Det er nesten litt fantasiløst å bruke samme tittel hver dag på disse reisebrevene, for dagene er langt fra like. Bortsett fra at de er lange. Og lyse. Den femte dagen på 79° nord passerte vi nok en milepæl, de kommer tett. I dag ble nemlig hele trekilometeren – altså kabelen – senket i sjøen. Tenk det; vi har tatt på hver eneste centimeter av den, knyttet knuter på hver eneste plastkanne. På T R E kilometer.
Morgenstunden (den med gull i munn) tilbrakte vi i havnelageret der vi satte plastkanner tilbake på paller og rullet plast rundt. Vi er kanskje ikke like proffe som leverandøren vi fikk dem fra, men hver eneste, bidige plastkanne har gjort jobben sin og kan gjenbrukes der de kommer til nytte. Så vi pakker dem og gir dem bort.
Deler av kabelen får vi ta en siste kikk på senere, noen steder skal det legges protectorshell articulated pipe rundt for beskyttelse. Dette er tungt støpegods som hektes og boltes sammen og beskytter kabelen mot for eksempel skarpe steiner. Disse pakket vi i mer håndterlige (haha! de er tunge, altså) kasser i dag før transport til de aktuelle stedene. Jeg lar meg imponere over at sånt finnes, og ikke minst at Helge prosjektleder graver frem løsninger på alskens!
Men tilbake til senking av kabel! I nærområdet – altså ved kontoret vårt – ble kabelen lagt i grøfta før den tippet ut i sjøen. Inntak i bygget er boret og Frode var input-sjef.
Neste økt startet ved gammelkaia og over det lengste strekket mot Brandalpynten.
Vi byttet på å hale kabel, skjære tauet av kannene og å rydde i båten. Etter et par økter med haling fant jeg min plass også i dette lille samfunnet. Jeg ble en kløpper til å stable mange plastkanner i den vesle båten!
Kannene transporterte vi hele veien tilbake, der de altså skal opp på paller etter hvert. 
For ordens (og miljøets) skyld har vi plukket med oss alle trådstumpene, selv om det er naturtau vi har brukt. Hvis noen trenger et lynkurs i båtmannsknop, så kan jeg sende en neve ferdigknyttede slike.
Heller ikke dag fem manglet innslag fra dyreriket, såklart. Jeg hadde et veldig koselig treff ved lageret der en fantastisk flott hund tålmodig ventet på en eier, eller bare en venn.
Ettersom jeg savner min lille Lukas og denne jenta tydelig savnet en kos, så kombinerte vi dette med en skikkelig klø på magen-seanse som vi begge hadde godt av. Jeg vet ikke hva hun heter, men hadde hun vært min ville jeg kalt henne Sara, hun så ut til å kle det navnet.
Landkjenning på Brandalpynten var dagens absolutte høydepunkt for min del. Det føltes fra tær til isse at jeg trampet inn på et landområde det er få forunt å komme til og en landtunge jeg har hørt om i årevis. Det får være mitt Galapagos, tror jeg! Og sannelig ble det belønning i form av dyreliv her også.
En vakker rein vokter over våre ilandføringspunkter for fiberkabelen, tror vi.
Og denne kjekkasen var svært nysgjerrig på hva vi styrer med. Han forsøkte å klatre opp på de merkelige isfjellene våre, men klarte det ikke. En skikkelig akrobat var han i alle fall, men plastkannene vinglet nok for mye og var for glatte for ham. Men takk for underholdningen, lille tøffing!
