Den svenske kunstneren og bloggeren Pia, Queen of Kammebornia, har skrevet et veldig bra stykke om prisen på et par vanter. Hun har virkelig satt ord på det jeg har tenkt lenge; hvorfor er vi strikkere så håpløse til å selge ting, og til en korrekt pris? Akkurat som hun skriver, så tenker jeg også at jeg nødig selger det jeg strikker. Dersom det skulle være betaling for arbeidet, så vil neppe jeg som mottar penger være særlig fornøyd med det som oftest ender i et kompromiss mellom en ellevill stykkpris for votter, eller en genser, og den prisen man for skams skyld syns man må betale.
Og for å gjenta meg selv (og bloggeren); jeg gir veldig gjerne bort gaver, jeg strikker minst like mye til andre som til meg selv. Jeg håper selvfølgelig de som mottar noe fra meg setter pris på det og verdsetter den jobben som faktisk ligger bak. Jeg vil også naturligvis at plagget brukes, ingenting ville gledet meg mer enn om noen kom tilbake med en oppbrukt genser og sa “denne har jeg brukt så mye at den er helt utslitt, kan du strikke en ny til meg?“.
Men altså; hvis du spør meg om jeg vil strikke noe for deg og “hvor mye skal du ha” så vil sannsynligvis svaret være nei – “jeg har ikke tid”, eller en annen dårlig unnskyldning. For jeg har problemer med å forklare deg at du virkelig ikke ønsker å betale det dette koster. Den svenske damen har regnet ut prisen til et par votter til 15 000 kroner (17 010 hvis de strikkes av en mann!). Hva om jeg reduserer timeprisen til bare 100 kroner, ville du da betalt 2 000 (eks. mva) for vottene?
Det har hendt at jeg har fullført en genser på under en uke, da har jeg gjerne hatt strikketid en hel helg i den perioden. Jeg vil uansett anslå arbeidstiden for et sånt ræserprosjekt til å være minst 50 timer. Er det verdt 100 kroner timen? Litt mer? Hva er en genser verdt?
Jeg håper dette forklarer litt hvorfor jeg ikke setter en pris på håndarbeidene mine. Er du snill og grei, og kanskje har bursdag eller noe, så kan jeg jo finne på å strikke noe til deg helt av egen vilje. Men jeg er vrien på bestillinger.
Sånn er det bare, sorry!
