Ikkeno’ vondt!

For noen dager siden oppdaget jeg at jeg ikke hadde vondt i kneet. Det var en forunderlig merkelig følelse. Jeg måtte riktig kjenne etter, og smertene var vips! borte. Siden da har jeg antagelig gått rundt med et forbauset uttrykk i ansiktet, for det var skikkelig rart. Men godt. Veldig godt 😀

Gammelprotesen og vondkneet – nå er det VELDIG bra!

Very good to excellent

Er det mulig? Kan det på noe vis stemme at jeg er i noenlunde god form?

Jeg er jo selvfølgelig veldig fornøyd med sånne oppmuntrende meldinger fra måleinstrumentene. Men om man ser meg i treningstøy så er neppe god form det første man tenker 😂

Litt flaks å få treningssalen alene i blant også, det er fryktelig masse speil der. Motivasjonen øker med positive resultater, men jeg syns fortsatt det går uendelig sakte …

Trening, trening og trening

Det er kjedelig. Men det må visst til. Nå trener jeg 3-5 dager i uka, og hvis fysio Lasse er fornøyd, så får jeg lov å gå så mye jeg vil etter hvert. For det er mye kjekkere å gå, både hjem fra jobb og på tur med Lukas.

Ikke så fryktelig kult å ta bilder på trening heller, men noe action har jeg fanga opp.

Ettbeinstrening – bøy og hold
… og den evinnelige syklingen, jeg er bortimot motstander av sånt
Nei, tur i tåke og høstmørke er MYE bedre

Trening og søvn

Selv om jeg ikke er noe treningsfantom, så setter jeg umåtelig stor pris på fitbit’en min som jeg fikk til bursdagen. Jeg har supplert med stålarmbånd til den, så den er (i tillegg til nyttig) også stilig å se på.

Jeg blir lettere inspirert til å stadig plusse på gå-statistikken, men det som kanskje er enda mer interessant er hvor godt den kartlegger søvnen min. Nå trenger jeg ikke lenger gjette hvor mange oppvåkninger jeg har hver natt, eller når jeg sovner – klokka passer på!

En typisk natt med 6t 24min søvn, 58 minutter våken

Jeg heier på de som har søvntrøbbel og håper det blir tilgjengelig kurs for alle – dette er det jo virkelig mulig å få gjort noe med. Ja, og så skal jeg skjerpe meg en smule med trening!

Fire millimeter

Jeg har fått oppfylt en mer enn femti år gammel drøm, nemlig å bli litt høyere. Nå gjelder dette riktignok bare venstre side av meg, og bare fire millimeter. Men alle monner drar! Mon tro om jeg trenger nytt pass?

Her burde det vel stå 160,4 nå

Det er selvfølgelig kneoperasjonen som har fiksa dette for meg. Den delen som ble byttet ut var en deep dish liner – det vil si den plastdingsen som ikke vises på røntgenbildet, som ligger mellom stålkonstruksjonene. Den gamle lineren var 9 mm. Den nye er 13. Se så fint 🙂

Den komplette epikrisen inneholder en del mer og mindre spennende detaljer, så jeg er fortsatt spent på hvordan dette skal bli til slutt. Jeg har startet med systematisk trening nå, og så snart jeg får tatt stingene kan jeg utfordre bevegeligheten enda mer.

Og så må jeg fortelle at jeg fikk besøk av Trine & Torbjørn som hadde med denne nydelige kjempestore rosebusken. Tusen ♥lig takk, den er så flott der den står!

Hjemme med nytt kne!

I dag kom jeg hjem igjen fra sykehuset. Og det var jammen deilig. Mine to nye bestevenner er krykkene. Nå venter langsommelig og møysommelig opptrening.

Rehabiliteringsperioden blir trolig ganske lik som sist, men det skal visstnok foregå litt mer forsiktig i starten. Jeg gjør enkle øvelser hjemme, og skal til fysioterapeut om ikke lenge. Legen som opererte meg vil også ha en ekstra sjekk utpå høsten.

Det er lassevis med piller og sprøyter jeg skal ha i meg i løpet av en dag, må bare holde tunga beint i munnen for å holde orden i systemet- og se frem til avvenning etter hvert.

Jeg har ikke fått full epikrise fra legen ennå, men når den kommer skal jeg lage en bedre beskrivelse av det som er gjort.

Tar da aldri slutt …

… dette snøværet! Nå sitter folk rundt om i landet og roper “påskeferie” med lett solbrente kinn, appelsin og kvikklunsj, mens vi trasker rundt i nærområdet i snøvær.

Lukas har tatt på seg oppgaven med vottebæring, veldig ivrig – helt til han finner noe han må snuse på.

Tross snøværet hadde vi en fin liten timestur i dag også. Vi må jo trene og holde oss i form 👍

Husmannskost på tur

Middag på Estenstadhytta på en onsdag – med trim og besøk. Bernhard og Maria har vært hos oss et par dager, og de hadde nok også et lite håp om å få soppfangst på turen. Det var dårlig med sopp, men middagen i marka var god likevel!

Vi satt ute og spiste, ettersom hunden ikke fikk være med inn. Litt kjølig vind, men det tålte vi.

Dette var forøvrig den første (litt) lange turen for Lukas etter kneoperasjonen, og det gikk helt finfint. Han ventet ivrig på toppen av bakken mens gjestene våre tok det litt roligere.

Rar vinter


En tur i marka en februardag, grønt på bakken og blå himmel. Tretten minusgrader, ingen snø og strålende sol. Det er litt rart. Men kjekt å gå for en ikke-spreking som meg når det er sånn, og masse  å snuse på for Lukas.

Ikke minst er det deilig å rekke turer i dagslys selv på en arbeidsdag. Og som alltid tenker jeg at til helga – da skal vi gå lang tur da!