Vi kjøpte en ny sofa til ungdomsstua i fjor. Sofaen var akkurat sånn som vi ville ha den – passe stor, plass til oppbevaring av sengetøy og enkel å gjøre om til en super gjesteseng. Damen som ekspederte oss var særdeles hyggelig, en veldig dyktig kundebehandler og vi syntes vi gjorde en real og god handel. (Vi kjøpte også spisestue med stoler, så vi handlet for en hel liten formue)
Men etter kort tid var ikke sofaen særlig fin lenger – den nuppet noe aldeles forferdelig. Vi kontaktet da butikken, for vi regnet med at en eller annen hjelp ville vi få. Og om ikke noe kunne gjøres måtte vel heving av kjøpet være en selvsagt løsning.
Den gang ei, gitt. Uten å kjede noen med langtekkelige utbroderinger, så endte vår diskusjon med beskjed om at det ikke fantes noen mulighet for å returnere en vare i denne butikken. Det var dessuten ikke mange som hadde klaget, hadde det vært det så skulle de selvsagt tatt det på alvor. Men i vårt tilfelle var vi først til å klage og fabrikken kunne vise til en testrapport som gav de beste resultater. Så det så.
Men så dukket denne saken opp. Nøyaktig samme type sak, samme klage, samme butikkjede og samme svar som vi først fikk (med unntak av hjemmebesøket – ingen tok seg noen gang tid til å komme for å se på vår sofa). Jeg gjorde vår butikk oppmerksom på denne tilsvarende saken og ba om en uttalelse fra dem. Etter en uke fikk jeg følgende på epost:
Fabrikken tar salongen i retur selv om de er uenige. Du kan levere tilbake sofaen på lager og få utbetalt pengene.
Så ble det returreis for den (egentlig) fine sofaen vår. Moralen i visa er: Ikke gi deg! Som kunde har du pinadø alltid rett!
Nå starter jakten på ny sofa. Da vi leverte fra oss den gamle traff vi igjen på den hyggelige damen som solgte den til oss. Nok en gang viste hun seg som en skikkelig kundebehandler og ville så gjerne hjelpe oss. Hun ønsket oss hjertelig velkommen tilbake for å se på alternative stofftyper om vi allikevel ønsket den samme sofaen.
Tenk så mye de andre ansatte og butikkjeden hadde vunnet på en helt annen kundebehandling, slik som den ene ansatte de har viste oss. For oss hadde det faktisk hjulpet om de hadde vist litt interesse for oss – de kunne innrømmet at det var en feil, eller bare et litt dårlig produkt. De kunne kommet på hjemmebesøk og vist oss hvordan vi kunne fått vekk nuppene og fått en sofa vi kunne leve med. De kunne tilbudt oss en gratis sofapute eller ett eller annet nips. Eller som verste alternativ for dem; skifte stoff på sofaen. Men det var bare steil holdning og beskjed om å “støvsuge oftere”, “fabrikken har en fin testrapport” og “dere har for tørr luft inne”. Må man virkelig “true” med pressen for å få et selvsagt medhold i en forbrukersak? Vi utgjør sikkert ikke så mye av kundegrunnlaget, men det skal nok litt til før vi kommer tilbake.