I går kveld fant jeg dette brevet på oppslagstavla. Og før vi mønstret av Cable Innovator mottok vi gaver fra kaptein Shaun og skipet. En avkledd fiberkabel montert på sokkel skal bli med hjem som et kjært minne om fem fabelaktige uker i Arktis. I tillegg fikk vi et stykke jernbaneskinne, og det er noe av det mest spesielle jeg noen gang har opplevd å få!
I Ny-Ålesund står et tog (av alle ting) som er ett av flere fra tiden med gruvedrift i byen. Dette bildet viser dette toget i drift i Ny-Ålesund i 1956. Driften tok slutt i 1963 – samme år som jeg ble født. Da resten av togmaterialet ble sendt til fastlandet som skrapjern sto dette ene igjen og ble reddet av entusiaster som også har foretatt oppussing av “Nr. 2”. Av alle finurlige fun-facts jeg har sett tar dette nesten kaka; lokomotivet har fått navnet Grete.
Dette klippet viser deler av informasjonen som finnes om verdens nordligste jernbane. Skinnene til disse togene ble fjernet for å unngå utnyttelse av okkupasjonsmaktene under krigen. Hvor skinnene ble av er fortsatt ukjent.
Den 1. september i år var Cable Innovator utenfor Prins Karls Forland og pløyde fiberkabelen trygt ned i havbunnen. Da plogen ble heist opp hadde det hektet seg fast omtrent 20 fot jern på den. Dette ble etter hvert identifisert til å være togskinner og et par unike stykker er kappet opp, pusset og satt på sokkel. Sammen med et Certificate of authenticity har Helge og jeg mottatt hver vår.
I Helgebu på Hotellneset i Longyearbyen ligger min lille hilsen. Det har vært fabelaktig mye teknologi og fag i dette prosjektet. Samtidig er det viktig å huske på menneskene som går det ekstra skrittet for å få gjennomført sånt. Som prosjektleder har Helge vært svært tett på alle detaljer. Etter alt jeg har sett og vært med på (som egentlig bare er en liten del av prosjektet) må jeg bare bøye meg i hatten for hans kunnskap, oversikt, styring og fantasi. Evnen til å tenke utradisjonelt (for eksempel ta med en som meg på delprosjekt), til å gjøre hands on-arbeid selv og ikke minst motivere andre utgjør til sammen en styrke som har fått dette i land (haha!) på glimrende vis.
Så helt for min egen del; jeg takker av med utrolig mye ny kunnskap, med et hjerte som for alltid vil ha et ekstra rom for Svalbard og med minner for livet. For siste gang; ship o’hoi!
