Hjemme, som de fleste andre …

Det ble en underlig hverdag etter kneoperasjonen min. Her skulle jeg sitte hjemme alene i uke etter uke, bare avbrutt av faste treningstimer hos fysioterapeut. Men så kom et virus og satte hele samfunnet på hodet. Olav er beordret til hjemmekontor og Sondre må studere hjemmefra fordi studiesteder er stengt. Tobias går på jobb som vanlig foreløpig, med forholdsregler som anbefalt fra myndighetene. Og jeg må trene meg opp på egen hånd (akkurat det skal gå helt fint, tror jeg). Hadde operasjonen vært planlagt til bare noen dager senere, så hadde jeg jo ikke fått den i det hele tatt – hvertfall ikke på lang tid.

Lukas er kanskje den som nyter mest godt av dette – nå er det jo noen hjemme hele tiden, og han kan bestemme akkurat når han vil på tur eller når han vil sove.

Krysser alt av fingre, tær og strikkepinner for at alle holder seg friske, følger de råd og pålegg som kommer og at vi alle kommer oss gjennom denne krisen på best mulig måte. Stay safe! ❤️

Pensjonisme

Nå som jeg er hjemme etter kneoperasjonen skal jeg nyte en periode sykmelding. Den første uka har Olav tatt ferie også, så nå kan vi utøve litt pensjonisme sammen 😀

Det er ikke akkurat sommerlig ute, men vi skal vel finne noe å fylle dagene med. Fra neste uke starter jeg med trening tre dager i uka, så det er ikke noe hvilehjem dette …

Arthur Arntzen – et treff for lenge siden

Jeg traff Arthur Arntzen en gang i Harstad, han holdt et foredrag på en jobbkonferanse jeg deltok på. Overraskende nok (den gangen) var det ikke karakteren Oluf som var tema for hans presentasjon, men boka “Det latterlige alvor” som handler om å bruke den gode humoren som motvekt mot stress i arbeidsliv og heim, med varm og klok livsfilosofi og lystelig fortelling.

Jeg har sett i media at den gode Arthur nå er rammet av demens. Hans datter er faglig leder for Senter for omsorgsforskning, og har skrevet en kronikk om sin far og opplevelsen som pårørende. Noe av det fineste jeg har lest er hennes beskrivelse av Arthur sin opplesing av datterens favorittdikt:

Du går fram til mi inste grind, og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam, og det skal vi alltid bli.
Aldri trenge seg lenger fram, var lova som gjaldt for oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan var møtet tillit og ro.
Står du der ikkje ein dag eg kjem felle det meg lett å snu,
når eg har stått litt og sett mot huset og tenkt på at der bur du.
Så lenge eg veit du vil koma i blant som no over knastrande grus
og smile glad når du ser meg stå her, skal eg ha ein heim i mitt hus.

(Ord over grind, av Haldis Moren Vesaas, 1995)

OLUF (alias Arthur Arntzen) FOTO: MORTEN HOLM

Sannelig er den oppvoksende generasjon en personlighet og historie fattigere, som ikke har opplevd verken Oluf R eller Arthur Arntzen.

For å snakke om noe helt annet

Om akkurat én måned skal jeg endelig få orden på det plagsomme kneet mitt! Da blir protesen byttet ut, forhåpentligvis for aller siste gang.

Fortsatt er dette det morsomste bildet av kneet, der venstre er mer enn 4 grader varmere enn høyre. Det er riktignok ikke sånn akkurat nå, vanskeligere å få bilde av noe som er vondt enn noe som er betent … Men uansett – lealaust ledd skal bli fast i fisken (eller flesket mer kanskje) og jeg ser frem til å smått om senn bli smertefri – jippi!

Neida, har ikke gått over

Tinnitusen, altså. Den er vel here to stay, som de sier på nynorsk. I siste utgave av bladet Din Hørsel stod denne artikkelen på trykk.


Tema for dette nummeret er nettopp tinnitus, hvis du er litt interessert i temaet så kan hele bladet lastes ned som pdf og leses her. Tenk at det til og med innen dette temaet florerer med fake news! Før man blir fullstendig tussete av ulyder bør man hvertfall prøve noen hjelpemidler, behandlingsmetoder og kursopplegg. Og jeg kan – om ikke annet – si at jeg er i godt selskap:

(Kjendis-)lege Wazim Zahid har hatt tinnitus i 25 år
Idol-vinner Jenny Langlo har hatt tinnitus i ti år

Alle gode ting er … kne

Jaja, så blir det bytte av kne. Igjen. Det er dessverre fortsatt ustabilt, det er vondt og det holdt ikke med bytte av liner for et knapt år siden. Dermed er det duket for take #3 av min kneprotesehistorie.

De to foregående gangene har jeg stresset litt med å komme meg tilbake til jobb så raskt som mulig, uten at jeg vet om det er årsaken til at det har gått skeis. Denne gangen har jeg planer om å ta tida litt mer til hjelp. Ikkeno stress. Men altså; på det tredje skal det skje – har jeg tenkt. Bare å smøre seg med den berømte tålmodigheten og vente på dato.

Markatur uten hund


I dag hadde vi utflukt etter arbeidstid med jobben, noen gikk på ski og noen (få) på beina. Målet var middag på Elgsethytta. Og vi kunne ikke bestilt bedre fohold – gnistrende sol, nypreparerte skiløyper og litt passe kaldt etter nysnøfallet i helga.


Gutta boys som valgte apostlenes hester sammen meg – Martin, Svein og Morten. Vi startet i en litt trøblete og utråkka løype, men tok oss greit inn igjen etter litt basking.


De spreke skiløperne tok oss raskt igjen, her er ryggen på Olav, Olav og Håvard. Det er veldig trivelig å samle en gjeng på denne måten til kombinert trim og sosialt samvær, det blir mye data & sånn i hverdagen.

Øyvind og Håvard rakk en kopp kaffe i solveggen før vi kom frem.


Litt leit at ikke Lukas fikk være med på turen, men det hadde sikkert ikke vært så artig for ham å sitte alene ute mens vi spiste middag inne. Jeg får kompensere med litt ekstra turer de neste dagene.

Nydelig husmannskost og trivelig selskap – sånt no’ må vi gjøre mer av!

På ‘an igjen

Alle har vel begynt på trening og diett nå i januar tenker jeg. Også jeg. Det vil si; dietten er det så som så med, jeg er fortsatt alt for glad i (og avhengig av) søtsaker … MEN jeg er i gang med treningene igjen, og fortsetter som i høst med tre økter i uka.

Nå har jeg økt vektene på alle apparater, og det merkes. Det har gitt gode resultater å trene jevnlig i flere måneder, nå har jeg til og med quadriceps igjen! Leter ofte etter motivasjonen, men sier meg fornøyd med å holde på rutinene så langt.