… eller en morsom dag på jobben og ingen som forstår meg hjemme
Jeg synes det er knallartig å få ting til å virke, og sånt er det jo veldig kjekt å dele med de hjemme etter en morsom arbeidsdag. Men det er jo gjerne detaljene som gjør det morsomt, alle de små tingene som ikke gikk som de skulle, men som via små og store aha-opplevelser gikk seg til likevel.
For eksempel kan fabrikkny hardware være noe for seg selv, og krever noe spesiell tilkobling for å komme i gang – det er sjelden noen muligheter for en installasjons-CD eller USB-dings i en svitsj, så her må seriekabel til for å starte konfigureringen. Alltid like morsomt, alltid like spennende, og som regel føles det mer eller mindre som flaks når jeg er i gang. Jeg koblet meg til svitsjen med minicom terminalemulator, og det kan være en øvelse i seg selv.
Etter feilmeldinger for akkurat den innstillingen eller ingen kontakt på en annen innstilling skulle man tro at disse ble eliminert som mulige veier å gå. Men neida – etter samme feilmelding tre-fire ganger kom plutselig normalt skjermbilde frem. Jaja, da noterer vi det til neste gang!
Deretter kopierte jeg konfigen til en helt ny svitsj fra en gammel og glemte å lagre den nye etter å ha byttet ip-adresse. Den nye virket tipp-topp den, helt til jeg tok strømmen og flyttet den. Da ville den plutselig ikke snakke med meg lenger. Opplagt, javisst. Men det er utrolig hvor blind man kan se seg på sånne feil når man vet man har hatt alt på stell tidligere. Tilbake på minicom, korriger ip-adressen, l a g r e og flytt på nytt.
Og da den samme svitsjen skulle på endelig destinasjon koblet til fiber – hvorfor fikk vi ikke link? Vi gikk løypa tilbake fra telematikkrom til hovedfordelingsrom og tilbake til serverrommet, koblet svitsjen direkte på koblingspunkter stadig nærmere hjemme. Ikkeno lys. Svitsjen ble tatt med tilbake til kontoret og konfig sjekket ok enda en gang. Jeg fikk en streiftanke om at det kunne være nødvendig med en merke-spesifikk SFP, og sannelig! Der kom lyset! (Selv om jeg først trodde det var ruteren som var sær og det viste seg å være svitsjen – men streiftanken var riktig)
For ikke å snakke om alle spørsmålene; “tror du du rekker å gjøre ditt eller datt?” – og jeg kan svare “det er allerede gjort!”. Sånn går no dagan – mye å gjøre, litt riving i håret for uforståelige feil og små (og store) jubelrop for alt som går på skinner! Jeg skulle nesten ønske vi hadde videoovervåking i serverrommet der jeg danset min lille seiersdans da linklyset begynte å blinke 🙂
Kanskje ikke så rart at Margrete en gang sa: “Når dere skal fortelle noe morsomt på jobben, så sier dere bare 10010101101011 og så ler alle sammen”
