Jeg begynner visst Ä bli glemsk. Eller distré i alle fall. Kanskje jeg virkelig er i ferd med Ä gÄ ut pÄ dato? Midt i pakking og rydding pÄ hytta fant jeg ut at nÄ er jeg ferdig, sÄ lÄste jeg og gikk. PÄ hele bilturen hjem satt jeg med en fÞlelse av at jeg hadde glemt noe. Jeg kom frem til at jeg hadde glemt Ä legge pÄ plass putene i den ene sofaen. Ja, det mÄtte det vÊre. Ikke mer Ä tenke pÄ.
Vel hjemme var veska mi det fÞrste jeg sÄ etter. Og den var selvsagt ikke med. For den stÄr faktisk i den sofaen der jeg glemte putene. Veska inneholder alt smÄtteriet som skal huskes i siste liten, som dingser man skal ha med for pappa og sÄnt. Jeg mÄtte beskjemmet sende ham beskjed om at dingsen dessverre ikke var med hjem. TrÞsten derfra var at det sikkert er arvelig. SÄ er det kanskje ikke bare alderen.
Lukas og jeg tok oss en lang tur i gĂ„r kveld. Den ble litt lenger enn planlagt – vi (eller kanskje bare jeg) ville finne igjen en bestemt sti fra motsatt ende av der vi vanligvis gĂ„r. Og da jeg trodde den var rundt neste sving, viste det seg at veien strekte seg nĂŠrmest endelĂžst fremover fĂžr en ny sving. Hjelpe meg, skal jeg gĂ„ meg bort ogsĂ„ nĂ„, tenkte jeg i det hukommelsesforvirrede hodet mitt. Jeg hadde selvsagt ikke engang tatt med meg telefonen sĂ„nn at jeg kunne ringe hjem for Ă„ bli hentet. NĂ„ var jeg vel egentlig ikke sĂ„ redd for Ă„ gĂ„ meg vill – det var mest det at det var veldig langt Ă„ gĂ„ tilbake igjen. Men etter en ganske lang sving til dukket stien vĂ„r opp. Lukas var ogsĂ„ sliten, det sĂ„ ut som han ogsĂ„ var glad for Ă„ finne en kjent plass der han visste at det ikke var sĂ„ langt hjem. Men nĂ„ vet vi veien til neste gang – vi skal helt sikkert ta den samme turen flere ganger!
