… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Hvordan skal man rekke alt …? Både Olav og jeg har ferie til gode og nå begynner det å bli lite tid igjen av året til å bruke den opp. Nitid gransking av kalendere og to do-lister, slalåm-manøvrering mellom ungdommenes planer og utforsking av spådommer om været (les: føret) de nærmeste ukene.
Jeg drømmer om noen gratis dager i stillheten på hytta, i ro og fred og tosomhet med kjæresten min. Ja, og så hunden da, såklart.
I helgen hadde vi besøk på hytta av Margrete og Mathias. Vi hadde et lite håp om å få tatt ned noen trær på parkeringsplassen.
Ikke før var bilmotoren stoppet, så startet motorsaga. Når Mathias kommer opp i turtall, så er han virkelig ikke til å stoppe. I det mest utrolig iherdige regnværet tok han sats og felte alle trærne på kanten på parkeringsplassen i et forrykende tempo.
Det ble en skikkelig dugnad med kvistbæring og oppkapping av stokker.
Til slutt var bare de høyeste (og mest rotløse) ospene igjen oppe på kanten.
Nå var alle våte til skinnet, men jammen heiv Mathias seg på de høye grantrærne ved Solfang også.
De digre granene måtte deles opp i skråninga, og medbrakt firhjuling med vinsj var uvurderlig hjelp for å få stokkene opp på tomta.
Og så lyst ble det etter mange timer klissvåt jobbing – de to-tre trærne som står igjen skal vi greie å ta til våren.
Behovet for en tur på hytta ble til en (alt for) kort helg for Olav, Lukas og meg. Men vi har da sannelig fylt tiden godt, med både besøk, vafler, sopptur og veldig mye vær.
Ida og Fredrik kom en snartur på lørdag. Vi klarte å finne en ørliten luke i regnværet med besøk på kaia der pappa gjorde vinterklart for båter og flytebrygge.
Ida fant en kikkert, spennende å utforske omgivelsene:
Og litt nær-sightseeing på berget er alltid stas både for hund og barn:
Været var ellers stort sett temmelig ufyselig, ikke mange minuttene oppholds!
Mens det øste ned, så tok vi en vaffelpause på Solfang.Greit å tørke seg litt og få noe søtt i kroppen.
Vi måtte likevel ta en kjapp tur i skogen for å se om det har kommet mer sopp etter sommeren, og gjett om det var!
Vi fant masse kantareller, en del aldeles nydelige piggsopper og et par små steinsopper.
Olav er en kløpper til å rense sopp og fikk oppdraget denne gangen også.
Nå er det striskjorte og havrelefse, for de som liker sånt. Jeg får vel holde meg til yoghurt eller brødskiv – er ikke så glad i havregreier 🙂
Vi har på mesterlig vis klart å ha ferie og fri de dagene og ukene det ikke har vært tidenes sommervær og varme i år. Det er lenge siden brunfargen har glimret så innmari med sitt fravær på skrotten. Bading har foregått som vassing opp til knærne sammen med hunden. Reiseaktiviteten har begrenset seg til eksotiske Namsos (hytta) og Storlien (Utlandet) og ungdommene har stort sett jobbet mens vi har hatt fri. Jeg brukte mye lenger tid på å komme meg på to bein enn jeg hadde forventet. Og da vi omsider skulle ha ferie (og varmen var her for fullt) så havnet Olav på sykehus og vi tilbrakte tiden inne på et air-conditionavkjølt rom mens folk stønnet over varmen der ute.
I morgen er det altså hverdag. Jeg kunne jo kjørt på med klisjéen “det skal bli godt å komme i gjenge igjen” men det kjennes ikke helt sant, faktisk. Det hadde vært godt med fri fortsatt. God tid til lang frokost, tusle rundt i pysj og småpusle i huset, strikke og drikke te, se dårlige serier på TV, plukke flere tomater fra buskene som bugner av sånne. Men så får vi vel si som i fjor (og året før) – vi kan ha ferie neste år vi!
Det er niser på besøk omtrent daglig her inne i vågen, de puffer og blåser og viser oss ryggfinnen i korte glimt. Det er aldri helt enkelt å vite hvor de dukker opp for neste pust, og jammen ikke så lett å få bilde av. Men Olav klarte å fange to stykker på bilde før de rullet ned i sjøen igjen. Artig å se litt mer av dem enn de kort-korte glimtene vi får nedenfor hytta.
I dag bestemte vi oss for å finne det som måtte gå an å finne av kantareller på Vikan. Det er dessverre ikke noe eldorado her i så måte, men vi har et par steder der gullet bruker å dukke opp. Og jammen fant vi noen få – nok til at vi skal få deilig tilbehør til morgendagens biff, tenker jeg.
Olav har fått seg kamera og har (igjen) blitt superivrig med fotografering. Det synes jeg er skikkelig moro, plutselig blir det litt andre bilder enn de jeg vanligvis produserer.
Nærbilde av strikketøyet mitt med favorittmaskemarkøren ❤️ Det hadde jeg igrunnen ikke kommet på selv. 
Også en stilstudie av kveldens aktivitet som kombineres med tv-titting. Strikketøyet er en Riddari, forresten.
Tenk at vi fikk så deilig og varmt vær på lørdagskvelden! Da dro vi møbler ut på plena og fyrte opp i bålpanna. Lukas var førstemann til å ønske velkommen.
Mathias og Margrete sikrer seg kveldssol 
Bålpanna ble brukt til grill før det ble til bål etterpå. Ypperlig egnet til begge deler.
Utpå kvelden kom også søster, og mamma og pappa kom med Jägermeister. Det ble en veldig trivelig familiefest og start på ferien for Olav og meg.
Det ble en minitur til hytta i helga, Olav, Lukas, Sondre og jeg kjørte opp sent fredag. Vi fikk klipt litt gress, satt ut flere verandamøbler, hadde besøk av Fredrik og Ida og sendte Sondre på fest. Været var fint, men litt kaldt – varmen kom da vi dro hjem. Likevel var det deilig å få kjenne på sommerfølelsen på hytta, og snart kommer vi plutselig igjen!
Pappa har observert at ei strandsnipe, (Actitis hypoleucos), har reir med unger nede ved parkeringsplassen på hytta. Og der må Lukas og jeg passere når vi går tur. Snipa gjør sitt beste for å lokke oss unna reiret og viser oss hvor vi må gå. Her har hun plassert seg på taket på Solfang og signaliserer med heftige rop hvilken vei som er den smarte. Lure fuglen 🐦
Egentlig flaks for snipa at Lukas ikke er særlig til jakthund, han oppdager igrunnen ikke byttedyr medmindre de løper på ham … Strandsnipa står på norsk rødliste så vi skal nok gjøre vårt beste for at de 6-7 smånøstene får være i fred.