… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Maria har regnet og kalkulert og testet og har nå omsider publisert oppskriften på Ishavsgenseren som jeg en gang startet på. Jeg må si jeg er litt fornøyd med å bli nevnt som opphav her, jeg tegnet det diagrammet som brukes og laget igrunnen design på både min Ishav #1 og #2 som jeg døpte Lagune. Artig. Håper riktig mange Ishavsgensere blir å se fremover!
Her er blogginnlegget mitt fra den gangen jeg mente jeg var i mål med prosjektet. Denne genseren bruker jeg fortsatt mye 🙂
I fjor høst fikk jeg omsider hjelp med tinnitusen min. Det vil si; så mye hjelp som det er mulig å gi. For tinnitus blir man (normalt) aldri kvitt. For meg er det det vanskeligste med hele pipelyden – å vite at den alltid vil være der. Til og med hvis jeg skulle miste hørselen helt vil lyden likevel finnes inni hodet mitt.
Jeg har fått en del hjelpemidler, først og fremst et par lydmaskeringsapparater. Disse ser ut som høreapparater og gir en suselyd i øret. Poenget er ikke å overdøve tinnitusen, men å lage en annen lyd som skal gjøre at jeg ikke like lett konsentrerer meg om pipingen. Jeg synes så langt ikke de har veldig god effekt, men jeg gir dem en sjanse innimellom.
Det hjelpemiddelet som gir meg best nytte er bordmaskereren, en liten høyttaler som kan spille ulike lyder. Jeg liker lyden av regn og lar den stå på en times tid når jeg legger meg for å sove. Jeg kan også velge musikk, skoglyder eller noe annet.
Og så har jeg kjøpt meg formstøpte øreplugger, veldig nyttige når jeg skal høre på musikk. De stenger ute all annen lyd – og stenger forsåvidt tinnitusen inn – men gir meg i alle fall muligheten til å beholde noe i øret uten at det gjør vondt; vanlige plugger passer ikke i mitt trange øre. Disse kan også være et godt alternativ til sov-i-ro i ørene og jeg kan koble dem til lyden av regn hvis jeg vil.
Noen ganger er det alt for stille rundt meg og jeg klarer ikke å la være å høre tinnitusen. Med litt bakgrunnsstøy går det relativt greit, med radio eller TV, eller bare folk som lager normale lyder.
En av tingene vi lærte på kurset var at det er normalt å kjenne mange følelser omkring plager med tinnitus. For eksempel føler mange sorg, som et tap – vi har jo for alltid tapt stillheten. Det er ikke en god følelse, og omtrent umulig å forklare til andre. Mange blir også lett irritert eller sinna, jeg håper ikke jeg er en av dem men jeg er nok ofte frustrert over at det ikke finnes noen kur …
Ti råd til tinnitusrammede
Ettersom jeg var så godt i gang med lapper til Ull & omtanke ble jeg inspirert til å lage et teppe til meg selv også. For å holde disse prosjektene adskilt har jeg valgt å strikke mine lapper litt større. Og jeg prioriterer U&O slik at jeg strikker 3 lapper dit før én til meg selv. Restegarn har jeg masse av fortsatt, men det kan sannelig hende jeg virkelig får slanket garnlageret nå.
Jeg er ikke helt sikker (ennå) på hvordan jeg skal fordele lappene, men jeg har i alle fall begynt med strikkingen. Og enn så lenge har jeg reservert de varme fargene til teppet mitt, så holder jeg meg innenfor ett område liksom. Jeg satser på å få dette fullført mens det er vinter og størst behov for et godt pledd i sofaen, oppdatering kommer.
Den svenske kunstneren og bloggeren Pia, Queen of Kammebornia, har skrevet et veldig bra stykke om prisen på et par vanter. Hun har virkelig satt ord på det jeg har tenkt lenge; hvorfor er vi strikkere så håpløse til å selge ting, og til en korrekt pris? Akkurat som hun skriver, så tenker jeg også at jeg nødig selger det jeg strikker. Dersom det skulle være betaling for arbeidet, så vil neppe jeg som mottar penger være særlig fornøyd med det som oftest ender i et kompromiss mellom en ellevill stykkpris for votter, eller en genser, og den prisen man for skams skyld syns man må betale.
Og for å gjenta meg selv (og bloggeren); jeg gir veldig gjerne bort gaver, jeg strikker minst like mye til andre som til meg selv. Jeg håper selvfølgelig de som mottar noe fra meg setter pris på det og verdsetter den jobben som faktisk ligger bak. Jeg vil også naturligvis at plagget brukes, ingenting ville gledet meg mer enn om noen kom tilbake med en oppbrukt genser og sa “denne har jeg brukt så mye at den er helt utslitt, kan du strikke en ny til meg?“.
Jeg håper dette forklarer litt hvorfor jeg ikke setter en pris på håndarbeidene mine. Er du snill og grei, og kanskje har bursdag eller noe, så kan jeg jo finne på å strikke noe til deg helt av egen vilje. Men jeg er vrien på bestillinger.
Sånn er det bare, sorry!
Jeg har så smått kommet i gang med å strikke lapper til Ull & omtanke-prosjektet. Dette går kort