Month: January 2012

Pinnetur

Siden jeg alltid har noe å bære på (hundebåndet) når vi går på tur, så ville ikke Lukas være dårligere. Pinnen plukket han opp ved trappa hjemme, og den var med hele runden.

Klar til å gå, nå har vi bagasje med oss begge to!
En liten lekepause. Du får leke med båndet du, mamma
Oj, en pinne til! Må nesten ta med den også da...

Den ekstra pinnen ble med et lite stykke, men Lukas mente nok at den første var tøffest og endte opp med å ta med bare den hjem igjen. Det er ganske travelt å gå tur med pinne, da. Den må voktes hele tiden, men også legges til side når det skal utføres markeringer og andre ærend som en travel hund har på formiddagstur. Og bare så det er klart – muttern er ikke betrodd oppgaven å passe på pinnen, han stoler ikke på noen når det kommer til sånne skatter!

Det har vært ganske kaldt lenge nå, all snøen er steinhard og alle veier er glatte. Jeg tipper det ikke blir vår riktig ennå, så da kan jeg heller håpe på et lite snødryss sånn at det blir rent og hvitt igjen.

Nordlys og stjerner

Nå har det vært fantastisk nordlys over trønderne i lang tid, den ene kvelden mer spektakulær enn den andre. Og da må man jo ut med kamera.

  • Forsøk #1: Batteriene døde på kameraet, fant dessuten ikke stativet
  • Forsøk #2: Nordlyset bortevekk da jeg endelig kom ut, men fant stativet
  • Forsøk #3: Ikke så spektakulært at det gjorde noe, kunne like gjerne vært lysene fra byen

Men så dukket det opp noen spredte glimt igjen, og ettersom Olav allerede hadde lua på seg etter hundeturen og nordlyset var synlig fra verandaen, så ble det jammen et slags resultat. Ikke så aller verst, faktisk.

Nordlys på nordhimmelen

Det hadde sikkert sett tøffere ut hvis vi gikk opp i marka i mørket, men etter erfaringene #1, #2 og #3 hadde vi grunn til å regne med at det ikke ville gi stort bedre resultat. Synes bildet ble fint jeg 🙂

Samtidig fikk vi også et brukbart bilde av Karlsvogna, det har jeg ønsket meg lenge. Den pinnen som stikker opp i nedkant av bildet er toppen på parabolantennestativet på taket. Og så skimtes nordlyset litt også, liksom. Artig.

Halen og bakkroppen på Store Bjørn er Karlsvogna

Paradoxical mittens

Nå er jeg litt mer i gang med julegavene – de som skulle blitt ferdige i 2011 altså! Men bedre sent enn aldri, sant? Jeg strikker votter – paradoxical mittens – som er gode og lange og litt morsomme. Foreløpig er det tvillingene som har fått, ett par til meg selv er under arbeid og så får jeg se hvor mange jeg kommer i mål med. Det er først nå jeg greier å sitte såpass at jeg kan strikke, det viste seg fort at ligging egner seg dårlig til håndarbeid av dette slaget.

Variasjon kun i mansjettfarge – ellers er de likedan alle sammen
Sondre sine votter ferdig dampet og klare til bruk

Kaffe eller noe?

Olav fikk en kaffemaskin i julegave fra jobben i fjor – ikke verst, eller hva? Og jeg som svært så bestemt hadde lagt ned forbud mot ting på kjøkkenbenkene, jeg måtte bare finne meg i at en viss Tassimo var kommet for å bli. Ungene elsker den, for kakaoen er ifølge dem knallgod. Kapslene forsvinner så fort at jeg fortsatt har til gode å smake den fantastiske kakaoen. Olav liker kaffen godt, jeg er litt mer reservert – men så er jeg ikke så kaffete av meg heller da. Jeg drikker oftest helst te, og den vil jeg lage på gammelmåten, der kom Tassimo til kort altså. Men den får nå stå der, litt fancy er det kanskje også.

Bosch Tassimo kaffemaskin

Godbit, takk!

Lukas gjør hva som helst for en godbit. Hvis godbiten skulle vise seg å være tørrfisk eller krumkake tror jeg han kunne slått stiften eller gjort en salto uten tilløp – så godt er det! Når vi roter oss ut i skogen og snøen får han løpe fritt (eller med sporline) så lenge jeg har godteri på lur i lomma, for da er han lynsnar til å lystre på innkalling. Jeg må være flinkere til å trene ham, innkalling bør virke uansett om jeg har noen belønning eller ikke.

Har du noe godt i lomma, muttern...?

Nå som jeg er flinkere til å gå har jeg planer om litt lengre turer de dagene jeg er hjemme. Både jeg og hunden har godt av det, ganske så sikkert. Jeg ser frem til møte med sykehusøvrigheta om en måneds tid, da får jeg vite hva jeg bør, skal, må og får gjøre for å trene opp rygg og desslike. Får satse på å ikke ramle på glatta de neste dagene også da.

Late-leteaksjoner

Jeg hadde ikke glemt kameraet på hytta likevel, heldigvis (jeg syntes nok jeg måtte nådd toppen (eller bunnen) av sløvhet om det var sånn, for jeg var temmelig sikker på at jeg hadde tatt det med) og det dukket opp under ungenes draperte snøbukser (over armlenet på lesestol #2) da jeg hadde en intensiv leteaksjon etter peislighteren. Som var borte. Det var andre gang en sånn lighter lot til å ha fordampet her i huset. Mystisk. Hva måtte jeg miste (og lete etter) før jeg fant lighteren? Jo, nå har jeg funnet et triks;

det er bare å late som man leter etter noe helt annet (man trenger ikke en gang spesifisere hva) så dukker sånne tapte gjenstander opp!

Jeg late-lette bare noen minutter før jeg fant lighteren, i skuffen med vaskekluter på badet. Hmmm, noen har antagelig brettet klesvask, tent telys og gått i egne tanker. Undres på hvem…

PS – nå er telefonen min borte, jeg spiller helt ubekymret og går ut fra at jeg finner den så snart jeg rusler plystrende rundt og leter etter noe annet!

Skam dere

… dere som lufter hund uten å plukke opp dritten etter den! Alle sier de alltid plukker opp, så hvem er disse snikskiterne som forurenser alt av gater, stier, fortau og lekeplasser? Er folk virkelig så teite at de lar det ligge når ingen ser dem? Eller gir de bare blaffen? Syns ikke de det er vemmelig