Vaffelbonanza #2


Jeg valgte å gjenta suksessen med vafler siste arbeidsdag før operasjon av kne enda en gang. Ja – for det var jo en suksess! Denne gangen hadde jeg med meg Ida, som er på vinterferiebesøk. Og vi stekte 72 plater vafler i løpet av to og en halv time.

Så snart gjengen så at serveringen var klar, så var alt spist opp på mindre enn en halv time. Jeg tror igrunnen jeg kunne laget hur mycket som helst, det ville forsvunnet det også …


Som forrige gang, så ble The vaffelator montert opp – nødavtrekk for å forhindre tåkelegging og utløsing av brannalarm.

Matpakka – en kjærlighetserklæring

Hver dag (i lang tid!) har Olav smurt matpakke til meg før vi drar på jobb. Jeg ser på denne som en kjærlighetserklæring og setter umåtelig stor pris på den.

Selv om de fleste spiser matpakken sin til lunsj, så klarer aldri jeg å vente så lenge. Allerede før klokka passerer 8 er den som regel fortært. Sammen med en kopp te gjør dette starten på arbeidsdagen perfekt. Jeg er SÅ takknemlig, kjæresten min ❤️

Arthur Arntzen – et treff for lenge siden

Jeg traff Arthur Arntzen en gang i Harstad, han holdt et foredrag på en jobbkonferanse jeg deltok på. Overraskende nok (den gangen) var det ikke karakteren Oluf som var tema for hans presentasjon, men boka “Det latterlige alvor” som handler om å bruke den gode humoren som motvekt mot stress i arbeidsliv og heim, med varm og klok livsfilosofi og lystelig fortelling.

Jeg har sett i media at den gode Arthur nå er rammet av demens. Hans datter er faglig leder for Senter for omsorgsforskning, og har skrevet en kronikk om sin far og opplevelsen som pårørende. Noe av det fineste jeg har lest er hennes beskrivelse av Arthur sin opplesing av datterens favorittdikt:

Du går fram til mi inste grind, og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam, og det skal vi alltid bli.
Aldri trenge seg lenger fram, var lova som gjaldt for oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan var møtet tillit og ro.
Står du der ikkje ein dag eg kjem felle det meg lett å snu,
når eg har stått litt og sett mot huset og tenkt på at der bur du.
Så lenge eg veit du vil koma i blant som no over knastrande grus
og smile glad når du ser meg stå her, skal eg ha ein heim i mitt hus.

(Ord over grind, av Haldis Moren Vesaas, 1995)

OLUF (alias Arthur Arntzen) FOTO: MORTEN HOLM

Sannelig er den oppvoksende generasjon en personlighet og historie fattigere, som ikke har opplevd verken Oluf R eller Arthur Arntzen.

Potovanje v Ljubljano


… som betyr Reise til Ljubljana. Denne gangen var formålet å delta på møte i SIG-NOC,  (Special Interest Group – Network Operations Centre) i regi av Géant, som er det europeiske samarbeidsorganet for NRENs, altså de ulike landenes forsknings- og utdanningsnett. Midt i blinken, med andre ord.


Faglig: Spennende, nyttig og interessant. Ettersom det var første gang jeg deltok på dette møtet var det ekstra kjekt å treffe likesinnede, spesielt nå som vi selv er bortorganisert omorganisert bort fra drift til kunde. Bra diskusjoner omkring verktøy, overvåking av tjenester, nett og campus, regulativer fra myndigheter og masse annet.

Håvard, Maria Isabel og Jonny – en kjapp drikkepause før middag

Sosialt: Trivelig og akkurat passe nerdete, veldig beskjeden dress code og lav terskel for å stille dumme spørsmål. Vi hadde en liten streetwalk før middag på slottet. Praten gikk lett og maten var god.



Globetrottersk: Et nytt land å krysse av på kartet, men alt for lite tid til å se noe særlig av en veldig vakker by. Og de har virkelig drager:


Hjemreisen foretar jeg alene, uten kollega Håvard, som måtte gjøre en alternativ retur. Men det er en annen historie …

24 år

… har gått siden jeg trampet inn dørene på Uninett for første arbeidsdag. I løpet av den tiden har jeg hatt mange oppgaver, mange stillinger og mange titler. Mest av alt har jeg trivdes i den avdelingen og med den jobben jeg har hatt de siste 10 årene. Nå er det endringer på gang også her, og i skrivende stund vet jeg faktisk ikke helt hvem-hva-hvor for kommende aktiviteter.

Tøffeste Jack Bauer i tv-serien 24

Alder er bare et tall, sier de. Jeg får klore meg fast frem til pensjonstilværelsen overtar og klappe meg selv litt på skuldra for de første 24 årene her hvertfall! Takk så langt, jobben!

Ferie til overs

Hvordan skal man rekke alt …? Både Olav og jeg har ferie til gode og nå begynner det å bli lite tid igjen av året til å bruke den opp. Nitid gransking av kalendere og to do-lister, slalåm-manøvrering mellom ungdommenes planer og utforsking av spådommer om været (les: føret) de nærmeste ukene.

Jeg drømmer om noen gratis dager i stillheten på hytta, i ro og fred og tosomhet med kjæresten min. Ja, og så hunden da, såklart.