Jeg har fått en fantastisk julegave på forskudd – pappa har nettauksjonshoppa!
Arbeidere avbildet foran Namsos Ullvarefabrikk. Jeg husker ikke fabrikken selv, den var i drift fra 1913 til tidlig på 80-tallet. I dag huser lokalene butikker og Ullvaren Kafé som har utstilt blant annet koner med ull og mange artige gamle bilder. Det er slike koner i tillegg til lange spoler som ligger i eska jeg har fått. Til sammen er det mer enn sju kilo garn!
Alt dette er overskuddsull fra det som en gang var i produksjon på Ullvaren, Namsos Ullvarefabrikk.
Et kosteskaft ble brukt som hespetre og nøstemaskina var god å ha for jobben med å dele opp godsakene. Jeg har nøstet opp én spole så langt, der var det 750 gram ren, tynn og herlig rød ull.
Nå er det bare å tenke ut hva jeg skal lage. Ei ny kofte kanskje?
Bildene er lånt fra Digitalt Museum og er fra Ullvarens produksjonslokaler på 50-tallet.
Tag: namsos
Det viktigste først …
E N D E L I G var det vår tur til å ha ferie, i år kjentes det ut som alle hadde ferie og sommer og fri unntatt oss. Men nå er det endelig vår tur, og vi kjørte til hytta i hele 28 varme grader med to biler, skiboks, tilhenger og fullstappa bagasje på alle måter. Stakkars Lukas syntes det var en trasig opplevelse der baki buret sitt, så det ble mange og lange stopp underveis for drikke- og tissepauser.
Men omsider fremme hadde vi knapt nok tid til å sette melka i kjøleskapet, her måtte det bades! Og så utrolig deilig det var å dyppe overopphetede kropper i sjøen, herlige 20 grader i vannet og mangfoldig flere på land. Sjelden har det vel vært så godt å komme til paradiset!
Nå skal vi bare nyte resten! ♥
Fjelltur i sommervær
Sondre og jeg tok med oss Lukas og gikk på Pålhaugen på en av de varmeste dagene i ferieuka. Det var faktisk så vindstille at fluene ble temmelig innpåslitne, se hvordan én har bombet bildet her:
Heldigvis for oss ble det en vindtrekk etter hvert. Og heldigvis for Lukas var det godbit både til to- og firbeinte på toppen.
Nydelig terreng og akkurat passe for gamle bestemødre å gå denne turen!
Ive Fredrikke
Den 28. juni ble jeg bestemor for andre gang. Ingrid og Fredrik fikk ei skjønn lita jente i Namsos. Vi var så heldige å ha ferie, så vi fikk hilse på nurket allerede dagen etter.
Selvfølgelig var Ida Sofie kjempestolt storesøster:
Gu’bedre så koselig det er å være bestemor altså 😍
Søstrene Genser
Vi har hatt en fantastisk helg på Vikan med alle søstrene på ett sted. Pappa stilte opp som hoffotograf og omsider ble alle genserne jentene foreviget på ett bilde! Skjærgårdsgenser FTW!
Forøvrig var helgen særdeles innholdsrik, men du vet; What happens at Solfang, stays at Solfang 😉
Innspurt og oppløp
Utrolig, men sant – selv en tidagers husmorferie må ta slutt. Her har vi selvfølgelig hatt full nytelse til siste øyeblikk, og her er en (litt overfladisk, men relativt korrekt) oppsummering av de siste dagene på hytta høsten 2014.
Ida og jeg bakte muffins på fredag. Det var igrunnen en tålmodighetsprøve å vente på at de ble avkjølt nok til å sette i gang pynting. Litt blåseaktivitet måtte til, nyttige greier!
Endelig var kunstverkene ferdige. Med både glitter og hjerter var dette dømt til suksess! (og jeg må innrømme at de var veldig gode…)
Vi har tilbrakt tid i fjæra, både med båltenning og sanking av steiner og skjell. Kanskje bestemor får et nytt kunstverk fra Ida?
Fredrik og Lukas hadde mengder med pinner å slåss om – til glede for begge, tror jeg 🙂
Lukas og jeg har også hatt våre omganger i sjøkanten. En tur med kamera og fjernkontroll ble en noe amputert suksess, jeg gikk tom for batteri på kameraet … Men et glimt av skjerftyven ble likevel fanget opp – såvidt. 
Og etter en liten reprise på frisøraktiviteten er blondinen tilbake i omløp. Man trives best slik….
Lørdag fikk Lukas og jeg låne bil og tøffet inn til Namsos by, der en herlig tur med Trine og Skygge ventet. Jeg har vel nevnt det før – selv november har sin sjarm når man bare ser etter… 
Det var en fin liten fire-femkilometers tur i det fine været. Og sørgelig at verdens beste sjelefrende skal bo så langt unna og at disse lysglimtene skal være så sjeldne …! 
