Ikkeno’ vondt!

For noen dager siden oppdaget jeg at jeg ikke hadde vondt i kneet. Det var en forunderlig merkelig følelse. Jeg måtte riktig kjenne etter, og smertene var vips! borte. Siden da har jeg antagelig gått rundt med et forbauset uttrykk i ansiktet, for det var skikkelig rart. Men godt. Veldig godt 😀

Gammelprotesen og vondkneet – nå er det VELDIG bra!

Very good to excellent

Er det mulig? Kan det på noe vis stemme at jeg er i noenlunde god form?

Jeg er jo selvfølgelig veldig fornøyd med sånne oppmuntrende meldinger fra måleinstrumentene. Men om man ser meg i treningstøy så er neppe god form det første man tenker 😂

Litt flaks å få treningssalen alene i blant også, det er fryktelig masse speil der. Motivasjonen øker med positive resultater, men jeg syns fortsatt det går uendelig sakte …

Trening, trening og trening

Det er kjedelig. Men det må visst til. Nå trener jeg 3-5 dager i uka, og hvis fysio Lasse er fornøyd, så får jeg lov å gå så mye jeg vil etter hvert. For det er mye kjekkere å gå, både hjem fra jobb og på tur med Lukas.

Ikke så fryktelig kult å ta bilder på trening heller, men noe action har jeg fanga opp.

Ettbeinstrening – bøy og hold
… og den evinnelige syklingen, jeg er bortimot motstander av sånt
Nei, tur i tåke og høstmørke er MYE bedre

Trening og søvn

Selv om jeg ikke er noe treningsfantom, så setter jeg umåtelig stor pris på fitbit’en min som jeg fikk til bursdagen. Jeg har supplert med stålarmbånd til den, så den er (i tillegg til nyttig) også stilig å se på.

Jeg blir lettere inspirert til å stadig plusse på gå-statistikken, men det som kanskje er enda mer interessant er hvor godt den kartlegger søvnen min. Nå trenger jeg ikke lenger gjette hvor mange oppvåkninger jeg har hver natt, eller når jeg sovner – klokka passer på!

En typisk natt med 6t 24min søvn, 58 minutter våken

Jeg heier på de som har søvntrøbbel og håper det blir tilgjengelig kurs for alle – dette er det jo virkelig mulig å få gjort noe med. Ja, og så skal jeg skjerpe meg en smule med trening!

En sommer er over …

Nå er det striskjorte og havrelefse, for de som liker sånt. Jeg får vel holde meg til yoghurt eller brødskiv – er ikke så glad i havregreier 🙂

Vi har på mesterlig vis klart å ha ferie og fri de dagene og ukene det ikke har vært tidenes sommervær og varme i år. Det er lenge siden brunfargen har glimret så innmari med sitt fravær på skrotten. Bading har foregått som vassing opp til knærne sammen med hunden. Reiseaktiviteten har begrenset seg til eksotiske Namsos (hytta) og Storlien (Utlandet) og ungdommene har stort sett jobbet mens vi har hatt fri. Jeg brukte mye lenger tid på å komme meg på to bein enn jeg hadde forventet. Og da vi omsider skulle ha ferie (og varmen var her for fullt) så havnet Olav på sykehus og vi tilbrakte tiden inne på et air-conditionavkjølt rom mens folk stønnet over varmen der ute.

Aller siste feriedag, tur på Malvikstien

I morgen er det altså hverdag. Jeg kunne jo kjørt på med klisjéen “det skal bli godt å komme i gjenge igjen” men det kjennes ikke helt sant, faktisk. Det hadde vært godt med fri fortsatt. God tid til lang frokost, tusle rundt i pysj og småpusle i huset, strikke og drikke te, se dårlige serier på TV, plukke flere tomater fra buskene som bugner av sånne. Men så får vi vel si som i fjor (og året før) – vi kan ha ferie neste år vi!

Strek i (ferie)regningen

Lukas lurer på hvor det ble av papsen …

Vi har gledet oss lenge til ferie i år, sent ute som vi er. Da ble oppkjøringen en smule annerledes enn vi tenkte da Olav ble syk i forrige uke, innlagt på sykehuset og operert sist helg.

