Portrett av søvnløs kjerring

“I’ve been sleeping like a baby – wake up every two hours and cry”

(John McCain (70) til Jay Leno om søvn etter valget i 2008)

Det er bra sikkert at jeg har ligget i timevis og vridd meg uten å få sove i mange, mange år. Jeg har lest meg gjennom interessante og uinteressante tips og jeg har prøvd diverse legemidler, naturmedisin og kjerringråd – med og uten resept. Jeg kan love at ei middelaldrende, halvstressa kjerring er særdeles lite sjarmerende etter flere dager på rad med bare en time eller to på øyet.

Denne herlige tegningen beskriver meg ganske så godt. Det er Janne som har tegnet denne, etter at jeg kontaktet henne og fortalte hvor godt jeg likte hennes egne selvportretter. Både kryssblikket, bustehåret og den røde trøya beviser jo at dette er meg! (Jeg er bittelitt ekstra begeistret for puppene, faktisk). Tusen takk, Janne – du er sannelig både snill og dyktig ♥

Men nå er en ny tilværelse i emning. Jeg er så heldig at jeg har fått lov å bli med på søvnkurs for sånne som meg, som har fått diagnosen insomni. Dette er en ikke-medikamentell behandlingsmetode som drives av NTNU ved en forskningspoliklinikk. Behandlingen går ut på søvnrestriksjon, som tar sikte på å redusere tiden i sengen til den tiden man faktisk sover. Her er det ikkeno hokus-pokus, verken hypnose, meditasjon, sauetelling eller doping, så jeg har trua – det kan umulig bli verre!

Jeg har ført søvndagbok for å regne ut hvor mye søvn jeg reelt har hatt i snitt. I mitt tilfelle ble dette omtrent 6 timer, særlig fordi jeg har tatt igjen mange ekstratimer i helgene. Man bestemmer seg for når man ønsker å stå opp, og regner seg tilbake til korrekt sengetid. Dermed fikk jeg tildelt seks timer mellom 00:30 og 06:30 den første uka (hver dag, også i helgene) med strålende resultat – etter litt innkjøring. Uke 2 fikk jeg en halvtime til, men jeg våkner litt for tidlig. Likevel vant jeg nok en halvtime i uke 3 og kan nå faktisk legge meg samme dag som jeg sto opp! Uansett, her tar vi litt om gangen, en uke om gangen. Og de flotte tegningene fra Janne skal i glass og ramme – på soverommet!  💤

Nytt på nytt

Spørsmålet dukker opp i heimen i blant …

Jeg var så heldig å få nytt kne i 2015. Men så funker det ikke så bra. Dermed får jeg nytt nykne igjen nå.

Stort sett samme “utsikt” hele de siste par årene

Etter omtrent et år ble jeg ikke bedre av opptrening og merket at det gjorde stadig mer vondt å gå, spesielt i bakker eller trapper. Kneet sluttet aldri å være hovent og varmt, og det virker ustabilt.

Temperaturmåling gjennom vinterklær med varmesøkekamera på jobb

I løpet av sommeren 2017 vedvarte smertene også i hvile, og jeg kontaktet lege. Heldigvis finnes det altså mulighet for å fornye reservedelene, og operasjonen skal finne sted utpå våren – det ser ut til å bli sist i april. Litt feil å si at jeg gleder meg, men jeg ser hvertfall frem til å slippe å ha så vondt!

Hørehjelp

Jeg har fått høreapparater. Etter at hørselen har blitt dårligere og tinnitusen mer insisterende øyner jeg nå et lite håp om bedring i hverdagen. Apparatene har både forsterking av lyd i mine dårlige frekvenser og en maskerer som jeg kan slå av og på.

Virker hvertfall lovende så langt, de er mye mindre ubehagelige å ha på enn jeg fryktet. Så får jeg bare håpe de også gjør riktig nytte for seg.

Fårikål – med komplikasjoner

Årets fårikålbonanza tok laust hos oss i helga. Til jubel fra noen og ikke fullt så voldsom begeistring fra andre. Lukas, for eksempel, var kjempeklar til å kaste seg over det der som lukta så innmari godt. Men fikk han noe? Neeeida. Hundemat. I dag igjen. Så når sistemann forlater matbordet og et fat med bein står igjen – hva er vel mer naturlig enn å klatre opp og grabbe ett?

