… om familie, jobb, fritid og livet generelt
… dette snøværet! Nå sitter folk rundt om i landet og roper “påskeferie” med lett solbrente kinn, appelsin og kvikklunsj, mens vi trasker rundt i nærområdet i snøvær.
Lukas har tatt på seg oppgaven med vottebæring, veldig ivrig – helt til han finner noe han må snuse på.
Tross snøværet hadde vi en fin liten timestur i dag også. Vi må jo trene og holde oss i form 👍
Middag på Estenstadhytta på en onsdag – med trim og besøk. Bernhard og Maria har vært hos oss et par dager, og de hadde nok også et lite håp om å få soppfangst på turen. Det var dårlig med sopp, men middagen i marka var god likevel!
Vi satt ute og spiste, ettersom hunden ikke fikk være med inn. Litt kjølig vind, men det tålte vi.
Dette var forøvrig den første (litt) lange turen for Lukas etter kneoperasjonen, og det gikk helt finfint. Han ventet ivrig på toppen av bakken mens gjestene våre tok det litt roligere.
Nå starter opptrening av Lukas sitt opererte kne. Vi har fått treningsprogram, diverse utstyr og har hamstret masse godbiter for å få ham på fire bein igjen. Hos dyrlegen ble det litt ekstra spa-behandling med massasje og fancy laserbehandling. Derfor de utrolig kledelige brillene 😎
En tur i marka en februardag, grønt på bakken og blå himmel. Tretten minusgrader, ingen snø og strålende sol. Det er litt rart. Men kjekt å gå for en ikke-spreking som meg når det er sånn, og masse å snuse på for Lukas.
Ikke minst er det deilig å rekke turer i dagslys selv på en arbeidsdag. Og som alltid tenker jeg at til helga – da skal vi gå lang tur da!
Jeg startet så friskt med et nytt gå hjem fra jobb-prosjekt her i høst. Så ballet det seg litt til med hverdagene og både prosjektet og rapporteringene har fått litt laber oppfølging. Men jeg har gått hjem hele eller deler av veien hver dag siden starten på september, sta som jeg er har jeg nemlig ikke kjøpt meg nytt busskort.
Det var tidvis utrolig fint vær på gåturene mine, særlig i september og oktober – selv om jeg også hadde noen plaskregnturer. En liten selfie-kavalkade:
I tillegg til jobb-gåing er det selvfølgelig opptil flere tisse- og snuseturer med hunden hver dag. Appen på telefonen som skal registrere hvor mye jeg går har det med å slutte å fungere noen ganger, men en viss pekepinn får jeg hvertfall (på at jeg rører meg alt for lite).
Nå har vi hatt et par runder med snø (MYE snø) og Lukas er mer enn ellevill når han kan bore snuten ned i den og boltre seg hemningsløst. Han er heldigvis lykkelig uvitende om alle turene han ikke får være med på.
Målet om mer trim gjelder flere i heimen, både mann og hund trenger samme skjerping som meg. Nå forsøker vi å gå sammen på alle lufteturene – bortsett fra de som kræsjer med transport av ungdommer eller andre gjøremål. Status de siste tre månedene ser slik ut:
På pluss-sida
På minus-sida
Kort oppsummert; trimprosjektet skal inn i strengere rammer fra nyttår ?
Så lenge Lukas tror det snør blir han gjerne med på tur. Han hadde nok ikke regnet med at det skulle bli bare plaskregn … Vi var omtrent alene i marka, bare våre fotspor som vistes bortover stien.
Så måtte vi jo trø til med dagens selfie, såklart. Den fotoseansen ble ganske kort, det var igrunnen ikke særlig trivelig å sitte i ro for noen av oss.
I løpet av en times tur var all snøen borte, hunden kommer neppe til å mase om ny tur de nærmeste timene …
I gamle dager – for omtrent tre-fire år siden – var jeg flink å bruke beina og gå hjem fra jobb. Det har vært et mål en stund å gjenoppta denne aktiviteten, og i dag var været så nydelig at jeg rett og slett bare måtte.
Ut fra jobben med bestemt ganglag, første landemerke som passeres er Lerkendal stadion. Jammen er det lenge siden jeg har vært på kamp der. Ikke si det til noen, men en gang i tiden var vi ungdommene eksperter i å klatre over gjerdet for å komme inn og se på Ivers & dæm, det er nok ikke like enkelt nå for tiden. Og så har jeg kanskje penger til å kjøpe billett også nå.
Dybdahlsveien skal bli ny og flott, det er mye aktivitet og bare busser får passere frem til den er ferdig en gang neste år.
