Endelig – klar for å komme tilbake til den bittelille landstripa som jeg så fullstendig har tapt hjertet mitt til! Med fulladet kamera, gevær og energinivå var det bare å gripe slengtauet og komme seg i lettbåten. Det ser kanskje ut som jeg gleder meg litt?
Via noen små omveier (innom byen for å laste opp ting på nett) kom jeg omsider til mål. Her er landenden av føringsrøret for den første kabelen. Før dagens arbeid kunne starte var det mye klargjøring i begge endene av dette. Trekktauet ligger klart, men det var litt trøblete å komme gjennom dette røret. Og forklaringen fikk vi ombord i dykkerbåten:
La meg presentere: The UniKnot! Tenk at dette røret faktisk har greid å slenge på seg en knute og stramme den til. Prøv den som vil … her har det vært krefter! Heldigvis var knuten langt nok utenfor inntaket i sjøen og enkel å kappe, så nå var alt klart for dagens storjobb.
Oppover bakken fra strandkanten, via lagunen, ble det lagt plastrør på tvers som kabelen skulle trekkes over. Sånn ble terrenget minst mulig berørt.
Det krevdes spesialutstyr der vi måtte forbi to nittigraders vinkler. Disse kvadrantene skåner kabelen mot for bratt knekk. En trekkwire ligger klar i føringsveien og venter på action – oppover sugerørene dro vi kabelen opp med vinsj.
Enden på hver av kablene skal inn i tilsvarende hytter som den vi har i Longyearbyen. Det var skuffende trekkfullt i disse hyttene foreløpig, men de er forhåpentligvis på plass oppå pilarene innen kabel nummer to ankommer.
Her har jeg ruslet en tur på pynten og funnet litt forskjellig snadder. Den lange trekkwire-koblingen var egentlig ikke min fangst, men jeg har en liten plan for resten. Den som venter og følger med får se!
Noe av det mest fascinerende med dette stedet er stillheten og freden. Jeg må tilstå at jeg foretrakk å fotografere utover mot uberørt område mens skip, dykkere, maskiner, motorer og aggregater durte i vei rett bak meg.
Og i rekken av overraskelser denne dagen kom dykkerne med prøving av utstyr. Nå har jeg faktisk pustet inni en dykkerhjelm til 60.000 spenn. Hvorfor? Tja, det ligger en plan bak dette også …!
Litt safarivirksomhet ble det heldigvis tid til, her er Helge ute og bader mens han fotograferer vår venn Selfie!
Tenk at han dukket opp igjen – jeg er overbevist om at det er den samme krabaten som fulgte oss dagstøtt i juni. En herlig leken og nysgjerrig sel som har tilholdssted ved Brandalpynten. Se det herlige bildet, det er ikke rart man blir begeistret for en sånn skjønnhet, vel?
Kevin Costner kan bare fortsette å danse med ulver, jeg foretrekker å bade med seler! Det kom faktisk to stykker etter hvert som var så nært som kanskje 15-20 meter. Jeg er litt lei meg for at ingen fikk bilde av akkurat det, men jeg kan forsikre om at det er sant. En fantastisk opplevelse.
Mens jeg plasket rundt med Selfie & kompis overhørte jeg dykkerne ute på Viking Explorer som ropte noe om … æ skjønte det ikkje va lurt å ta me’ kvinnfolk på have’ … men de var altså like ivrige på selbading de også da de oppdaget hvor nært de kom! Mannfolk, ass…
Dagen var generelt veldig våt; det regnet og regnet, skydekket hang omtrent i skulderhøyde og både fotoutstyr og folk ble etterhvert litt redusert sånn kapasitetsmessig. Men kabelen kom omsider på land og vi ble skysset tilbake til skipet til denne utsikten.
fantastisk lesing Grete .og for en utfordrende arbeidsplass.:-)Det e d e si.:du e tøff:-)
Stadig fascinerende å følge med, Grete 🙂
Så koselig at dere leser reiserapportene, morene mine ♥ Stor klem fra vinterhvite Longyearbyen!