buss – SKRIBLERIER FRA GRETES HODE

Jeeeei, snø!

I dag kom snøen! Årets aller første dryss over det vintersvarte landskapet gjorde meg faktisk litt glad. Mest fordi jeg trodde det var bare et lite dryss da jeg stakk nesa ut av døra tidlig i morges. Men det var egentlig ganske husji – vind og snødrev på tvers, liksom. Likevel er det så langt ganske okei, for det sluttet å snø etter hvert, dybden kan ikke være mer enn et par centimeter tror jeg. Dermed ble alt så mye lysere. Da kan man jo takle en mørk januar litt bedre. (… for vi slipper ikke unna uansett)

januar-snoen — Snødrev i gatelysene ved bussholdeplassen – fint, men i meste laget friskt

januar-snokjerring — Så snøat blir man av en lett springmarsj til bussen

Vinterbussing

Det har snødd og snødd de siste par dagene. Fint og hvitt – joa – men glatt og vanskelig å bevege seg er det også. Likevel er det noen ganger litt morsomt å vente på bussen:

vinter-bussholdeplass — Noen har laget en morgenoppmuntring i busskuret

ingen-broyting — Ingen brøyting av fortau – snø til knærne mens man venter på bussen

Det er litt dårlig at det ikke brøytes på fortau og gangveier, men jeg er i alle fall veldig fornøyd med at bussen er trofast i rute selv i dårlig vær.

Før frosten

Det loves vinter i løpet av det kommende døgnet. En del av trønderlandet har allerede smakt på snøen. Jeg går gjennom det vakreste høstlandskapet på vei til bussen og jobben hver morgen. Med litt morgendis ble stemningen helt magisk i morges.

for-frosten — Den gylne vei – min favorittgangsti

Før frosten er tittelen på en av Henning Mankell sine krimbøker. Jeg er svært begeistret for Mankell og har de aller fleste av bøkene hans i samlingen min. Selv om jeg har lest denne, så oppdaget jeg nå at den mangler. Herved notert på ønskelista.

Egotrippen

En skikkelig husmorferie burde alle få en gang i blant. Jeg føler meg så utrolig heldig som får til dette år etter år. Nå setter jeg meg på bussen for høstens absolutte høydepunkt, en uke alene på hytta med Lukas! Bagasjen er beskjeden, håndbagasjen består av nøster og pinner. Forventningene er derimot skyhøye og jeg storgleder meg til å krysse av min femte egotripp til Solfang. Ja, for det er jo bittelitt egoistisk egentlig, selv om jeg synes jeg fortjener det 😉

buss-strikketoy — Kosestrikketøyet som skal bli til en luftig kosegenser til meg selv

(Litt gratisreklame for fantastisk deilig garn, sørgelig at det ikke er å få tak i så mange plasser – jeg handlet på Quiltegården, en supertrivelig liten skattekiste av en butikk i Trondheim sentrum med super service! Og Rowan-garn kommer i masse forskjellige kvaliteter, jeg skal nok prøve flere av dem.)

Busspendling

Stappfulle busser om dagen, gitt. Snø, snø, snø, vind og vind gjør at stadig flere velger buss fremfor alternativene. Jeg tipper en del også lar bilen stå, så glatt som det er. Flaks for meg at bussen har rutestart på min holdeplass, for da får jeg som regel sitte. Ikke like heldig på hjemvei, men pyttsann – litt trim må man ha.

Da er det verre at det ser ut som hjemoverbussen hopper litt vilkårlig i ruta. Det står 15:06, 15:16 og 15:26 i tabellen, men jeg har ennå til gode å se mer enn én buss fra byen mellom kl. 15:00 og 15:30. Skjerpings, AtB – det er grenser for hvor lenge man vil stå i snøskura!

Langtidsprosjektet

.. går sin skjeve gang. Jeg er ganske fornøyd så langt, 45 dager etter oppstart. Det er vel sånn at det skal gå litt sakte for at det skal vare?

langtidsprosjekt-sept — Fortsatt halvkiloer å kvitte seg med

Jeg spiser fortsatt mat, altså. Det eneste jeg forsøker å unngå er sukker, gjærbakst, poteter, pasta og ris. Så glad som jeg er i grønnsaker, så går det rimelig greit. Jeg savner sjokoladen, men unner meg et glass vin i ny og ne. Ellers drikker jeg mest vann, og det tror jeg ikke er så dumt. På treningssiden er det ikke mye å skryte av. Jeg går et par turer med Lukas hver dag, i tillegg tar jeg buss til og fra jobb – det gir et par kilometer ekstra gåtur i alle fall.

Fornøyd med AtB

Bussene i Trondheim er okei. Jeg har omtrent ikke tatt en eneste buss de siste tretti årene, skammelig men sant… I dag var jeg en tur på jobb, og da var det kjekt å gå til bussholdeplassen og oppdage at det var mindre enn et minutt å vente på den. Og så er jeg ekstra fornøyd med at busselskapet kaller hjemplassen min med det riktige navnet – Stokkhaugen. Her har det alltid hett Stokkhaugen, selv om noen luringer fant ut at det skulle hete Stokkanhaugen så snart de begynte å bygge hus her oppe i skogen.

bussholdeplass — Hurra for AtB som vet hva det heter her!

veiskilt — Forvirringsskilt fra kommunen…?

Jeg regner med å ta buss noen dager fremover, så lenge jeg fortsatt har sitteproblemer. For på bussen kan man stå og henge, og så får jeg litt trim på turene til og fra holdeplassen. Dermed kan jeg stikke innom jobb nå og da som myk overgang til friskmeldingen min.