En uke uten jobb så langt, to til på trappene. Å skrive med bare én hånd er faktisk ganske utfordrende. Men legen var veldig bestemt; ikke noen jobb. Ingen matlaging eller servering. Ingen håndvask. Jeg kan trene, selvsagt. Beina virker fint. Bortsett fra at jeg også har fått Bakers cyste. Ikke noen showstopper, men ganske plagsom. Jeg får spille volleyball om jeg vil – det gjør trolig ikke noen forskjell for den venstre armen (selv om jeg tror det generelt er utelukket for en stund).
Jeg fikk ny sprøyte på fredag, den siste jeg får i denne behandlingen. Medisinen i denne heter Lederspan og doktoren sier den er noe mer potent en den typen jeg har fått tidligere. Ganske optimistisk dro jeg fra kontoret hans med forventninger om et par uker uten smerter, masse hvile og virkelig rehabilitering. Men etter noen timer kom smertene snikende, og denne gangen gikk det ikke over. Jeg må tilstå at mesteparten av helgen inneholdt mye tårer. for så vondt har jeg aldri hatt i armen. En solig dose smertestillende gjorde det mulig å bevege resten av kroppen normalt. Så nå sitter jeg her og venter på at legekontoret skal åpne sånn at jeg kan ringe og spørre om råd.
Beklager klagingen. Jeg måtte bare få det ut.