Svalbard calling – rapport #15

Snø! Dette var utsikten jeg våknet til på mandag morgen. Noe å vise frem til dem hjemme som nyter en skikkelig indian summer, etter det jeg har fått med meg. Vi lå dønn stille i dette miste pusten-landskapet. Fra besøket i juni husker jeg jo dette som mest snødekt, men den gangen var også lagunen tilfrosset. Igjen lar jeg meg bergta av skjønnheten og sårbarheten i den unike Brandalpynten. Sukk …!

Jeg måtte selvsagt en tur på toppen for å ta noen bilder, og fikk med meg kaptein Shauns vennlige advarsel: be careful so you don’t fall on your …uhm… posterior!

I morgenlyset forlot Viking Explorer Ny-Ålesund for denne gang. Nå skal dykkerne tilbake til Longyearbyen og starte på runde to med spyling, kapping og klargjøring av det som trengs under overflata.

Ved lunsjtider var ubåtkjøringen med Excalibur fullført og tiden var inne for å forlate Brandal. Her møter vi Fuglehuken, det nordligste punktet på Prins Karls Forland, i et av de få klare glimtene på turen. Vi hadde snøkav og frisk sjø denne dagen – herlig å endelig kjenne litt på saltvannslivet på orntli’ når skipet også skrudde farten opp mot hele 10 knop! Nå var alle tester og teknikaliteter for første kabel unnagjort i denne enden, og vi gikk mot Longyearbyen for ROV-arbeid på startpunktet igjen.

Det ble smått med nettforbindelse i dag, dermed bare en vanlig dag på kontoret – stort sett. Men det kan saktens bli behov for å krydre tilværelsen litt i ingenmannsland, så vi sporet opp et verksted i skipets indre for å leke litt. Jeg synes fortsatt alle sikkerhetsplakatene er som perler i denne stålverdenen – fikk faktisk et snev av dårlig samvittighet for at jeg ikke tok av meg klokka og juvelene inne på verkstedet.

Og hva har hun funnet på nå da …?! Fritidsproblemer er et ukjent begrep, strikketøyet kan lett byttes ut med hjelm og briller, blåselampe og rekved en ettermiddag i ishavet. Her er det altså bare å fortsette å følge med – i løpet av rapportkavalkaden skal jeg nok avsløre hva som foregår. Jeg kan fortelle såpass som at dette krevde spesialutstyr og at det også ombord i skipet her finnes minst én Petter Smart!

I utgangspunktet skulle mitt oppdrag med rapportering fra prosjektet ha sluttet om noen få dager, når første kabel er landet. Men det dukker stadig opp nye aspekter, to tilsynelatende like oppdrag vil likevel inneholde så mye forskjellig. Det er som å få tvillinger, liksom – når den første er født skal man gjøre det hele en gang til, og tro meg; det er ikke aldeles likt! Etter å ha vært i tenkeboksen en stund takket jeg derfor ja til å følge prosjektet helt til enden og blir derfor med på kabel #2 også.

Helt ærlig jabba; det var ikke bare enkelt å bestemme seg for å være så lenge borte fra familien (savner dere!) og tidvis dårlig samvittighet for jobben der jeg vet at oppgaver burde vært fulgt opp. Men med så mye positiv respons fra alle kanter og så fantastiske opplevelser å dokumentere valgte jeg altså å bli med. Å hoppe av halvveis  ville føles som å klippe av den fineste sangen jeg vet og aldri få høre slutten. Så kjære alle som leser dette: Velkommen til enda mange dager med sjømannsliv, natur og finurligheter fra mitt drømmeoppdrag!