Jeg har nevnt tidligere at jeg ikke har mye til overs for dumhet. Det har jeg fortsatt ikke. Men kanskje jeg skylder noen en unnskyldning for dette; jeg tror på ingen måte at noen av dere mangler intelligens eller evnen til å tilegne dere lærdom eller lære av erfaringer. Kanskje jeg skulle spesifisert litt bedre; dumheten ligger i handlingene. Kanskje dette kvalifiserer mer til en annen definisjon, ettersom dumhet avhenger av manglende evne eller uvilje til å vurdere relevant informasjon. Noe jeg egentlig ikke tror er tilfelle.
Vel, de jeg har kalt dumme (ikke høyt, er du gal?) er ikke dumme i virkeligheten. Jeg tror bare de ikke bryr seg. I alle fall ikke om den effekten deres avgjørelser, snakk, meninger eller handlinger har på meg. Det som plopper ut mer eller mindre regelmessig kan kanskje karakteriseres som skitprat, eller bullshit på nynorsk. Jeg leste nettopp en bok av Mr. Frankfurt (On bullshit). Han sier at bullshiteren rett og slett er uinteressert i sannheten. (selv om jeg ikke helt kan forstå hvordan noen kan tro at slikt ikke påvirker andre, offeret om du vil – kanskje sannheten ikke er like spennende? Bullshitere har som mål å imponere og overtale de som måtte gidde å høre på (ikke at jeg forstår at noen orker å høre på slarv og sladder). Løgnere må nødvendigvis kjenne sannheten for å skjule den, mens bullshiteren ene og alene er ute for å fremme sine egne interesser (som jeg oftest ikke er i stand til å identifisere) og har ikke noe behov for (å kjenne) sannheten. Jeg syns Mr. Frankfurt har noen gode poenger.
På samme måte som med dumhet syns jeg løgn er en vederstyggelighet. Og jeg avskyr sladder. Mest av alt misliker jeg bullshit og skitprat