… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Jeg har fått høreapparater. Etter at hørselen har blitt dårligere og tinnitusen mer insisterende øyner jeg nå et lite håp om bedring i hverdagen. Apparatene har både forsterking av lyd i mine dårlige frekvenser og en maskerer som jeg kan slå av og på.
Virker hvertfall lovende så langt, de er mye mindre ubehagelige å ha på enn jeg fryktet. Så får jeg bare håpe de også gjør riktig nytte for seg.
Sånn heter det i diktet. Orda er Ivar Aasen sine, og diktet er frå 1855. Og her stopper nynorskskriblinga mi, hvertfall for denne gang.
Men jeg har liksom alltids behov for å klage litt. Over den konstante hodepinen, over den evigvarende tinnitusen, over søvnmangel og alskens. Helt til jeg kommer på at det er andre som har det verre enn meg. Alltid. Og så må jeg tenke at det går sikkert over. Eller blir bedre hvertfall. De fleste bekymringer blir det ikke noe av, heter det. Så da får jeg løfte (det vonde) hodet og glede meg til alt blir som det skal være. Og så skal jeg ikke klage mer – på en stund hvertfall. Lover.
Dei vil alltid klaga og kyta,
at me ganga so seint og so smaatt;
men eg tenkjer, dei tarv ikkje syta:
me skal koma, um ikkje so braatt.
Ja, det skyt ikkje fram, so det dunar
(som no ingen kan undrast uppaa);
men det munar daa jamt, ja det munar,
so det stundom er hugnad aa sjaa.
Lat det ganga fram, lat det siga,
berre eitt eg ynskjer og bed:
at me ikkje so høgt maatte stiga,
at me gløyma vaar fedranesed.
Lat oss ikkje forfedrarne gløyma
under alt, som me venda og snu,
for dei gav oss ein arv til aa gøyma,
han er større, enn mange vil tru.
Lat det merkast i meir enn i ordi,
at me halda den arven istand,
at, naar fedrarne sjaa att paa jordi,
dei kan kjenna sitt folk og sitt land.
Tenk, jeg har kommet på trykk. Dyktige Bjørg som er helsejournalist i Hjemmet har laget en artikkel med tema tinnitus, og jeg fikk være hennes intervjuobjekt. Artikkelen står på trykk i helsebilaget (for abonnenter) i Hjemmet denne uken.
Det er viktig for meg å understreke at jeg føler meg heldig. Jeg vet at mange lever med lyder som fullstendig tar over livet, som fører med seg fysiske plager og smerter. Min lyd er bare plagsom og jeg har bestemt meg for å vie den minst mulig oppmerksomhet. Alle som opplever plagsom tinnitus bør få hjelp, både av helsepersonell og gjennom likemannsarbeid. Noen mirakelkur finnes nok ikke, men det går an å få det bedre!
I fjor høst fikk jeg omsider hjelp med tinnitusen min. Det vil si; så mye hjelp som det er mulig å gi. For tinnitus blir man (normalt) aldri kvitt. For meg er det det vanskeligste med hele pipelyden – å vite at den alltid vil være der. Til og med hvis jeg skulle miste hørselen helt vil lyden likevel finnes inni hodet mitt.
Jeg har fått en del hjelpemidler, først og fremst et par lydmaskeringsapparater. Disse ser ut som høreapparater og gir en suselyd i øret. Poenget er ikke å overdøve tinnitusen, men å lage en annen lyd som skal gjøre at jeg ikke like lett konsentrerer meg om pipingen. Jeg synes så langt ikke de har veldig god effekt, men jeg gir dem en sjanse innimellom.
Det hjelpemiddelet som gir meg best nytte er bordmaskereren, en liten høyttaler som kan spille ulike lyder. Jeg liker lyden av regn og lar den stå på en times tid når jeg legger meg for å sove. Jeg kan også velge musikk, skoglyder eller noe annet.
Og så har jeg kjøpt meg formstøpte øreplugger, veldig nyttige når jeg skal høre på musikk. De stenger ute all annen lyd – og stenger forsåvidt tinnitusen inn – men gir meg i alle fall muligheten til å beholde noe i øret uten at det gjør vondt; vanlige plugger passer ikke i mitt trange øre. Disse kan også være et godt alternativ til sov-i-ro i ørene og jeg kan koble dem til lyden av regn hvis jeg vil.
Noen ganger er det alt for stille rundt meg og jeg klarer ikke å la være å høre tinnitusen. Med litt bakgrunnsstøy går det relativt greit, med radio eller TV, eller bare folk som lager normale lyder.
En av tingene vi lærte på kurset var at det er normalt å kjenne mange følelser omkring plager med tinnitus. For eksempel føler mange sorg, som et tap – vi har jo for alltid tapt stillheten. Det er ikke en god følelse, og omtrent umulig å forklare til andre. Mange blir også lett irritert eller sinna, jeg håper ikke jeg er en av dem men jeg er nok ofte frustrert over at det ikke finnes noen kur …
Ti råd til tinnitusrammede
I dag har jeg vært på kurs og lært en hel masse om tinnitus. Det viktigste jeg lærte tror jeg må være å innse at lyden inni hodet mitt trolig aldri vil forsvinne. Så det har jeg innsett … Å akseptere det og komme frem til en avtale og forståelse med min tinnitus vil antagelig ta litt mer tid. Men jeg er i alle fall i systemet, jeg får hjelp og jeg skal prøve alle remedier som foreslås!