De ubevoktede sekundene resulterte i en tur til dyrlegevakta, morfinsprøyte og tjue minutter konstant spying. Stakkars Lukas, svimmel og tom i magen ble han heldigvis friskmeldt. Heldigvis rakk vi å få tømt magen før beinbitene vandret lenger ned i systemet. Heldigvis oppdaget vi naskingen i tide. Nå ligger han litt småpjusk i sofaen og vil ikke engang se på meg. Enten er han litt skamfull, eller så er han bare fornærmet for at han ikke fikk mere fårikål …

Rapport fra knepasienten


Lukas har vært på kontroll og røntgen med kneet sitt i dag. Det var en stor lettelse å få vite at alt er på plass etter operasjonen i juni og at han nå kan begynne å gjøre de vanlige tingene – gå lengre turer for eksempel. Det trengs litt skikkelig opptrening av musklene, det skal vi få til!

Ganske trøtt etter narkose, men helt fit for fight igjen 👍

Lukas må opereres


Stakkars vesle go’gutten vår har røket korsbånd i kneet sitt og skal opereres neste uke. Ikke nok med det, han må også opereres i det andre beinet i løpet av et par måneder, så det er ikke fritt for at noen av oss gruer litt … Skaden (eller sykdommen eller hva man skal kalle det) har han trolig hatt siden han var liten. Så har haltingen kommet og gått med ujevne mellomrom i sju år.

Skikkelig uflaks å bli født inn i en familie med så masse kne-greier egentlig. Jeg krysser hvertfall alt jeg har for at det skal gå fint med ham fremover. Han kan jo ikke akkurat gå med krykker heller 😳

Tur med seks måneder gammelt kne

I helga gikk jeg tur/retur Estenstadhytta for første gang med nykneet. Ikke at det er noen voldsom tur-utskeielse, men alle som er lokalkjent her vet hvertfall at det er relativt bakkete start på markaturen. Så jeg er akkurat så fornøyd som jeg høres ut – nå vet jeg at jeg kan gå gode (og litt krevende) turer fremover.
lukas-far-bolleVel fremme på hytta fikk vi godbit alle sammen, Lukas var veldig fornøyd med både kjempeskillingsbolle og vann i glass.
sondre-pa-klippenSondre og Victoria var også på tur, de gikk en litt lenger løype enn oss og stoppet for fotosjutThe Cliff of Burma (kjent for geocachere). Like greit at jeg bare fikk bilder og ikke var tilstede!
victoria-klippen

Navnet Burmadalen og The Cliff of Burma skal etter sigende ha oppstått under etableringen av Estenstadveien da krigen i Burma var det store samtaleemnet blant anleggsarbeiderne.

Knekontroll

Jeg har vært på kontroll med kneet. Det var ikke bare oppløftende, faktisk nesten litt frustrerende. Jeg har en cyste i knehasen som hindrer meg i å bøye og strekke så mye som jeg burde. Det skulle man tro var en enkel sak å gjøre noe med, men det skal visst bare gå over av seg selv. Jeg får håpe det går over fort da. Det er nokså vondt, og da er det ikke så greit å presse gjennom treningen heller. Sykling er for eksempel litt begrenset foreløpig, jeg kommer ikke rundt …
trimsyklingSelv om jeg mangler noen grader på de riktige vinklene, så er i alle fall prognosene for både strekk og bøy ganske gode. Det er bare å fortsette å jobbe. Så da gjør jeg det – både hjemme og på orntli’jobben min!

Kne-status

knar-desNå er det gått en måned siden jeg fikk nytt kne, og det er vel på tide å oppsummere litt. På den absolutte plussiden må jeg nevne at jeg så smått har vært på jobb. Riktignok bare noen få timer, men med unntak av juleferie har jeg planer om å stable meg dit jevnlig fra nå av.
kne-blaBlåfargen har gitt seg. Treningen går stort sett for seg på hjemmebane, med øvelser tilrettelagt av fysioterapeuten. Jeg er ikke veldig imponert over verken strekk eller bøy ennå, men det kommer seg vel. Det er ganske smertefullt å gjøre disse øvelsene, men må man, så må man …
medisinOg når jeg nevner smerter; jeg er rusfri nå, ikke mer piller jevnt og trutt.  De daglige sprøytene er jeg også ferdig med. Jeg sover for det meste natta gjennom, men våkner jeg av at det er vondt, så kan jeg saktens spandere litt smertestillende. Kanskje det rett og slett hjelper bare å vite at det finnes hvis behovet skulle melde seg.
piller
Det er dårlig med action-bilder, det skyldes faktisk at det ikke er så mye action for tiden. Juleforberedelser er omtrent fraværende, men det er en viss mulighet for at jeg kommer meg på en butikk før klokkene kimer. Kanskje.

Oppsummert: Jeg er optimist, dette blir bedre enn det var før i alle fall.