Man skal være forsiktig med å kalle folk dumme. Så det gjør jeg ikke. Jeg bare synes at noen er det. Mest av alt kan selvsagt det å kalle noen dum slå tilbake på en selv. Men dumheten ser noen ganger ut til å være grenseløs. Og når man møter det, uten styrke eller makt til å slåss mot det, så kan man bli ganske slått ut. I alle fall er det sånn for meg. I løpet av ganske lang tid har jeg lært meg å holde kjeft og smile. Kanskje det er et tegn på at jeg blir eldre?
Jeg har opplevd noen gjøre en betydelig mengde dumme ting i ganske lang tid, mer og mindre synlig. Heldigvis bare noen få personer. Men uheldigvis med innvirkning på mine områder her og der. Å se på denne pågående dårlige dømmekraften er på den ene siden ganske interessant, jeg er stadig nysgjerrig på når de vil forstå hva de gjør. På den andre siden er det ikke morsomt i det hele tatt å være nødt til å korrigere og dekke over i stillhet der konsekvensene av dumme handlinger ville blitt betydelige. Eller; ofte er det faktisk også mangel på handlinger. I små miljøer er det ikke så enkelt å tipse anonymt om noe, men jeg antar det kunne vært en løsning.
Men skitt au, jeg fortsetter mine hverdager. Jeg er fornøyd med det meste, og hvis de dumme vil fortsette med sitt – la dem det. Jeg har sagt det før; jeg gir meg ikke. Men merk dette; en dag gjør jeg nettopp det. Og da kan jeg sitte utenfor og le. Høyt.