Trivelig nok har det kommet skilt som viser muligheten til å slippe å gå blant gravemaskiner og stein og støv …
… for her starter Blomsterstien og plutselig kjennes det som man er kommet ut på landet. Det er relativt heftig trafikkert med syklister her da, så det er ganske lurt å ikke vimse avgårde. Kanskje ikke så lett å vimse heller – bakken er nokså bratt.
Sånn ser en fotturist ut midt i bakken, på gåtur hjem fra jobb for første gang med nytt kne!
Snart nærmer jeg meg Moholtkirka. Det er mange minner knyttet til den også, både søndagsskole og konfirmasjon, bryllup og barnedåp. Jeg blir nok neppe å regne som stamgjest i overskuelig fremtid, men det er nå liksom kirka mi da.
Og her er det gamle Samvirkelaget. Litt artig at bygget er i bruk, nå som kafé. Jeg syns nesten jeg kjenner lukta av disken der vi hang med femtiøringene og ba om litt forskjellig smågodt.
Fine gamlehuset på Åsvang barneskole – det er mye finere og nyoppusset nå enn da jeg hadde klasserom der vinduene på kortveggen er. Vi hadde et 17. mai-rop: Åsvang heter skolen vår – den har vært en bondegård – men nå har de bygget ny – derfor er vi veldig kry! Hurra! Den nye skolen ble tatt i bruk omtrent da jeg begynte i fjerde – 1974? – og er siden renovert og ny skole bygget. Men gamlehuset står. Koselig.
Etter å ha passert Dragvoll ser jeg hjem, over bølgende havreåkre troner Stokkhaugen.
På kartet er morgenens busstur og ettermiddagens gåtur inntegnet av en app på telefonen. Det står ikke hvor langt jeg har gått, men jeg brukte 1 time og 12 minutter. Ikke noen pers altså. Mon tro om jeg noen gang kommer under én time?
Lukas er verdens kjappeste til å sprette opp fra selv den dypeste søvn hvis det er snakk om å gå tur – hvis det bare ikke regner da.
Det er så koselig å gå tur, spesielt når man er flere sammen. De siste ukene har Olav og jeg gått sammen på turer med Lukas nesten hver dag.
Hunden er blid og fornøyd (to lommer fulle av godbiter er bedre enn én) og vi får sårt tiltrengt ekstratrim 🙂
Og fine hunder får fin servering på Estenstadhytta, såklart …
Her feiret vi bryllupsdag i Estenstadmarka i nydelig tidlighøstvær.
Lukas sitter pent og håper på enda mer godteri; det får han selvfølgelig.
Satser på nye utflukter de nærmeste dagene, vi rekker sikkert mange ennå før høsten er over!
… så også i år; samme sted, samme hund, samme kjole og samme vær 🙂 Selv om det ikke er fullt så varmt i år som i fjor på samme dag.
Årets 17. august-tur-bilde kan hvertfall skilte med knallblå himmel! Og jeg stiller med kort hår 🙂
Deilig med en smak av sommer igjen selv om ferien er over. Neste år kan jeg prøve å huske den fancy selfiestanga når vi skal fotografere oss. Og jeg begynner å bli fornøyd med kneet, det funker bra ?
I et aldeles forrykende regnvær satte vi oss i bilen og kjørte til Ølhammeren og tok ferje over til Seierstad på Jøa. Vi hadde en plan om både oppholdsvær og en topptur til fjellet med det vakre navnet:
Turen startet gjennom tett skog, og regnet fra bilturen hadde stoppet opp.
Det ble ganske raskt bratt å gå, med både steiner og røtter som var glatte og våte, men vi kjempet oss frem. Etter den steile starten var det godt å komme opp på flatere fjellterreng.
Det var ikke fritt for klatremanøvrering her heller, men heldigvis overkommelig for oss alle.
Hvor er toppen? Ikke den varden, ikke den, men DEN 🙂
Litt vind på toppen, men fortsatt tørt vær. Og her er vi ved varden på Dunafjellet!
Et usedvanlig vakkert skilt ligger der, det har falt av stolpen sin, får håpe noen tar hånd om det en dag.
Lukas var vel både den som gikk lengst og lettest, selvfølgelig må han også fotograferes på toppen.
Her er vi tilbake på kanten før den bratte nedstigningen igjen. Fantastisk utsikt, til tross for gråværet.
Og så var vi nede ved bilen igjen – bestemor kommer ruslende ut av skogen og vi rakk en rast på benken.
Her vises det igrunnen at start (og slutt) på turen var relativt bratt. Og som kartet viser; ikke verdens høyeste fjell. Men det er (kanskje) det eneste som har dette navnet, og nå har vi vært der 👍
Og regnet? Det kom da vi satte oss i bilen for å rekke ferja tilbake. Vi rakk ferja og vi var (relativt) tørre. En superduper tur; takk for følget!