… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Årets første skikkelige produksjon er i boks. En riddari til meg selv i gråtoner, strikket av lagergarn. Det er en lettelse på så mange måter å klare å strikke igjen, selv om det fortsatt går litt smått og finmotorikken trenger litt mer trening. Jeg er hvertfall i gang, og planene er mange.
I dag har jeg vært på sjekk av hånda på sykehuset, og status er vel at ting går sin gang. De nye røntgenbildene viser at skruer og plate sitter der de skal, og eksperten sier det har grodd nytt ben i bruddflaten. Så da gjenstår det bare å slippe å kjenne noe äckligt når jeg bruker armen. Jeg må si at jeg ser uendelig masse frem til å kunne strikke, spise pent med kniv & gaffel, greie å skru av lokket på syltetøyglass og sånt …
Det blir trening av hånd og fingre hos fysioterapeut ukentlig fremover. Flaks i uflaks er at jeg får gjennomføre dette sammen med knetreningen.
Nå kan jeg så smått ta av skinnen på hånda for å trene fingrene igjen – juhu! Og strikking blir en av øvelsene for å bedre bevegelighet og styrke. Det ville være løgn å si at jeg strikker pent med en ½ venstrehånd, men det får duge til jeg får hånda i friluft!
Om bare to uker skal jeg være ship-shape igjen, spent på bilder og funksjon når legestanden skal si sitt. Da gjenstår det bare å få kneet (og ribbeina) til å slutte å plage meg.
… da altså! Jeg tror aldri drømmene eller planene eller ønskelista har inneholdt flere strikkeprosjekter. Jeg har overhodet ikke brukt strikkepausen og håndbruddet til noe nyttig eller fornuftig, bortsett fra å starte på jobb igjen da.
Jeg har uansett fortsatt noen dager på meg til å gjøre ferdig garnlagertelling. Og SÅ skal det strikkes så snart fingrene virker igjen.
Etter et år på krykker og strev med å komme tilbake i jobb gjorde jeg det kunststykket å ramle på første friskmeldt-dag. Det resulterte i et brudd i armen, med påfølgende operasjon, brudd i ribbein og en skikkelig vridning i det opererte kneet som resulterte i ny runde på krykker. Det vil si; én krykke, jeg har ikke arm til å bruke den andre …
Ribbeina hindrer god hvile og nattesøvn. Armen skal etter sigende bli bra i løpet av noen uker. Beinet må trenes opp på nytt. Samtidig er jeg nå nødt til å gå på jobb for fullt. Det er ikke mer igjen i min pott i trygdesystemet.
Om fem dager har jeg 26-årsjubileum i jobben min. I dag føles det ikke så veldig som en feiring. Jeg kjenner mer på å starte nedtelling til avvikling, til 62-årsdagen min. Det blir ei lang dimmelenke, men det går da én dag av gangen …
Nytt år og endelig tur på hytta igjen! Her skulle vi i vår vesle familiekohort bare kose oss gjennom helga før ny arbeidsuke. Men så gikk det litt på ræva, for å si det sånn …
I dag ble jeg operert og har fått satt inn plate og skruer for å holde på plass det som flytta på seg da jeg falt.
Jeg skal gjøre alt jeg kan for å ikke gjenta denne bragden. Men nå kan jeg hvertfall med rette si at jeg har “stål i bein og armer” 💪🦵
Joa, det går jevnt i strikking, faktisk. Hva som har vært på pinnene nå i høst blir ikke å se før jula er over. Men det er ingen overraskelse at det fortsatt er strikking som er hovedsyssel i disse tider. Jeg er så smått tilbake i jobb, men det er altså mange dager og timer som fylles med håndarbeid – og godt er det!