Mens vi fulgte sjakk-VM på tv var Ida selvsagt ekstraunderholdning. Pippi-fletter var et av temaene 🙂
Mamma har stilt med fantastiske måltider, dag etter dag. Pappa har fiklet og mekket med knapper til meg. Det er rett og slett ikke nok timer i døgnet (og nok fridager i året) til å bli ferdig med alt man har lyst til å gjøre på hytta.
Nå venter pakking, vasking og hjemreise i morgen tidlig. Vemodig, men det er jo greit å komme hjem med nyladde batterier også! Jeg er uendelig takknemlig for denne ferien, nå kan det nesten bare bli vinter …
Deilig høsthelg
Tjue varmegrader og steiksol i oktober, det er ikke akkurat det jeg normalt forventer av høstferien. I år ble det ikke noen alene på hytta-uke for meg og Lukas, men en litt forlenget helg har vi spandert på oss hele familien.
Lørdagen laget vi sushi og fikk rima av fryseren som var alt for full av is.
Litt fyr i peisen og godt i glasset, og vips! var den dagen gått.
Det er – vemodig nok – tid for å pakke sammen sommeren denne helgen, så søndagens første post på programmet var oppsett av båten.
Vi har brukt den skammelig lite i år, selv om ungdomman fikk leke litt med den i sommer da. Den er fortsatt kjekk å ha, gamle Rappen. Lukas er standhaftig kai-vakt og passer på at alle kommer seg trygt på land igjen.
Litt vedarbeid fikk vi også begynt med, mange trefall og mye rot i skråninga ble saget opp og lempa ned til Solfang.
Greit å få brukt kroppen litt igjen. Og så varmt som det var – kunne like gjerne jobba i bikini!
Denne haugen skal nok gi varme i lang tid.
Søndagsmiddagen var (endelig!) fårikål. Med mat som lager seg selv ble det tid til både maling av verandarekkverk, tur med hunden, ku-safari, fuglefotografering og en stille stund ved den gamle butikken til farfar.
Pappas fuglemater har alltid gjester, dette er en svartmeis som koser seg med kosttilskudd på Utsikten Gjestgiveri.
Frøknan te’n Per har fortsatt gode utebeite-dager. De fulgte nysgjerrig med oss fra jordet nedenfor Kårstua.
Tobias har lekt med trefresing i dag, han fikk skikkelig dreis (haha!) på dette etter hvert. Og Lukas fikk sin egen luksuspinne å leke med. Det har med andre ord vært foill fræs i to dager, og enda har vi to dager ferie – juhu!
Vi toppa’n igjen
Én topptur i ferien var ikke nok, vettu. Det er en smule pinlig å innrømme det, men jeg har faktisk aldri før vært på Spillumsfjellet (heller) og det måtte vi gjøre noe med.
Trine ble engasjert som kjentmann og guide og stilte villig opp! Margrete og Tobias var spreke turkamerater i dag og Lukas fikk følge av vakre Skygge. Turen er relativt kort, men skikkelig bråbratt, 440 meter opp på knappe to kilometer.
Utsikten er fantastisk der oppe fra, artig å se Namsos fra dette perspektivet også.
På toppen smakte det godt med litt søtsaker og drikke. Og været var (som vanlig) helt toppers! Hundene måtte nøye seg med vann; neste gang må jeg huske godbiter altså.
Vi kunne se helt til Vikan, men litt vanskelig å få øye på hytta …
Selvsagt har vi notert oss i boka, det kan kanskje bli en stund til neste gang.
Denne masta er godt synlig fra langan-lei. Kanskje ikke så vakker, men det er jo et landemerke og artig å ha vært der. Takk for turen, sprekinger! Vi må gjøre mer sånn 🙂
Sommerens topptur
Man trenger ikke å gå så fryktelig høyt for å nå toppen. Med sine snaue 300 meter over havet er Pålhaugen et av de høyeste punktene på Elvalandet, så det er klart vi måtte opp dit for å skue utover favorittlandskapet.
Det er fantastisk flott utsikt fra varden, og når vi i tillegg fikk drømmevær (ikke for varmt, ikke regn, ikke vind) var forholdene lagt til rette for en drømmetur.
Her er søster og pappa på vei opp langs reingjerdet
Bestefar og Lukas (kamuflasjefarget hund!) ser toppen
Lukas og Margrete dingler på kanten og skuer utover vakre Namdalen
Til og med jeg våget meg utpå kanten
Jess – toppen er beseiret! 🙂 Takk for turen alle mann!
… en fugl i hånden
… har jeg aldri hatt før, tror jeg. Unntatt sånne huslige undulater på fingeren da. I dag kom det en liten stakkar inn i hytta. Forskremt og sikkert med rekordpuls lot den seg fange nokså enkelt og jeg greide å slippe den trygt ut i skogen igjen. Skjønn, ikke sant?
