Det er skikkelig artig at så mange følger med på denne reisen og at mange stiller spørsmål omkring jobben vi gjør. Jeg vil veldig gjerne ha tilbakemeldinger her, så skriv i vei! En del har lurt på hvorfor prosjektet gjennomføres på denne måten, og det er relativt enkelt å forklare med ett hovedstikkord; kostnader – men like viktige stikkord er for oss lokalkunnskap, eierskap, stolthet og arbeidsglede!
At vi gjennomfører den fysiske leggingen av kabel og beskyttelse selv koster oss omtrent 1/4 av kostnadene ved å sette det bort. Det er krevende å gjøre denne jobben i arktiske strøk, og eksterne leverandører ville krevd svært romslige marginer i forbindelse med all mulig usikkerhet og risiko – ikke minst rundt klima-, vær- og geografiforhold men også maskineri, utstyr, mannskaper og lignende. Vi samarbeider med Kings Bay som kjenner de lokale forholdene best av alle og har stedlige ressurser til vår disposisjon. Samtidig får vi førstehånds innsikt i forholdene her oppe hvor vi skal stå for driften av et høykapasitetsnett med stor prestisje. Kings Bay sine ansatte byttes ut hvert andre år, så verdien av at vi kjenner prosjektet og lager dokumentasjonen selv er svært stor ved at vi får beholde kontinuiteten i vår driftsorganisasjon – som ikke er enkeltpersonavhengig.
Det er dessuten ikke til å legge skjul på at det er et eventyr for oss å være her – vi var ikke vanskelige å be! Trening får vi på kjøpet – jeg regner med alle kan se at musklene mine har vokst enormt de siste par-tre dagene!
Denne niende dagen ble dagen for avslutning av en mengde ting. Kroppen skrek etter hvile da vekkeklokka plutselig var innstilt på arbeidsdag igjen, men det er utrolig hva som funker når man først er i gang. For nå så vi enden på jernlempinga og kastet oss ut i siste opplasting i begge båtene med kurs for Brandalpynten.
Hansvik’en med riggeutstyret og en tredel av rørpipene.
I havnebåten lastet vi dobbel porsjon og tøffet deretter i nordvestlig retning utover fjorden – til Brandalpynten såklart.
Så digert fottøy har jeg aldri hatt på meg, i alle fall ikke flerfoldige arbeidsdager. Støvlene på overlevelsesdrakten jeg lånte var nøyaktig fem nummer for store. Ikke akkurat tær i sandstrand dette, men jeg ville ikke byttet akkurat nå!
Arbeidstempoet bar preg av optimisme og muligheten til å bli ferdig, jeg må innrømme at det var litt godt å se bunnen i kassene etter hvert. Også i dag var sjøen blikkstille, så det var svært behagelige forhold å jobbe i. Ettersom dette var vårt siste opphold på Brandalpynten var vi spente på om Selfie ville dukke opp. Og han sviktet naturligvis ikke. Samtidig hadde vi selskap av frøken Rein inne på stranda (jeg tror det var den samme drektige simla som var i byen tidligere). Man skulle nesten tro det var regissert av en ypperlig turoperatør; de to fant det nemlig helt naturlig å møtes i vannkanten for et lite pauseshow for oss.
Tydelig nysgjerrige både på hverandre og oss ga de oss en opplevelse som i alle fall jeg vil huske! For et privilegium å få se dem i egne omgivelser, i privat og uforstyrret natur!
Selfie rundet båten et par ganger for å si takk for laget, tror jeg. Plopp – så var han borte … God tur på ferden videre, kjekken. Pass deg for bamsen.
Og plutselig var vi kommet til siste skrue og siste protectorshell der ute i Kolhamnlaguna. En litt merkelig følelse, men også utrolig deilig! Petter Smart-riggen holdt hele jobben gjennom, det var vi skikkelig fornøyd med.
Frode fant ut at tidspunktet var akkurat passe til en liten siesta – om den ble aldri så kort, så var den fullt fortjent! Straks etterpå startet vi en spennende seanse med å filme kabelen under vann. Det var virkelig et av høydepunktene for dagen å se den filmen, jeg føler jo at dette er litt mitt!
Er ikke dette litt av et skue, så vet ikke jeg! Her følger kameraet rørgata vår utover bukta og vi er svært godt fornøyd med traséen og måten kabelen har lagt seg på havbunnen på.
En aller siste oppgave ventet helt inne ved bystranda, der et gammelt pumpehus skal rives. Der er det en del skrapjern og skarpe steiner, så beskyttelse av kabelen trengtes også der. De siste 11 meterne (altså 176 kilo!) med jern ble svømt på plass og vi fikk en siste omgang i overlevelsesdressene før avslutning i tide til middag. (Du ser rørdungen liggende på den tørre ytterkanten av grøfta hvis du ser godt etter)
I tillegg til litt møtevirksomhet og kartlegging av lokal infrastruktur gjenstår det nå mest opprydding før vi må pakke sammen. Vi skal besøke UNIS og Longyearbyen før flysnuten peker mot fastlandet. Men fatt mot; det kommer fortsatt rapporter altså!
