldinger til meg i ulike kanaler. Først fikk jeg denne:


Tenk at det hjalp … Etter dette innlegget laget jeg en bitte liten annonse på Finn, og nå får jeg ny lommebok! Tusen, tusen takk til den snille damen som så annonsen og var villig til å selge sin ubrukte jubileumslommebok til meg ❤️

Og så, litt utpå dagen kom denne meldingen:


Jeg gleder meg stort til å få enda et Våppi-skjørt, bare digger dem! Skal nok vise frem det senere. Tusen, tusen takk til Jeanette/Våppi! ❤️

Og som om ikke det var nok, så slo Norsk Tipping til med to meldinger utpå kvelden:


Ikke akkurat millionær på en lørdag, men til sammen ble det da en brukbar dose flaks på én og samme dag 🎉

Slutt for lommeboka

Ingen har vel vært knyttet til én bestemt lommebok mer enn jeg har. Det vil si; bortsett fra Lukas da. Vi har begge digga den samme lommeboka. Jeg kjøpte denne i 1997, under 1000-årsjubileet til Trondheim. Den har symboler som ble laget til denne feiringen preget i skinnet og trykt på fôret.


Jeg har brukt lommeboka i 22 år. De siste (nesten) ti årene har det blitt et rituale i heimen at Lukas får passe på lommeboka når jeg kommer hjem om ettermiddagen. Han løper glad og lykkelig avgårde med den, er så forsiktig, at. Så finner jeg den igjen på mer eller mindre kjente steder etter en stund, putter den i veska og ritualet gjentar seg neste dag.

Et av få bilder jeg har funnet som viser disse symbolene

Men så – en dag ble ikke trofeet lagt til side. Lukas fant visst ut at skinn smaker noe. Eller kanskje han ønsket seg (meg) ny lommebok? I alle fall – tilværelsen som tidenes mest avholdte lommebok er definitivt over. Ikke så mye igjen å skryte av nå …

Jeg jakter selvsagt på en ny (brukt) av samme slag. Tro om noen har en slik liggende å slenge?

Tilbake til åttitallet


Per Spook-genseren hadde jo alle – også jeg. Jeg strikket den i bondeblått og hvitt det året oppskriften ble utgitt (1981), og brukte den masse! Hva som egentlig ble skjebnen til den genseren husker jeg faktisk ikke. Men jeg har en liten mistanke om at den kan ha blitt offer for ungdommelig vaskemaskin-overmot og krympet til gryteklutstørrelse …

I år fyller Per Spook 80 år – gratulerer med jubileum! – og i viraken med feiring blir naturlig nok også denne svært populære genseren trukket frem igjen. Jeg synes dette er superkoselig strikking, og er igrunnen spent på om jeg vil synes det er like stas å bruke denne, trettiåtte kilo år etter den forrige.

Jeg har strikket i finull (overrasket?) og årets utgave er litt mindre kompakt enn den fra åttitallet. For å få fornuftig strikkefasthet har jeg også gått opp i pinnestørrelse, i tillegg til at jeg har justert masketallet litt likevel. Livmålet er heller ikke hva det en gang var … *sukk*!

Link til Ravelry

Rokk og ull

Nå skal det sannelig bli fart og moro på den gamle rokken som jeg har arvet – den har stått på Utsikten siden forrige eier, og er både velbrukt og noe sliten. Men fin, det er den. Og etter litt småreparasjoner skal den komme i gang etter omtrent 40 års stillstand.

Jeg har en veldig søt nabo med en nydelig samojed, og de forsyner meg med den deiligste ull. Nå gjenstår det bare å se om jeg klarer å spinne.

Kardene skal få kjørt seg de også; disse har Bestemor rosemalt. Ny rapport kommer når jeg har testa teknikken.

Sjalet som forsvant

Go’jentene med de fineste sjalene i varmeste Narvik

Før strikketreffet i midnattsolens Narvik laget gjengen like sjal – Horseshoe Bay – som vi spradet rundt med i junivarmen. Og varmt var det! Så varmt at det liksom ikke var påkrevd med sjal. Kanskje det er derfor jeg klarte det kunststykke å miste mitt …

I midnattsolens rike, på toppen av fjellheisen i Narvik med Gry Hege

Jeg vet jeg hadde det rett før avreise fra hotellet da vi dro hjem, så det forsvant enten i resepsjonen, på flybussen, på flyplassen eller på flyet hjem. Ingen etterlysninger har gitt resultat – flyselskapet har ikke engang svart på henvendelsene mine – så jeg ser ingen annen utvei enn å strikke et nytt.

Se denne herlige gjengen da! Klart jeg må gjenskape sjalet!

Skulle noen plutselig finne ut at de har et sjal for mye, så hadde det vært artig å høre om det.

Rappen skal seile videre


Nå selger vi Rappen, båten vår som har fulgt oss i tjue år, og familien enda lenger. Det har vært en kjekk båt til sitt bruk, men nå har vi ikke lenger noe sted den kan ligge trygt og vi får ty til andre farkoster når vi trenger å komme oss på sjøen. Det blir spennende å se om den får et nytt, godt hjem.

Litt ensom og forlatt i skogkanten …

Rappen har vært fast festivalbåt på Vikan de siste årene!

Fullmåne og trofast liten båt ved blåsa

Navnet fikk den av Fredrik for mange mange år siden, han syntes vel det var en rapp båt 🙂