Legenes tegninger skimtes såvidt, armen ble bare større og større

Sykehusrommet er ikke akkurat noen festsal, smitteisolat og temmelig nakent. Men Olav er en tålmodig skapning og har holdt seg lydig i ro mens behandlingen pågår.

Ikke bare å trampe inn her altså
Greit at alt er merket med hans eget navn

Vi venter fortsatt på “løslatelse” og friskmelding, og håper inderlig at det blir ferie i år også!

Rehab, strikking og rydding

Under en laaaang rekonvalesens har jeg hvertfall fått strikket litt, selv om produksjonen ikke har vært overveldende. Det har vært terapi og meditasjon både i dårlig og godt vær.

Først ute var Telja til meg selv, det ble raskt en favoritt – særlig på de kjølige dagene.

Så strikket jeg babyteppe til babyjenta til Sandra og Ståle.

Jeg fullførte Skaptrønderkofta til Gry Hege

Trine fikk omsider pulsvantene som har ligget brakk et helt år

Jeg har også strikket en Ellie til Gry Hege, men den har kommet bort i posten så der må jeg nok lage en ny.

Et Campside-sjal er lagt i gavekassen

Gavekassen har også fått et babyteppe i en nydelig blåfarge.  Foreløpig er det bare Lukas som har sjekket at det er ok

Jeg har fullført en genser i det nydelige Manos del Uruguay-garnet Silk Blend, men jeg vettasøren som den passer til noen. Trenger litt omsorg & damping hvertfall.

Noen som savner de sedvanlige rødfargene? Noe må ha skjedd, liksom 😀 Men ingen fare; på pinnene er en Bøvertun i hvitt med rødt mønster

Og en rød Marius med rundfelling

Og samstrikk av pinneguri (Ann Myhre) sin hverdagsjakka i sort og rødt

Jeg har også en ny Telja på gang, gode strikkevenner overbeviste meg om et (for meg) utradisjonelt fargevalg, og det ser riktig så spennende ut

Nå som jeg er tilbake i jobb er jeg altså heller ikke arbeidsledig på kveldstid 🙂 Og jeg har fått gitt bort en del saker som ikke lenger -eh- passer like godt til meg;



Både den tynne Ingridgenseren, den første Svalbardgenseren og den flotte Wiolakofta har Margrete fått, hun kler dem uendelig mye bedre enn meg!

Tilbake på jobb!

Jeg skal starte å jobbe (så smått) på mandag, og jeg gleder meg! 💃 Det får så være at hele juni har vært iskald og varmen nå kommer tilbake. Jeg får nyte ettermiddagene. Nå slipper jeg å stirre i veggen eller på evindelige tv-repriser. Jeg får riktignok ikke strikket like mye, men jeg gleder meg til å komme i gjenge igjen!

(I dag er det to måneder siden kneoperasjonen, og jeg sånn sådär fornøyd foreløpig. Litt om det siden …)

Fire millimeter

Jeg har fått oppfylt en mer enn femti år gammel drøm, nemlig å bli litt høyere. Nå gjelder dette riktignok bare venstre side av meg, og bare fire millimeter. Men alle monner drar! Mon tro om jeg trenger nytt pass?

Her burde det vel stå 160,4 nå

Det er selvfølgelig kneoperasjonen som har fiksa dette for meg. Den delen som ble byttet ut var en deep dish liner – det vil si den plastdingsen som ikke vises på røntgenbildet, som ligger mellom stålkonstruksjonene. Den gamle lineren var 9 mm. Den nye er 13. Se så fint 🙂

Den komplette epikrisen inneholder en del mer og mindre spennende detaljer, så jeg er fortsatt spent på hvordan dette skal bli til slutt. Jeg har startet med systematisk trening nå, og så snart jeg får tatt stingene kan jeg utfordre bevegeligheten enda mer.

Og så må jeg fortelle at jeg fikk besøk av Trine & Torbjørn som hadde med denne nydelige kjempestore rosebusken. Tusen ♥lig takk, den er så flott der den står!