Hva i all verden skjedde med falkeblikket mitt? Jeg har alltid kunnet lese den minste skrift, lese nummerskilt på biler langt unna. Jeg syntes til og med det var litt kult å få mine første briller da øynene ble litt trøtte når jeg leste intenst på papir eller skjerm. Nå har jeg allerede hatt noen par briller, behovet endrer seg stadig til i negativ retning. For omtrent to år siden bestemte jeg meg for å prøve kontaktlinser i stedet. Jeg har en uvane med å sette brillene på toppen av hodet eller bare legge dem fra meg på et bord og linser så ut til å være en perfekt løsning ettersom nærsynet stadig ble dårligere.
Jeg må innrømme at jeg faktisk opplever hva alle bøker sier om alder og syn; behov for mer lys og stadig dårligere nærsyn. Jeg hater det, virkelig. Det er teit, men sant. Briller og linser er dyre. Og ettersom synet mitt tydeligvis endres så raskt – når vet jeg at jeg skal investere i Den Endelige Løsningen? Skal jeg kompromisse meg frem til jeg blir nødt, når er det stabilisert? Jeg har syn som en muldvarp. Stakkars muldvarper.
Jeg har alltid trodd at min diagnose var hyperopi, eller langsynthet. Nå ser det ut til at jeg har tatt feil, Wikipedia forteller meg at dette ofte blir forvekslet med presbyopi, en annen tilstand som også forårsaker sløret nærsyn. Der står det at: øyelinsen mister sin elastisitet etter hvert som vi blir eldre. Og det er helt naturlig og veldig vanlig.
Så hrmf…! Naturlig fordi man blir eldre. Hrmf.