Tur uten krykka!


Nå har jeg gått i tre dager (stort sett) uten krykker! Til og med et par rusleturer med Lukas har det blitt. Jeg er fortsatt litt wobbly, særlig i nedoverbakker, men jeg har trua på at det bedrer bevegelighetstreningen å ikke bruke krykkene. Og kanskje får jeg snart komme på skikkelig trening igjen også. Årne’ sæ det her, sjø!

Etter hytteforbudet

Endelig kunne vi dra på hytta igjen! Lukas og jeg pakket den lille røde bilen så snart det var lov, og installerte oss for rekonvalesens, hjemme(borte)jobbing og etterlengtet vårrengjøring.

De første dagene var været aldeles nydelig, og et forsøk på å fange ivrige humler i blomstene var mulligens ikke helt vellykket, men jeg syns det var så koselig å se noe så normalt!

Gjensyn med mamma & pappa, søster og venner var også utrolig kjærkomment. I finværet kunne vi sitte sammen med anbefalt avstand, men likevel se hverandre og prate sammen.

Lukas er så heldig, får tur når han vil, og får bestemme helt selv hvor han vil gå! Bestemor har alltid vært en favoritt-turvenn.

Og selvfølgelig er det valgfri stol å sole seg i for selveste sjefen.

Bjørkeriset i vasen er rester etter årets frisering av tuntreet. Struttende hestehov og strikketøy innen rekkevidde gjorde dette til en perfekt start på hyttesesongen 2020 🌼

Hjemme, som de fleste andre …

Det ble en underlig hverdag etter kneoperasjonen min. Her skulle jeg sitte hjemme alene i uke etter uke, bare avbrutt av faste treningstimer hos fysioterapeut. Men så kom et virus og satte hele samfunnet på hodet. Olav er beordret til hjemmekontor og Sondre må studere hjemmefra fordi studiesteder er stengt. Tobias går på jobb som vanlig foreløpig, med forholdsregler som anbefalt fra myndighetene. Og jeg må trene meg opp på egen hånd (akkurat det skal gå helt fint, tror jeg). Hadde operasjonen vært planlagt til bare noen dager senere, så hadde jeg jo ikke fått den i det hele tatt – hvertfall ikke på lang tid.

Lukas er kanskje den som nyter mest godt av dette – nå er det jo noen hjemme hele tiden, og han kan bestemme akkurat når han vil på tur eller når han vil sove.

Krysser alt av fingre, tær og strikkepinner for at alle holder seg friske, følger de råd og pålegg som kommer og at vi alle kommer oss gjennom denne krisen på best mulig måte. Stay safe! ❤️

Pensjonisme

Nå som jeg er hjemme etter kneoperasjonen skal jeg nyte en periode sykmelding. Den første uka har Olav tatt ferie også, så nå kan vi utøve litt pensjonisme sammen 😀

Det er ikke akkurat sommerlig ute, men vi skal vel finne noe å fylle dagene med. Fra neste uke starter jeg med trening tre dager i uka, så det er ikke noe hvilehjem dette …

Arthur Arntzen – et treff for lenge siden

Jeg traff Arthur Arntzen en gang i Harstad, han holdt et foredrag på en jobbkonferanse jeg deltok på. Overraskende nok (den gangen) var det ikke karakteren Oluf som var tema for hans presentasjon, men boka “Det latterlige alvor” som handler om å bruke den gode humoren som motvekt mot stress i arbeidsliv og heim, med varm og klok livsfilosofi og lystelig fortelling.

Jeg har sett i media at den gode Arthur nå er rammet av demens. Hans datter er faglig leder for Senter for omsorgsforskning, og har skrevet en kronikk om sin far og opplevelsen som pårørende. Noe av det fineste jeg har lest er hennes beskrivelse av Arthur sin opplesing av datterens favorittdikt:

Du går fram til mi inste grind, og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam, og det skal vi alltid bli.
Aldri trenge seg lenger fram, var lova som gjaldt for oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan var møtet tillit og ro.
Står du der ikkje ein dag eg kjem felle det meg lett å snu,
når eg har stått litt og sett mot huset og tenkt på at der bur du.
Så lenge eg veit du vil koma i blant som no over knastrande grus
og smile glad når du ser meg stå her, skal eg ha ein heim i mitt hus.

(Ord over grind, av Haldis Moren Vesaas, 1995)

OLUF (alias Arthur Arntzen) FOTO: MORTEN HOLM

Sannelig er den oppvoksende generasjon en personlighet og historie fattigere, som ikke har opplevd verken Oluf R eller Arthur Arntzen.

Neida, har ikke gått over

Tinnitusen, altså. Den er vel here to stay, som de sier på nynorsk. I siste utgave av bladet Din Hørsel stod denne artikkelen på trykk.


Tema for dette nummeret er nettopp tinnitus, hvis du er litt interessert i temaet så kan hele bladet lastes ned som pdf og leses her. Tenk at det til og med innen dette temaet florerer med fake news! Før man blir fullstendig tussete av ulyder bør man hvertfall prøve noen hjelpemidler, behandlingsmetoder og kursopplegg. Og jeg kan – om ikke annet – si at jeg er i godt selskap:

(Kjendis-)lege Wazim Zahid har hatt tinnitus i 25 år
Idol-vinner Jenny Langlo har hatt tinnitus i ti år

På ‘an igjen

Alle har vel begynt på trening og diett nå i januar tenker jeg. Også jeg. Det vil si; dietten er det så som så med, jeg er fortsatt alt for glad i (og avhengig av) søtsaker … MEN jeg er i gang med treningene igjen, og fortsetter som i høst med tre økter i uka.

Nå har jeg økt vektene på alle apparater, og det merkes. Det har gitt gode resultater å trene jevnlig i flere måneder, nå har jeg til og med quadriceps igjen! Leter ofte etter motivasjonen, men sier meg fornøyd med å holde på rutinene så langt.

Ikkeno’ vondt!

For noen dager siden oppdaget jeg at jeg ikke hadde vondt i kneet. Det var en forunderlig merkelig følelse. Jeg måtte riktig kjenne etter, og smertene var vips! borte. Siden da har jeg antagelig gått rundt med et forbauset uttrykk i ansiktet, for det var skikkelig rart. Men godt. Veldig godt 😀

Gammelprotesen og vondkneet – nå er det VELDIG bra!

Very good to excellent

Er det mulig? Kan det på noe vis stemme at jeg er i noenlunde god form?

Jeg er jo selvfølgelig veldig fornøyd med sånne oppmuntrende meldinger fra måleinstrumentene. Men om man ser meg i treningstøy så er neppe god form det første man tenker 😂

Litt flaks å få treningssalen alene i blant også, det er fryktelig masse speil der. Motivasjonen øker med positive resultater, men jeg syns fortsatt det går uendelig sakte …