… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Årets første skikkelige produksjon er i boks. En riddari til meg selv i gråtoner, strikket av lagergarn. Det er en lettelse på så mange måter å klare å strikke igjen, selv om det fortsatt går litt smått og finmotorikken trenger litt mer trening. Jeg er hvertfall i gang, og planene er mange.
I dag har jeg vært på sjekk av hånda på sykehuset, og status er vel at ting går sin gang. De nye røntgenbildene viser at skruer og plate sitter der de skal, og eksperten sier det har grodd nytt ben i bruddflaten. Så da gjenstår det bare å slippe å kjenne noe äckligt når jeg bruker armen. Jeg må si at jeg ser uendelig masse frem til å kunne strikke, spise pent med kniv & gaffel, greie å skru av lokket på syltetøyglass og sånt …
Det blir trening av hånd og fingre hos fysioterapeut ukentlig fremover. Flaks i uflaks er at jeg får gjennomføre dette sammen med knetreningen.
Nå kan jeg så smått ta av skinnen på hånda for å trene fingrene igjen – juhu! Og strikking blir en av øvelsene for å bedre bevegelighet og styrke. Det ville være løgn å si at jeg strikker pent med en ½ venstrehånd, men det får duge til jeg får hånda i friluft!
Om bare to uker skal jeg være ship-shape igjen, spent på bilder og funksjon når legestanden skal si sitt. Da gjenstår det bare å få kneet (og ribbeina) til å slutte å plage meg.
… da altså! Jeg tror aldri drømmene eller planene eller ønskelista har inneholdt flere strikkeprosjekter. Jeg har overhodet ikke brukt strikkepausen og håndbruddet til noe nyttig eller fornuftig, bortsett fra å starte på jobb igjen da.
Jeg har uansett fortsatt noen dager på meg til å gjøre ferdig garnlagertelling. Og SÅ skal det strikkes så snart fingrene virker igjen.
Etter et år på krykker og strev med å komme tilbake i jobb gjorde jeg det kunststykket å ramle på første friskmeldt-dag. Det resulterte i et brudd i armen, med påfølgende operasjon, brudd i ribbein og en skikkelig vridning i det opererte kneet som resulterte i ny runde på krykker. Det vil si; én krykke, jeg har ikke arm til å bruke den andre …
Ribbeina hindrer god hvile og nattesøvn. Armen skal etter sigende bli bra i løpet av noen uker. Beinet må trenes opp på nytt. Samtidig er jeg nå nødt til å gå på jobb for fullt. Det er ikke mer igjen i min pott i trygdesystemet.
Om fem dager har jeg 26-årsjubileum i jobben min. I dag føles det ikke så veldig som en feiring. Jeg kjenner mer på å starte nedtelling til avvikling, til 62-årsdagen min. Det blir ei lang dimmelenke, men det går da én dag av gangen …
Nytt år og endelig tur på hytta igjen! Her skulle vi i vår vesle familiekohort bare kose oss gjennom helga før ny arbeidsuke. Men så gikk det litt på ræva, for å si det sånn …
I dag ble jeg operert og har fått satt inn plate og skruer for å holde på plass det som flytta på seg da jeg falt.
Jeg skal gjøre alt jeg kan for å ikke gjenta denne bragden. Men nå kan jeg hvertfall med rette si at jeg har “stål i bein og armer” 💪🦵
Joa, det går jevnt i strikking, faktisk. Hva som har vært på pinnene nå i høst blir ikke å se før jula er over. Men det er ingen overraskelse at det fortsatt er strikking som er hovedsyssel i disse tider. Jeg er så smått tilbake i jobb, men det er altså mange dager og timer som fylles med håndarbeid – og godt er det!
Skulle du være en av dem som synes jeg blogger lite for tiden, så oppfordrer jeg deg til å ta kontakt på andre måter enn å vente på innhold her – ring meg da vel! 🙂 ☎️
Nå har jeg gått i tre dager (stort sett) uten krykker! Til og med et par rusleturer med Lukas har det blitt. Jeg er fortsatt litt wobbly, særlig i nedoverbakker, men jeg har trua på at det bedrer bevegelighetstreningen å ikke bruke krykkene. Og kanskje får jeg snart komme på skikkelig trening igjen også. Årne’ sæ det her, sjø!
Endelig kunne vi dra på hytta igjen! Lukas og jeg pakket den lille røde bilen så snart det var lov, og installerte oss for rekonvalesens, hjemme(borte)jobbing og etterlengtet vårrengjøring.
De første dagene var været aldeles nydelig, og et forsøk på å fange ivrige humler i blomstene var mulligens ikke helt vellykket, men jeg syns det var så koselig å se noe så normalt!
Gjensyn med mamma & pappa, søster og venner var også utrolig kjærkomment. I finværet kunne vi sitte sammen med anbefalt avstand, men likevel se hverandre og prate sammen.
Lukas er så heldig, får tur når han vil, og får bestemme helt selv hvor han vil gå! Bestemor har alltid vært en favoritt-turvenn.
Og selvfølgelig er det valgfri stol å sole seg i for selveste sjefen.
Bjørkeriset i vasen er rester etter årets frisering av tuntreet. Struttende hestehov og strikketøy innen rekkevidde gjorde dette til en perfekt start på hyttesesongen 2020 🌼
Det ble en underlig hverdag etter kneoperasjonen min. Her skulle jeg sitte hjemme alene i uke etter uke, bare avbrutt av faste treningstimer hos fysioterapeut. Men så kom et virus og satte hele samfunnet på hodet. Olav er beordret til hjemmekontor og Sondre må studere hjemmefra fordi studiesteder er stengt. Tobias går på jobb som vanlig foreløpig, med forholdsregler som anbefalt fra myndighetene. Og jeg må trene meg opp på egen hånd (akkurat det skal gå helt fint, tror jeg). Hadde operasjonen vært planlagt til bare noen dager senere, så hadde jeg jo ikke fått den i det hele tatt – hvertfall ikke på lang tid.
Lukas er kanskje den som nyter mest godt av dette – nå er det jo noen hjemme hele tiden, og han kan bestemme akkurat når han vil på tur eller når han vil sove.
Krysser alt av fingre, tær og strikkepinner for at alle holder seg friske, følger de råd og pålegg som kommer og at vi alle kommer oss gjennom denne krisen på best mulig måte. Stay safe! ❤️