Det er omtrent frekvensen på tinnitus-lyden jeg har i øret mitt. Denne testen var ganske nyttig for å kunne vise til andre hvordan det høres ut inni øret og hodet mitt. Tinnitusen har blitt forsterket det siste året, og det skyldes i alle fall ikke at jeg har rent rundt på konserter. Kanskje jeg har vært for mye hjemme i stillheten? Det er uansett på tide med en sjekk av både hørsel og øre-fysikk, så da blir det doktoren neste.
I motsetning til Lukas har jeg problemer med å sove. Både med å falle i søvn og med å opprettholde søvn, og sovne igjen hvis jeg blir vekket. Det skyldes på ingen måte at jeg ikke er trøtt, for trøtt er jeg. Noen ganger kjennes det som om jeg kunne sovne stående – noe jeg ikke har fått til, ennå. Og om jeg da legger meg for å sove, så *pling!* er jeg våken. Det er vanskelig når øynene (og hodet) er kjempetrøtte mens kroppen er i full dagsmodus. Eller motsatt – kroppen er tung som ei våt fillerye, mens øynene spretter opp. Jeg har nok prøvd alle triksene i Ludo – stå opp, ikke stå opp, lese, ikke lese, ikke spise eller drikke ditt eller datt, spise ditt eller datt, lyst, mørkt, kaldt, varmt, dusj, trening – ingenting ser ut til å gjøre noen forskjell. Hvis jeg sovner, så skal det ikke mer enn et vindpust til før jeg våkner. Det er ikke fritt for at det snorkes litt i nabolaget, men jeg har også oppdaget at jeg er mer urolig og søvnløs hvis Olav er borte eller ikke ligger i senga sammen meg.
Jeg har fått sovemedisin av legen min. Den hjelper utrolig godt, men jeg kan ikke gjøre meg avhengig av den. Det blir derfor en luksus forbeholdt de dagene jeg må være uthvilt.
For to år siden fikk jeg konstatert at jeg har tinnitus. Det hjelper ikke akkurat på innsovningen å høre på den lyden inni hodet. Heldigvis – HELDIGVIS – har ikke lyden blitt sterkere, den bare er der. Jeg klarer for det meste å ignorere den, men den merkes altså når alt er stille og jeg så inderlig ønsker å sove.
Det har alltids vært knøvlete med søvn tidligere også, men bare i korte perioder. Da har jeg hatt en forklaring på årsaken og så har det gått over og blitt bra igjen. Men noen konklusjon har jeg ikke kommet frem til nå, jeg vet rett og slett ikke hvorfor jeg har hatt insomni de siste par årene. Kanskje det henger sammen med ryggtrøbbel? Eller kanskje underbevisstheten min fortsatt driver med flytting? Jeg har liksom ingen bekymringer som skulle tilsi at jeg må bruke all hviletid til å gruble. Jeg håper bare det går seg til. Sånn at jeg kan slutte å skrive blogg om natta.
I fjor høst, omtrent på denne tiden, hadde jeg en liten tur til hytta helt alene. Ennå hadde vi ikke fått strøm, og innredningen var det så som så med. Men jeg puslet med mitt om dagen, og overnattet i hytta likevel. Oppe på hemsen. Det regnet utrolig mye, og det var kjempekoselig å ligge der i mørket og høre på været. Ingen andre var der den uka, så det var ikke mye annet å høre eller se.
Jeg våknet litt utpå natta av en irriterende lyd. Det hørtes omtrent ut som lyden av et kjøleskap. Men noe kjøleskap hadde vi jo ikke. Ikke noe annet som laget kjøleskapmotorlyd heller, for den del. Jeg ble liggende og lytte – hva var dette for noe? Lyden kom ikke bort, og den ble selvfølgelig mer og mer irriterende. Jeg sovnet vel omsider, når jeg klarte å kose meg med lyden av regn i stedet.
Dette var den første gangen jeg reagerte på denne lyden. Men den var nok dessverre kommet for å bli. Jeg har tinnitus. Fortsatt er det sånn at det er til å leve med, og som regel er det nok “motlyd” i omgivelsene til at jeg slipper å bli gal. Men noen ganger – spesielt om natten – klarer jeg ikke å koble ut lyden, den blir sterkere og sterkere jo mer jeg hører etter. De fleste har kanskje opplevd (forbigående) summetone inni hodet, i øret. Det er en lignende lyd jeg hører, men den er veldig høyfrekvent – høyere i tonen enn jeg tror jeg er i stand til å oppfatte som reell lyd.
Jeg har så vidt snakket med legen om det. En vakker dag må jeg nok ta en ny prat. Kanskje kan det gjøres noe med det, kanskje ikke. Det spørs om mp3-spilleren min er skyld i hele greia. Jeg kan ikke komme på noe annet, i alle fall.