Nødt eller sannhet

Det er navnet på en lek – enten må du svare helt sant på et spørsmål, eller så må du gjøre noe bestemt for å slippe. Typisk noe vi drev med i veldig ung ungdom – tenk å bli nødt å kysse drømmegutten? Vi vurderte selvfølgelig (fnisende) alternativene.

Det er ikke akkurat sånn det er å blogge, heldigvis. Jeg må ikke. Men jeg funderer ofte på hvem disse noenogfemti menneskene er, de som besøker bloggen min hver dag, jevnt og trutt. Og hva tenker de om det jeg skriver, det jeg skriver om? Jeg begynte å lage mine egne nettsider en gang i forrige årtusen. Jeg tror det jeg egentlig ønsket meg den gangen var en blogg. Men det var noe jeg ikke en gang hadde hørt om.

Jeg fant fort ut at det var krevende å vedlikeholde hjemmesnekrede nettsider. Med min medfødte skrivekløe måtte det lages noe. Så det ble en slags elektronisk dagbok ut av skribleriene. Blant annet skrev jeg en bok da tvillingene ble født, trykt i et opplag på 20 eksemplarer (utgitt i 2001, eget forlag) og gitt bort (eller lånt bort) til kjære og nære og de som vil(le) lese. (Jeg har planer om å publisere den her … med tiden)

Bloggen i sin nåværende form ble ikke til før i 2009. En del av det gamle dagbokstoffet er puttet innimellom, dyttet tilbake til riktig tid. I begynnelsen hadde jeg nok ambisjoner om å mene en del, kommentere en del og kanskje til og med presentere noe spesielt. Etter hvert har jeg landet mer og mer tilbake til dagbokmønsteret, og jeg tror nok det er her jeg kommer til å være. Det er en super kanal for å få utløp for skrivebehov, og ikke minst et genialt oppslagsverk for å huske når eller hvor noe skjedde. Men så var det dette med sannhet. Ikke sånn å forstå at det jeg skriver om ikke er sant, det er det faktisk.

Men det er jo ikke alt man forteller til hele verden. Når jeg oppdager at det faktisk finnes lesere av bloggen, så blir jeg både ganske ydmyk og ikke så lite prestasjonsredd. Jeg bør jo komme med noe fornuftig innimellom, ikke sant? Poenget mitt er at for meg er dette fornuftig, all den tid bloggingen dekker et behov hos meg selv. Jeg kommer aldri til å tjene penger på dette (eller begynne å reklamere for noe, for den del) eller bli en synser, ekspert eller kjendis. Jeg setter utrolig stor pris på tilbakemeldinger, og jeg liker å kunne vise til bloggen når familie og venner trenger oppdatering på livet mitt. Heldigvis er det mer i livet mitt enn det som kommer til syne her. Målet er ikke å kartlegge eller dokumentere alt. Jeg trenger bare å skrible.