I riktig gamle dager, da jeg begynte mitt liv på nettet, da dukket en vakker dag behovet for å skille mellom jobb- og privatepost opp. Heldig som jeg var kunne jeg gjennom jobben nesten velge og vrake blant all verdens akronymer og nicknames. Valget falt på pia – privat internett-adresse. Dermed ble dette mitt alter ego i så mange sammenhenger der jeg kunne reise inkognito, så å si. Epostadressen er forlengst borte, men navnet henger fortsatt med. Mange kaller meg til og med pia fortsatt. Så da jeg oppdaget denne (litt slemme) taggingen syntes jeg den var litt søt. Og så er det jo helt sant – jeg er snill.
🙂